Det globale klimabudsjettet og den norske klimapolitikken

0
Erik Plahte
Erik Plahte

Klimaforskerne har avdekka at temperaturstigninga i atmosfæren er proporsjonal med de kumulative utslippene av CO2, begge deler i en periode som er så langt at de årlige variasjonene utjevnes.

«De kumulative utslippene i en periode» betyr rett og slett de samlede utslippene i perioden. «Proporsjonal» betyr at forholdet mellom temperaturstigninga og de kumulative utslippene som forårsaker den er konstant, uavhengig av hvor store de kumulative utslippene er. Så om vi veit hvor store de kumulative utslippene er, kan vi enkelt regne ut hvor mye temperaturen vil stige. Det er bare å gange utslippene med den riktige proporsjonalitetsfaktoren.

Denne enkle, men viktige sammenhengen, som også kan leses ut av Figur 2 under, har vært kjent helt siden 2009. Den har en rekke viktige konsekvenser for klimapolitikken.

Det har jeg redegjort for i detalj tidligere. De tre viktigste er

  1. Hvert eneste tonn CO2 som slippes ut i atmosfæren, bidrar like mye til temperaturstigninga, uansett når og hvor utslippet skjedde.
  2. For ethvert klimamål (ikke større temperaturstigning enn x grader) er det en øvre grense som de kumulative utslippene ikke må overstige. Denne grensa kaller jeg utslippsbudsjettet.
  3. Før eller seinere må de globale utslippene bli null (eventuelt kompenseres ved at samme mengde klimagasser blir aktivt fjerna fra atmosfæren).

Figuren under viser noen resultater fra klimamodellen MAGICC som illustrerer det første punktet. Til venstre (a) er vist fire ulike utslippsscenarioer som alle gir samme kumulative utslipp etter 2000. Til høyre (b) ser vi de tilsvarende temperaturforløpene. Alle ender opp med samme temperaturstigning, trass i forskjellene i utslippscenarioene. Det grå området viser usikkerhetsområdet som svarer til 66% sannsynlighet, gitt utslippene i (a).

Figur1-144dpi
Figur 1. Fire utslippsscenarioer (a) og de tilsvarende temperaturstigningene (b), basert på modellen MAGICC.

Hvor stort er utslippsbudsjettet?

Det fins sprikende estimater og beregninger av proporsjonalitetsfaktoren, som forteller hvor stor temperaturstigninga blir av et gitt akkumulert utslipp – eller hvor store utslipp vi kan tillate med et gitt klimamål. En av grunnene til spriket er at forskerne regner med ulike sannsynligheter. En annen grunn er at det spørs hvor mye av andre klimagasser som f.eks. metan som blir sluppet ut samtidig. En tredje grunn er at ulike metoder er brukt, noen er basert på modellanalyser, andre på analyse av måledata.

Hva sier IPCC? I sin femte rapport fra november 2014 konkluderer de at verdens utslipp aav klimagasser i 2050 må være 40–70 % lavere i 2050 enn i 2010 (s 82). De viser også denne sammenhengen mellom temperaturøking og kumulative utslipp av CO2.

Figur2-144dpi

Figur 2. Sammenhengen mellom kumulative utslipp og den tilsvarende temperaturstigninga, begge deler regna fra 1870. En forenkla forklaring: Det fargede området viser spredninga i resultatene fra en lang rekke klimamodeller. Ellipsene svarer til ulike scenarioer beregna ut fra fire enkle klimamodeller. Den svarte ellipsen uttrykker situasjonen i 2005. For mer presise detaljer se Synthesis Report 2014, s 9. De to røde linjene har jeg føyd til. De svarer til laveste og høyeste estimat fra Rogelj et al. Merk sammenhengen mellom GtC (gigatonn karbon) og GtCO2 (gigatonn CO2). 1GtC tilsvarer 3.67 GtCO2.

Nå har ei gruppe anerkjente klimaforskere leda av Joeri Rogelj ved The International Institute for Applied Systems Analysis i Østerrike prøvd å komme fram til ett estimat på grunnlag av alt som har vært publisert hittil. Konklusjonen er at for å holde temperaturstigninga under 2 °C med 66% sannsynlighet, ligger CO2-budsjettet mellom 590 og 1240 GtCO2 fra og med 2015. Legger vi til de akkumulerte utslippene på omlag 2035 GtCO2 fram til 2015, får vi området mellom de to røde linjene i figur 2. Det laveste estimatet (linja til venstre) ser temmelig trygt ut, men det høyeste kan gi en temperaturøking på nærmere tre grader. En sannsynlighet på 2/3, som Rogelj et al. regner med, er jo ikke særlig høy. Det er stor fare for at temperaturen kan øke mer, selv med utslipp lavere enn det området de angir.

Så alt annet enn å satse på å ikke overskride den nedre grensa vil være uansvarlig politikk. Det er jo slett ikke slik at to graders temperaturøking er uproblematisk. Det ser vi allerede i dag, enda vi bare er halvveis dit. Det går knapt ei uke uten at vi kan lese om dramatisk svekka isdekke ved polene og på Grønland, stigende havtemperatur og havnivå, forsuring av havet, arter som forsvinner i skremmende tempo, ekstremvær, flom og tørke, vippepunkt der ukontrollerbare prosesser vil settes i gang. Ledende klimaforskere som James Hansen og Kevin Anderson advarer: To grader er ikke skillet mellom trygt og farlig, men mellom farlig og ekstremt farlig.

Hvordan holde utslippsbudsjettet?

Om de årlige utslippene fortsetter som i 2015, vil det øvre anslaget på utslippsbudsjettet bli nådd i 2045 om dagens utslippsrate får fortsette. Men det er vel helt urealistisk, «alle» regner vel med at utslippene av klimagasser blir kraftig redusert? Nei, ikke alle. ExxonMobil, som har et oljesvart rulleblad når det gjelder klimapolitikk, skriver i sitt Outlook for Energy fra 2015 at de «regner med at de globale utslippene av CO2 blir ca 6 Gt høyere i 2040 enn i 2010», dvs. nærmere 40 Gt. Utslippene i 2015 var ca 35.5 GtCO2, faktisk lavere enn i 2014 på grunn av store reduksjoner i Kina.

Med andre ord, ExxonMobil regner med at de årlige utslippene kommer til å øke fram mot 2040. Får de det slik de vil, kan en bare glemme klimamålet på 2 °C temperaturstigning. Så kan du gjette: Sitter ExxonMobil, et av verdens aller største oljeselskap, passivt og tilpasser seg utviklinga på petroleumsmarkedet, eller har de avgjørende innflytelse på hvor raskt verden skal legge om fra fossil energi til fornybar? Svaret er: ExxonMobil planlegger en klimakatastrofe. De har også sammen med Koch-brødrene brukt millioner av dollar på å forhindre en fornybar klimapolitikk. Dette fins det mye stoff om som får ligge til en annen gang.

Dersom dagens utslippsrate får fortsette, vil det nedre anslaget på utslippsbudsjettet bli nådd i løpet av bare 15 år. Fra da av må det være null utslipp. Det er ikke slik at det begynner å haste. Det har hasta lenge allerede. Og jo lengere tid det går før tiltak blir satt i verk og begynner å virke, desto mer er brukt av utslippsbudsjettet og desto raskere må utslippene trappes ned. Å prøve å begrense temperaturstigninga til bare 1.5 grader, er politikerpreik. Det er fullstendig urealistisk om ikke det skjer mirakler.

Null utslipp etter bare 15 år er sjølsagt også helt i det blå. En realistisk nedtrappingsplan er at utslippene blir redusert mfast årlig prosent, høy nok til at budsjettet ikke blir sprengt. Denne prosenten er rett og slett utslippet i utgangsåret delt på budsjettet, med andre ord 35.5/590 = 0.06 eller 6 %. Utslippene i 2030 vil da være redusert med 60 % og i 2050 med 88 % av utslippene i 2015. De faktiske utslippene disse to årene vil være 14 og 4 GtCO2. Nedtrapping etter anbefalinga til IPCC om 40–70 % reduksjon innen 2050 ville derimot føre til at utslippene i 2050 blir 11–22 GtCO2, altså langt høyere.  Ut fra det vi veit i dag, er det ikke forsvarlig politikk å følge denne anbefalinga fra IPCC.

De norske klimamålene

Men det er det regjeringa gjør. I Nasjonalbudsjettet 2016 viser regjeringa til nettopp denne anbefalinga i den siste IPCC-rapporten. Videre står det (s 79):

I Norges innspill til den nye klimaavtalen står det at vi vil påta oss en betinget forpliktelse om å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 pst. i 2030 sammenliknet med nivået i 1990. Det er i tråd med anslagene fra FNs klimapanel for hva som kreves for å nå togradersmået, og det tilsvarer EUs forpliktelse.

Men det står også samme sted:

Fleksibiliteten i gjennomføringen som EU legger opp til, trekker i retning av at ikke hele reduksjonen gjennomføres i Norge.

Å ta utslippskuttene fullt ut hjemme ville ramme petroleumssektoren, som i 2014 sto for 27.6 % av de norske utslippene, målt i CO2-ekvivalenter.

I Klimameldinga (2014-2015) står det hvordan utslippene skal bli redusert (s 16):

Regjeringen mener en avtale om felles oppfyllelse med EU vil være den beste løsningen. Dersom det ikke oppnås en avtale med EU, vil regjeringen opprettholde ambisjonsnivået på minst 40 prosent reduksjon i 2030 sammenlignet med 1990 (utheva av meg). Målet vil være betinget av tilgang på fleksible mekanismer i den nye klimaavtalen og en godskriving av vår deltakelse i EUs kvotesystem, som bidrag til å oppfylle forpliktelsen. For at ambisjonsnivået skal være det samme, vil det kreve at Norge må ha adgang til bruk av fleksible internasjonale mekanismer innenfor ikke-kvotepliktig sektor, på lik linje med den fleksibiliteten EU-land vil få innenfor EU-systemet.

Så mange forbehold! Målet svarer til å komme ned på 31 Mt utslipp i 2030. Da må regjeringa virkelig henge i, for ett år er allerede gått uten at utslippene gikk ned. I 2015 økte de faktisk til omtrent 53 Mt ifølge Statistisk sentralbyrå. Klimaminister Vidar Helgesen meldte i januar at det ikke vil bli reduserte utslipp de neste to årene heller. Det vil si at utslippene må kuttes fra 53 Mt til 31 Mt på bare 13 år fra og med 2018. Det krever en årlig reduksjon på 4 %. Fortsetter dette til 2050, vil utslippene være redusert med 73 %, altså litt bedre enn IPCC anbefaler, men altfor dårlig ifølge Rogelj et al. «Norge fører en ambisiøs klimapolitikk», står det i Nasjonalbudsjettet 2016. Men det stemmer altså ikke.

Regjeringa er taus om det globale utslippsbudsjettet…

trass i at det er nevnt i IPCC-rapporten. Vi kan bare spekulere om hvorfor. Blir det altfor forpliktende? Det ville innebære at regjeringa måtte ta standpunkt til hvor stor del av det globale utslippsbudsjettet Norge vil legge beslag på. Jo grådigere regjeringa er, jo mer den somler med å redusere utslippene, desto mindre blir det igjen av budsjettet. Enten må andre redusere sin andel, eller Norge må trappe ned desto raskere. Det første er frekt, det andre er krevende. Og det ville innebære å erkjenne at også for Norge må utslippene før eller seinere  ned i null, eller for alltid kompenseres med fangst og lagring av CO2 (CCS) eller Bioenergi kombinert med CCS (BECCS). Forskere og fagfolk advarer mot begge disse «løsningene» (se f.eks. her, her, her og her).

Men det er akkurat dette regjeringa satser på når det så flott står i Klimameldinga (2014-2015) at «Norge skal være karbonnøytralt i 2050». Ingen veit om det vil være mulig å gjennomføre CCS eller BECCS i global skala. Dyrt blir det helt sikkert. Å satse på dette er hasard. Om det til slutt viser seg at det ikke går, har utslippsbudsjettet krympa sterkt i mellomtida. Det vil bli desto mer krevende å unngå å overskride det, kanskje umulig.

Energipolitikk er også klimapolitikk…

noe norske politikere aldri har vært villig til å trekke konsekvensen av. Å snakke om olje og gass i klimasammenheng er bannlyst. Den norske klimapolitikken ligger fast, var det første vi fikk høre fra regjeringa etter at Parismøtet var over. Det gjør energipolitikken også. For et år siden lyste regjeringa ut 23. konsesjonsrunde med 54 blokker i Barentshavet, stikk i strid med faglige og vitenskapelige råd. Planen er å tildele utvinningstillatelser i første halvår 2016. Dette er også en del av norsk klimapolitikk.

Produksjonen fra disse feltene kan kanskje starte opp i 2030. Men da må utslippene i verden være redusert med 60 %. Hvem skal kjøpe denne oljen og gassen? Regjeringa har prøvd å presse EU-kommisjonen til å forplikte seg til fortsatt å kjøpe norsk gass som erstatning for kull. Men EU vil ikke erstatte kull med gass, de vil erstatte det med fornybar energi, som det framgår av deres Roadmap for moving to a competitive low carbon economy in 2050. Regjeringas linje for å forlenge fossilalderen så lenge som mulig kan gi en kraftig økonomisk baksmell og en arbeidsledighet som langt overstiger den vi har i dag, når nedturen kommer.

Enten har ikke den herskende politiske eliten i Norge skjønt alvoret, eller den er så sterkt pressa av fossilkreftene og sin egen iver etter å tjene penger på det norske olje- og gasseventyret at den ikke kan eller vil legge om til fossilfritt i det tempoet som kreves. Eller begge. For hadde den virkelig skjønt alvoret, måtte den mobilisert breie lag av folket mot fossilinteressene og for en fossilfri politikk. Men slik tenker ikke politikere. De vil styre sjøl, eller i det minste gi inntrykk av at de gjør det. Og da kan de ikke gå på tvers av de store kapitalkreftene. Vanlige folk derimot, kan det, om de bare vil og skjønner at det er nødvendig.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.