Saudi Arabias kommende sammenbrudd

0
Halshogging i Saudi Arabia

Saudi Arabia står for 13% av verdens oljeeksport, men oljediktaturet er så korrupt og vanstyrt at det fort kan klappe sammen. Landet bruker en stigende del av oljeproduksjonen for å holde en svært kostbar infrastruktur gående og for å bestikke deler av sin egen befolkning. Samtidig er det verdens største våpenimportør og aktiv eksportør av terror og krig. Med den nåværende lave oljeprisen, som kongedømmet sjøl har bidratt til å skape, fosser petrodollarene ut av statskassa og får regimet til å vakle. Mange analytikere ser i kortene et mulig sammenbrudd på den arabiske halvøya – med de enorme regionale og globale konsekvensene det vil få.

Halshogging i Saudi Arabia
Halshogging i Saudi Arabia

Et framprovosert oljeprisfall

Mange rapporter tyder på at det dramatiske oljeprisfallet som begynte i juli 2014 i stor grad ble framprovosert av Saudi Arabia i allianse med USA. Allerede i 2011 anbefalte lederen for neocon-tenketanken Foundation for the Defense of Democracies (FDD), Mark Dubowitz, en pollitikk for å presse ned oljeprisen for å ramme Iran. Den såkalte «skifergassrevolusjonen» i USA gjorde at Obama-administrasjonen følte at den endelig kunne leke gud med oljeprisen. Og i 2014 fikk USA enda en grunn til å spille oljekortet, nemlig for å ramme Russland. Analytikeren og journalisten Nafeez Amhmed skrev allerede i september 2015 om hvor risikabel denne strategien er for Saudi Arabia.

I mars 2014 anbefalte den amerikanske rådgiveren Peter Verleger, som ledet president Carters energipolitikk, at USA skulle åpne sine strategiske oljelagre for å presse ned den globale oljeprisen for dermed å ramme Russland.

Samme måned publiserte US State Department en ny strategi som gikk ut på åbruke skifergassboomen som et våpen for å undergrave Russland innflytelse over Ukraina og Europa. Det krevde en avtale med verdens største oljeeksportør, Saudi Arabia, så i mars møttes Barack Obama og Saudi Arabias daværende konge Abdullah, og rapporter går ut på at strategien ble spikret da. Fra USAs side må det også ha vært en baktanke at en lav oljepris også ville ramme Venezuela, der USA lenge hadde prøvd å velte regjeringa.

Denne strategien var risikabel, fordi den samtidig ville svekke Saudi Arabias oljeinntekter, men regimet mente antakelig at det ville tåle en lav oljepris lengre enn konkurrentene og dermed styrke sin posisjon på lang sikt. Kongedømmet så også en oljepriskrig mot Russland som et ledd i krigen mot Bashar al-Assad i Syria.

Oljepriskrigen er spesielt risikabel fordi Saudi Arabia trenger en oljepris på $100 for å balansere det oppblåste statsbudsjettet sitt. For USA var strategien heller ikke risikofri, siden «skifergassrevolusjonen» har svært høye marginalkostnader og er fullstendig lånebasert. Men Obama kan ha kalkulert med at denne industrien er fleksibel og vil klare å omstille seg. Kong Abdullah kan ha forestilt seg det motsatte og sett på avtalen som en mulighet til også å undergrave USAs skiferoljeindustri.

Petrodollarens endelikt

Allerede i 2012 skrev finansbanken Citigroup i en rapport at Saudi Arabia kunne komme til å bli null-eksportør av olje allerede i 2030 og i strategisk perspektiv er det et øyeblikk unna. Saudi Arabia bruker 25% av oljeproduksjonen hjemme. Halvparten av oljen blir brukt til å produsere strøm, og strøforbruket øker med 8% i året. Folketallet vil antakelig øke fra 29 til 37 millioner fram til 2030, altså 27%. Dette er ikke spådom, det er rein matematikk. Med en oljepris på 35$ per fat vil kongedømmet gå konkurs lenge før, kanskje alt om fem år.

Kontrollen over oljen er krumptappen i USAs imperium, og ikke noe land er viktigere for denne kontrollen enn nettopp det hodekappende regimet i Riyadh. Men nå blør landet petrodollar i alle bauger og kanter, samtidig som det begir seg inn i det ene utenrikspolitiske eventyret mer risikablet enn det forrige.

Internt opprør

Henrettelsen av 47 mennesker 2. januar 2016, og spesielt henrettelsen av den sjiamuslimske geistlige Nimr al-Nimr, har ført til voldsomme protester, ikke bare i utlandet, men også innad i Saudi Arabia. I den sjiadominerte byen Qatif i øst kom det til voldsomme gatekamper der demonstranter kastet molotovcocktails på opprørspolitiets panservogner.

En mulighet er også en palassrevolusjon i Riyadh, men det løser ingenting. Det er hele det saudiarabiske systemet som er så gjennomkorrupt at det er helt ute av stand til å reformere seg sjøl. Og i utkanten truer Den islamske staten med at dens neste mål er å styrte kongehuset. 

Frykten for IS/Da’esh har fått Riyadh til å vedta bygging av et 900 km langt grensegjerde mot Kuwait og Irak. Men det vil neppe løse noe problem. Det virkelige problemet ligger innenfor gjerdet og handler om et pillråttent regime.

Dette regimet er det Norge ønsker å styrke kontaktene med og eksportere mer våpen til. Og ikke bare det, hodekapperne er også storaksjonærer i norske selskaper, skriver NRK.

 

 

 

 

 

Forrige artikkelJemen – från inbördeskrig till saudi-arabiskt angreppskrig
Neste artikkelSivile i Jemen drept med norsk ammunisjon?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).