Frankrikes protest mot eliten

18

Regionalvalget i Frankrike 6.12.2015 ble først og fremst et stort nederlag for eliten. Sofapartiet var det desidert største partiet siden bare 50% av velgerne møtte fram ved urnene. Dernest må valget betegnes som en mistillit til president François Hollande og hans Parti Socialiste (PS), som bare fikk 23% av stemmene. Og ikke minst ble valget en brakseier for Marine le Pen og hennes Front National (FN), som ble største parti med 28% av stemmene og ble størst i seks av tretten regioner.

valg frankrike 2015

Republikkens krise

Frankrike har pleid å ha en ganske sterk indre enhet på tross av alle politiske motsetninger. «Man» har tross alt forent seg om republikken, sekularismen og integrasjonen. Men ved de siste valgene har modellen slått sprekker. Ordførervalget i 2014 var et klart tegn på at sosialistpartiet, som er det ene av de to store elitepartiene i Frankrike, hadde mistet taket på velgerne. Partiet led et knusende nederlag og tapte ordføreren i 150 byer.

Det franske sosialistpartiet er et systemparti så godt som noen. Partiet representerer den ypperste franske eliten. Partiet ikke bare godtar, men støtter aktivt og er delaktig i den franske imperialismen i Afrika. Partiet er en av arkitektene for det elitestyrte EU slik vi ser det i dag. Partiets ledere, slik som François Hollande, har gått på eliteuniversitetet Sciences Po, eller Institut d’études politiques de Paris, slik som deres klassefeller i Sarkozys høyreparti UMP.

Eliten i Frankrike, og ikke minst sosialistpartiet har vært blant de fremste arkitektene for Den europeiske union. Med sin elitisme og sin forakt for folket er EU-systemet et ektefødt barn av fransk étatisme og tysk kapital. Men valget viser at det franske folket har denne eliten langt oppe i halsen. En meningsmåling i 2014 var det bare 42% av franske velgere som var positive til euroen.

Vanligvis ville en mistillit til PS slå ut i en oppslutning om det andre systempartiet som nå kaller seg Republikanerne (RP). Men ikke denne gangen. Partiet fikk bare 27% av stemmene, og partileder Nicolas Sarkozy har mange av de samme problemene som Hollande. De to representerer det arrogante elitestyret som velgerne nå vender seg mot. Derfor kalles dette også republikkens krise.

valg frankrike
Valgresultatet. Rosa, (PS), lyseblått (RP), mørkeblått (FN)

Valgresultatet

Sosialistpartiet dominerte nesten samtlige regioner før dette valget. Nå ble de feid ut. Le Pens FN ble størst i seks av tretten regioner og RP størst i fire (se kart). Enda verre ser det ut for PS hvis man går ned på kretsene (kartet til høyre). Da ser man hvor lite det er igjen av dominansen til PS. Og ikke bare det, men enda mer katastrofalt, man ser hvordan hele industribeltet i nord, der PS og i sin tid det franske kommunistpartiet hadde sine sterkeste bastioner, nå er tatt over av Front National.

Dette må være et mene tekel for det som måtte være igjen av fransk venstreside. Front National har tatt over store deler av den franske arbeiderklassen (i hvert fall de som gidder å stemme). Og det skjer til tross for at FN i store og viktige økonomiske saker står støtt på kapitaleiernes side mot arbeiderne. FN er imot nasjonale streiker, er tilhenger av storstilt privatisering og vil senke skattene for de rike, bare for å nevne noe.

Foreløpige tall viser at de grønne fikk 4,5%, venstrefronten 7% og ytre venstre 2%. Det kan finnes interessante detaljer her som ikke er synlige ved første oversikt. Men det er vel ganske trygt å konkludere med at fransk venstreside ikke har noe alternativ som har klart å ta opp kampen mot ytre høyre i arbeiderdistriktene.

Hva vinner FN på?

Front National var under stifteren Jean-Marie le Pen et reint rasistisk parti, og de røttene er ikke fjernet, sjøl om datteren Marine le Pen har prøvd å gjøre partiet mer stuereint, blant annet i bitter strid med faren. Nå vant hun og niesen hennes, Marion Maréchal-Le Pen, hver sin region. Partiet vinner naturligvis på økende skepsis i Frankrike mot immigrasjonen, men de vinner kanskje vel så mye på agitasjon mot den upopulære eliten og mot EU.

Den økonomiske krisa er grunnlaget for framgangen til FN. Partiet er imot euroen og mot den overnasjonaliteten som EU representerer. Partiet er også motstander av sanksjonene mot Russland, som rammer fransk industri hardt, og det er imot franske militæreventyr i utlandet, som Libya og Syria. FN markerer seg som en motstander av globalisering og deriblant TTIP.

Kort sagt, FN vinner mye på at det ikke finnes ei virkelig venstreside som på et arbeiderklassegrunnlag kunne ha tatt opp kampen mot kapitalen og eliten nettopp på disse områdene.

Regionalvalget i Frankrike er derfor vel så mye et monument over venstresidas elendighet som over styrken til ytre høyre. Problemet er at store deler av det som kunne ha vært ei venstreside er infisert av elitens elitetenkning og europeiske drømmer.

 

Les også:

Frankrike: – Delvis suspendering av Menneskerettskonvensjonen

Illusjonene om Hollande

EU: Enheten slår sprekker, folk snubler mot utgangen.

 

KampanjeStøtt oss

18 KOMMENTARER

  1. Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner så mye til den indre politikken i Frankrike, og heller ikke forstår så mye av det valgsystemet landet har, men jeg forstår at Le Pen har vunnet dette regionsvalget, som omfatter en del av landet, og at det derfor kan gå videre framover slik at hun faktisk kan bli president ved neste presidentvalg. Og jeg tror det er helt all right – det er like greit å dra det helt ut, sjøl om partiet har stått fram som mer rasistiske enn de andre.. Både Hollande og Sarkozy og deres partier har dummet seg så kraftig ut og ødelagt så mye, at det uansett er greit at en ny gruppe får prøve seg – en gruppe som forhåpentligvis ikke bare består av eliten utdannet ved viss universiteter. Frankrike trenger en skikkelig snuoperasjon – vi får håpe de får en som går i litt bedre retning, i alle fall.

  2. «Venstresida» i Frankrike er jo ikke annerledes enn i det øvrige Europa. Akademisk middelklasse,borgerbohem(bo-bo),proglobalister og mer eller mindre begeistret for imperialistisk krig og Nato. Det er temmelig likt overalt. Den norske forskjellen består i at «venstresida» også er finansiert av en glødende Nato-stat!
    Det går ikke an som Pål nå gjør, å si at venstresida er «infisert av elitens elitetenkning og europeiske drømmer». «Venstresida med sine professorer,universitetsfolk og journalister ER ideologer for globalkapitalistene,det er det de lever av. Å tro at dette kan forvandles til politikk med «arbeiderklassegrunnlag» er virkelig en drømmer verdig. Overraskende fra en realistisk person som Pål S.

    • «Venstresida med sine professorer,universitetsfolk og journalister ER ideologer for globalkapitalistene,det er det de lever av. Å tro at dette kan forvandles til politikk med «arbeiderklassegrunnlag» er virkelig en drømmer verdig.»

      Det ser ut til at arbeiderklassen i stor grad synes det er FrP som vil ha en politikk med «arbeiderklassegrunnlag», selv om jeg personlig synes dette er en feilslutning i et større perspektiv. Men de sitter nå i hvert fall i regjering på et så demokratisk grunnlag som det kan bi innenfor vårt rådende system. Arbeiderklassens velgerfluktmot ytre høire er det vel skrevet noen hyllemetre om allerede.

      Har du noe godt forslag for å snu denne tendensen mens man samtidig beholder gamle venstresideidealer? Tid? Slik at misnøyen med det nåværende, som alltid, vil akkumuleres? Vil kartet i det hele tatt være det samme når den kurven evt. blir bratt, slik at det fremdelses finnes formelt handlingsrom igjen for en annen politisk kraft? Det er jo ikke allverdens handlingsrom igjen som det er pr. nå?

      • Steng grensene og slutt med tvangsintegreringen, da norske arbeidere flykter fra importen, akkurat som hornalistene og ademikerne, da det er lengre mellom liv og lære hos det moderne presteskapet, enn det gudsfryktige vi hadde i gamle dager.

        At det er et presteskap og ikke en akademisk elite, slik som de liker å se seg selv, kan vi se av uttrykket å banne i kirka, som i dag betyr å si noe som bestrider de hellige dogmene til sosialkonstruktivismen, mens det har blitt ufarlig å banne i den gamle kirken.

  3. Til AF: mitt bestemte inntrykk er at den europeiske arbeiderklassen hater det politisk korrekte venstre. Masseinvasjonen er en krig mot de normer som har eksistert i arbeidslivet,kjempet igjennom over hundre år. Araber-afrikanerne bosetter seg ikke på vestkantene, men i tradisjonelle arbeiderbydeler. Meldinger av statistikk fra Malmø går ut på at kommunen ikke lenger har råd til å prioritere syke og pensjonister. Åpenbart har globalkapitalistene utmerket godt visst at de igangsatte en krig mot arbeiderklassen ved det siste halvårets politikk og mer skal det bli,lekkes det fra interne EU-møter.
    I Hellas sulter mange og plyndringen fortsetter. Tyrkia, som ikke ennå er i EU, skal få 3 milliarder Euro og mer våpen fra Nato. Medlemskap «schnell» sa Juncker forleden.
    Sosialister må begynne å debattere hva som er dødt og levende av «gamle venstresideidealer». Betegnende for situasjonen er det faktum at partier og organisasjoner som har arbeiderklasseoppslutning, av det politisk korrekte venstre konsekvent omtales som fascister og høyreekstreme. En kan altså ikke få distansert seg nok fra slikt som f.eks Nasjonal Front som nå er Frankrikes ledende folkeparti.
    Det vil med andre ord ta lang tid før «sosialister» har noen som helst tillitt i arbeiderklassene. Tror jeg.

    • «Det vil med andre ord ta lang tid før «sosialister» har noen som helst tillitt i arbeiderklassene. Tror jeg.»

      Det tror jeg også.

      Observasjon:
      Et aspekt av det samme fenomenet som her hos Steigan gjerne omtales som «konsensuspartiet», er at frafalne og fritenkere fra hele det gamle rødt/venstreblått/høyre-kartet også møtes i en, om ikke konsensuspreget, så i hvert fall i stor grad felles og overlappende kritikk av nevnte konsensusparti og dets politikk (eller mangel på sådan). Som f.eks. her i avisen. Som i himmelen, så også på jorden …

  4. Når sakene er riktige men navnet er feil? Hva gjør vi??

    Kanskje tiden er inne til å ta en såkalt» realitets-sjekk» på hvor dagens og framtidens «arbeiderklasse» ligger? Som sagt det er ikke mye igjen av Europas venstreside som minner om et genuint ønske om fordelingspolitikk! Slik jeg ser det, er det langt mellom «ekte» sosialister nå til dags. Mange har det fortsatt i munnen, men de er ikke med når det virkelig gjelder. Den nye framvoksende formuende klasse idag er faktisk mennesker som hevder sin ideologi om fordelingspolitikk, uten at de ønsker å ta konsekvensen av dette selv. De har vært spesialister i kameraderi, og har med sin karakterløse grådige framferd karret til seg topplederstillinger i staten og halvstatlige foretak på bekostning av en under middels betalt arbeiderklasse som inntil nylig har trodd på deres budskap.
    Nå er det altså slutt i mange land.Norge er et av de landene som har kommet kortest på dette feltet. Misnøyen har blitt holdt nede ved hjelp av oljepenger(for øvrig en resept som har blitt brukt i flere diktaturer bla. Saudi Arabia og Kuwait)

    Mange har problemer med å vie sin sympati med systemer som til de grader favoriserer noen få venner og bekjente. Nå er vi kommet til veis ende. Det kan ikke forventes at oljepenger i framtiden skal finansiere våre politikeres mislykkede eksperimentelle samfunns-løsninger. Det er bare å erkjenne at 40 år med enorme overskudd ikke har blitt brukt til eget folks beste med tanke på framtiden. Man har begitt seg ut på en evig fest hvor noen få har blitt privilegert. Hvordan klarte sosialdemokratene å holde det gående i 40 år uten en eneste plan for hvordan vårt samfunn skal se ut etter oljeinntektene? Hvor styringdyktige var de egentlig? Sannheten er iferd med å gå opp for mange nå, og med dette kommer altså de riktige sakene på bordet, men avsender har altså feil navn! Hva gjør vi?

    • Høyre er ikke bedre. De oppfører seg ennå slik de ville ha gjort dersom vi hadde store overskudd på oljesalget og Norge gikk i pluss. Penger strøs ut til alle verdenshjørner og det er snart ikke en uke hvor vi ikke reiser rundt og gir en milliard til ymse prosjekter rundt om på kloden. Som takk får vi klovnepriser av utenlandske agentNGOer.

  5. «Frankrikes protest mot eliten »

    «FN [som FrP] vinner mye på at det ikke finnes ei virkelig venstreside som på et arbeiderklassegrunnlag kunne ha tatt opp kampen (…)».

    Et hovedproblem er at hele det politiske begrepsapparatet er blitt omkalfatret av ca. 40 år med teknologiske, økonomiske og sosiale samfunnsendringer – i Frankrike, Norge og andre vestlige land, samt med litt andre vektlegginger og mye større endringer i resten av verden.

    Analysebegrepene gjelder mindre lenger, uavhengig av at produksjonforholdene helhetlig sett ligner, men i mye mer global skala.

    Begrepet «arbeiderklassegrunnlag» er nå dessverre mer egnet til å forvirre enn å forklare, for de fleste under 40. Samt at det signaliserer tilknytning til et forgangent verdensbilde og -situasjon. Begrepet konnoterer langt ut av hovedfeltet i samfunnets fellesoppmerksomhet – enten man liker det eller ikke. (Personlig liker jeg det IKKE – fordi det er ikke erstattet av oppdatert gangbare begreper.)

    En smart mann sa en gang at: «Den herskende klasses tanker er til enhver tid de herskende tanker», og i tiden nå er de herskende tanker at «klasser» ikke lenger finnes som før.

    I tillegg er all samling og solidaritet knyttet til ‘klasse’-begrepet – og spredt videre til begrepene tilknyttet hele det berørte feltet av tanker, begreper og analyser – gjort «quaint», dvs. lett komisk foreldet som uttrykk (men likevel ikke like foreldet i betydningsinnnhold).

    Vi har her to forhold: 1. Samfunnsendringer, der bl.a. produksjonen og tilknyttede utbyttingsproblemer er flyttet bort, ut over horisonten, både geografisk og for oppmerksomheten. 2. Endret begrepsrelevans, der gode begreper er etterlatt tilbake i tid, bakenfor horisonten til samfunnets felles daglig-oppmerksomhet, uten å være erstattet av like gode begreper.

    En annen smart mann, som het Eric Blair og skrev under pseudonym, var opptatt av nettopp at «språk er makt» og maktens språk eller fravær av språk, former tilgjengelige handlinger.
    Jf. et godt essay fra ham. http://www.orwell.ru/library/essays/politics/english/e_polit/ .

    Utdrag; «[O]thers have come near to claiming that all abstract words are meaningless, and have used this as a pretext for advocating a kind of political quietism. Since you don’t know what Fascism is, how can you struggle against Fascism? One need not swallow such absurdities as this, but one ought to recognise that the present political chaos is connected with the decay of language, and that one can probably bring about some improvement by starting at the verbal end. If you simplify your English, you are freed from the worst follies of orthodoxy. You cannot speak any of the necessary dialects, and when you make a stupid remark its stupidity will be obvious, even to yourself. Political language — and with variations this is true of all political parties, from Conservatives to Anarchists — is designed to make lies sound truthful and murder respectable, and to give an appearance of solidity to pure wind.»

    Hva kan så gjøres for å gjenopprette et politisk godt språklig analyseapparat? – Vel, Steigan prøver, hardt, ved å beskrive de konkrete omstendighetene i verden. Det er en viktig start.

    Det hjelper bare så lite å si f.eks. «Vi må…», så lenge altfor få identifiserer seg med dette «vi» – og nyhetssyklene uansett er overtatt av bilder, mye på bekostning av treffende analysebegreper.

    Herfra vites ikke hvordan dette viktige politiske problemet kan løses, hverken i Frankrike eller Norge. Men jeg vet at mange med meg (og Steigan) ser seg våkent omkring etter muligheter for samling, mot det som overforenklet kalles «1 prosent-eliten». Det gjenstående sprøsmålet blir da hva kreftene samles for.

    Vanskene ved hva man samles for og hvordan, demonstreres (eller kanskje ikke…) i «klimaforhandlingene» (ikke f.eks. «selvmordshindrings-forhandlingene», eller «sunnlevings-forhandlingene», eller bare «likelivs-forhandlingene») COP21 i Paris netttopp denne uken. – Der ble jo «demonstrasjoner» forbudt tilfeldigvis akkurat i tide før det store, globale forhandlingsmøtet.

    Løsningen er at vi alle, nasjonalt som globalt, starter fra at vi er blitt enige. (- Haha… Men det betegner ihvertfall ‘utfordringen’.)

  6. I mycket har Pål Steigan rätt men han gör det för lätt för sig när han bortförklarar att det faktiskt finns en «virkelig venstreside som på et arbeiderklassegrunnlag kunne ha tatt opp kampen mot kapitalen og eliten». Naturligtvis har partiorganisationer som Parti de Gauche, Ensemble, PCF och NPA och fackföreningarna CGT och Sud alla sina begränsningar och mindre bra sidor men att påstå att de inte så gott de förmår ”på arbeiderklassegrunnlag …. tatt opp kampen mot kapitalen og eliten” är ett billigt avfärdande av deras ansträngningar. Säger jag som inifrån deltar i kampen i Frankrike. Det är alltför lätt att bortförklara den kämpande vänster som här finns – bara för att den hamnar under massmedias radarskärmar.
    Utan att ta med medias behandling, massmedias aktörsskap blir valet obegripligt. Efter att under lång tid helt idiotförklarat extremhögern har den, sedan Marine Le Pen genomfört en massmedial anpassning, lyft fram FN som det verklige utmananaren – utan att syna dess politiska synpunkter seriöst. Föraktet mot vänstern utanför socialistpartiet, förtalet mot dessa krafter har däremot varit en konstant faktor de senaste tre-fyra åren. Det verkar som om Pål Steigan tror på den «folkliga reaktionens» grundläggande förnuft. Det tror tyvärr inte jag. Det är klart att arbetslösheten och elitens antidemokratiska manövrer är den fond mot vilken valet ska ses.
    Men att så många valt att lägga sin röst för cyniska maktspelare istället för att stödja dem som trots alla odds försöker ange en gemensam väg ut ur depression och syndabockeri är tragiskt.

    • Jeg setter pris på din kritikk. Men den ville ha vært enda bedre om du hadde gitt eksempler med referanser. Jeg graver i franske nettsteder, men jeg synes virkelig det er vanskelig å finne gode franske analyser og politikk på det vi snakker om.

      Og ja, Le Pen er kapitalens dame, og nå som Hollande og Sarkofag har lagt grunnlaget, kan det godt hende at kapitalen velge FN til å ta neste etappe.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.