oss 100 kroner!
19. mars 2011 sendte daværende statsminister Jens Stoltenberg ut ei pressemelding der det sto: «– Norge meddeler i dag NATO at Norge er beredt til å bidra med inntil 6 stk F-16 som et bidrag til håndhevelsen av Sikkerhetsrådsresolusjon 1973.» Dette var en de facto krigserklæring mot et sjølstendig land som Norge ikke hadde noen konflikt med. Men hvem hadde vedtatt at Norge skulle gå til krig? Det er på tide at Norges befolkning, og folket i Libya, får svar på dette.
Usammenhengende forklaring fra Støre
Jonas Gahr Støres uoffisielle biograf, Ståle Wig, skrev i en kronikk i Aftenposten 1.10.2015:
Støre skriver kryptisk at «det kan stilles spørsmål ved mangfoldet av drivkrefter i beslutningsprosessen i blant annet Paris og London.» Hva betyr det? Ble Norge presset av franske og britiske myndigheter?
«Det kan sies mye om opptakten til aksjonen,» skriver Støre videre. Dessuten kan det «sies mye om gjennomføringen». Problemet er, ganske enkelt, at det ikke gjør det. Fire år etter at norske piloter – på våre vegne – slapp 598 bomber over Afrika, er spørsmålet fortsatt: Hvordan gikk det egentlig til?
Det finnes foreløpig ikke noe offisielt svar fra regjeringa, verken den forrige eller den nåværende, på spørsmålet fra Wig. Men han forteller det han har funnet ut om prossessen som førte fram til vedtaket:
Fredag ettermiddag, 18. mars, 2011 ble det skrevet norgeshistorie på arbeidsværelset i statsministerboligen. Det var trangt. Stuen, der møtet egentlig skulle være, hadde statsministeren lovet bort til sin datter, som samlet venninner til vorspiel. Utenriksministeren, forsvarsministeren, forsvarssjefen og en representant fra E-tjenesten var blant dem som måtte tråkle seg gjennom jentegjengen, som var intetanende om at mennene i dress var på vei for å diskutere om Norge for første gang skulle slippe bomber over Afrika.
Det var altså Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Grete Faremo, Harald Sunde og en ikke-identifisert representant for E-tjenesten. Hvis Wig har rett, var det disse fem som vedtok at Norge skulle gå til krig. Så ble det ringt og sendt sms til en del folk i regjeringa og partilederne på Stortinget. I biografien til daværende SV-leder Kristin Halvorsen står det:
Fredag 18. mars ca. kl. 17 ringte Støre til Halvorsen, som hadde tatt helgefri på hytta. Det hastet å melde inn norske styrkebidrag, blant annet fordi statsministeren skulle på et toppmøte i Paris dagen etter. Jens Stoltenberg ville ha noe å legge på bordet. Fredag kveld gikk det mange telefoner mellom Støre, Stoltenberg, Halvorsen og Sp-leder Liv Signe Navarsete, som var på Sp-landsmøte i Nord-Trøndelag.
Tidlig lørdag morgen, før Stoltenberg gikk på flyet til Paris, ringte han på ny til Halvorsen og Navarsete. Han ville ha en avklaring. Han opplyste samtidig at Norge kunne stille med seks F16-fly.»
Men hvem ga mandatet?
Regjeringa hadde regjeringskonferanse fredag 18. mars 2011. Dette var bare noen få timer før de fem bestemte seg for å sende Norge i krig. Men ble krig mot Libya i det hele tatt drøftet på regjeringsmøtet? Det er ingenting i det offisielle referatet fra statsråd som tilsier det. Referatet finnes her. Dagsorden var:
1. Proposisjoner og meldinger
2. Styrer, utvalg
3. Klagesaker m.v.
4. Utnevnelser m.v.
5. Andre saker
Det eneste «kontroversielle» som var opp var en klage fra ”Rosa helikopter” på Justis- og politidepartementets avslag på begjæring om å gi innsyn i en sak. Klagen ble ikke tatt til følge. De utenrikssakene som var oppe var: Ratifikasjon av avtaler med Serbia, støtteprogram for audiovisuelt samarbeid med fagfolk fra tredjestater og fullmakt til UD til å informere om avtaler med fremmede makter inngått i 2009.
Bare noen få timer etter dette regjeringsmøtet skulle Norge gå til krig mot et medlemsland i FN, en krig som skulle få helt katastrofale konsekvenser, og det finnes ikke spor av dette i protokollen fra regjeringsmøtet som helt naturlig burde ha behandlet en så alvorlig sak.
Det reiser to spørsmål: Ble ikke krigen behandlet på regjeringsmøtet? Eller ble den behandlet, men er utelatt fra referatet av sikkerhetsgrunner eller andre årsaker?
Slutt på alt hemmelighold
Nå, snart fem år etter krigen, og kanskje på terskelen til en ny vestlig krig i Libya, har det norske folket krav på å få vite hva som skjedde. Sikkerhetshensyn kan ikke være gyldig grunn for å holde vedtaksprosessen hemmelig. Alle vet hva som skjedde i det store og det hele. Vi ødela Libya. Det vi ikke kjenner til er den formelle prosessen og beslutningsgrunnlaget.
Hvis det er sånn at krigen ble behandlet, men er utelatt fra den offisielle referatet, må Statsministerens kontor enkelt kunne svare på hvilket vedtak som ble fattet i statsråd 18. mars 2011, og hva slags mandat statsministeren eventuelt fikk med seg derfra.
Slik det ser ut, ble derimot krigen ikke behandlet, og det ble ikke gitt noe mandat fra regjeringskonferansen om å sende Norge i krig. Hvis dette er tilfelle, burde det innledes rettslig utredning mot Jens Stoltenberg og de andre deltakerne på møtet i statsministerboligen med sikte på straffesak.
Det som er helt klart er at det ikke var Stortinget som vedtok å sende Norge i krig, slik jeg mener Grunnloven krever. Men så langt tyder alt på at det heller ikke var regjeringa. Hva heter det når ei lita gruppe i en regjering går til krig uten at det foreligger et regjeringsvedtak om dette?
Påtrykk fra USA?
Støre hadde vært imot å gå til krig bare dager før dette skjedde, men han snudde denne fredagen i mars 2011. Ståle Wig skriver: «En diplomat i UD, som får være anonym, sier det slik: «Krigen kom fra et annet hold.»»
Her må det være lov å gjette. Offentliggjøringa av daværende utenriksminister Hillary Clintons eposter har vist at Libya-krigen i høyeste grad var «Hillarys krig». Er det ikke ganske sannsynlig at dette «annet hold» som den anonyme UD-diplomaten snakket om, var US State Department, kanskje til og med Clinton sjøl?
Hillary Clinton og Jonas Gahr Støre kjente jo hverandre fra før. Bare noen måneder tidligere hadde hun ved hjelp av en kjapp telefon til Støre fått ham til å bla opp norske skattemillioner til Clinton Foundation.
En telefon fra USAs UD ville antakelig være nok til å få Støre til å bli med på bombing. Men var det også en slik telefon som i realiteten fikk de fem til å vedta en krig uten at regjeringa hadde hatt mulighet til å vurdere saka? Vi må få vite dette nå. Hvem var «annet hold»?
Den rødgrønne regjeringas behandling av Libya-krigen vil for alltid bli stående som en skamplett på norsk historie. I Norge kreves det mer dokumentasjon for å bygge et sykkelskur enn den regjeringa tok seg bryet med å gjøre før den gikk til krig for å ødelegge Libya.
—
PS: Og til mine kolleger i andre medier: Hvorfor graver dere ikke i dette? Klassekampen? Aftenposten? NRK?
