Terje Tvedt: En verden i stor uro krever en klar utenrikspolitikk

5
De gode bombene. Norge var det fremste landet i bombinga av Libya. Skjermdump fra NRK Brennpunkt.

Professor Terje Tvedt har tatt et generaloppgjør med den politiske prosessen som førte fram til at Norge gikk til angrep på Libya i 2011. Han fikk svar fra tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre, og her er Tvedts svar tilbake. Jeg har fått tillatelse til å publisere artikkelen her. Den sto først på trykk i Aftenposten.

de gode bombene

Debatten etter «Libya og den politiske elitens sjel» har vist at mange støtter gransking av Libya-krigen. Både Jonas Gahr Støre og Bård Vegar Solhjell har her i avisen bekreftet at bombingen slo feil.

Men svarene avdekker også oppfatninger som vil hjemsøke norsk politikk igjen og igjen om de ikke klarlegges.

Sikkerhetsrådets resolusjon

De opphever forskjellen mellom begrunnelsene for resolusjon 1973 i FN og for bombing i Norge, og fritar slik den norske politiske eliten for sitt særegne ansvar.

Sikkerhetsrådets resolusjon gikk inn for å beskytte sivile med alle midler, mens Norge gikk med i en krig som så si fra første dag tok sikte på regimeendring. Stortinget (29. mars) og en nesten samlet norsk opinion støttet krigen, ikke minst fordi den hadde regimeendring som mål; det var jo slik menneskerettighetene kunne styrkes.

Den afrikanske unionen og Den arabiske liga protesterte mot bombingen før Stortinget ga F16-flyene støtte.

Når Solhjell skriver at aksjonen endret karakter først utover våren, stemmer ikke det. Mens norske fly snart skulle bombe Gadafis kontorer forente statsminister Stoltenberg de to motstridende målene slik: «Derfor har mange land sagt at de mener at Gadafi bør gå av. Jeg har sagt … at vi er enig i det. Han bør tre tilbake, men vi mener at det ikke er del av det mandatet vi nå har fra FN.»

Konteksten for bombing

Svarene avviser det særegne ved Libya-krigen, med den konsekvens at kritikken av den kun reproduserer etablerte verdensbilder.

Solhjells hovedpoeng er at krigene i Afghanistan, Irak og Libya er like fordi Norge overalt bare fulgte sine allierte (27. 9). Han overser dermed et fundamentalt særtrekk: Pentagon og USAs forsvarsminister var skeptisk til den krigen som Solhjell og det humanitær-politiske miljø i Norge støttet helhjertet.

Og mens våre alliertes krig i Irak førte til de største demonstrasjonene i Norges historie, hadde Norges bombing i Libya full oppslutning.

Det er i denne konteksten og mens F16-flyene slapp sine bomber, Solhjells utsagn i Stortinget blir idéhistorisk interessant: «FN og verdssamfunnet må stå opp for folkelege demokratikrefter i Midtausten og over heile verda» (min utheving).

Den afrikanske unions meglingsforsøk

Det skapes et inntrykk av at alternativet var folkemord eller bombing, noe som forutsetter at man ser bort fra AUs meglingsforsøk.

Allerede den 27. februar hadde AU et «veikart» for Libya-krisens håndtering. Deres forhandlere, presidentene i Sør-Afrika, Mali, Mauritania og utenriksministeren i Uganda, forsto jo hva som sto på spill.

Da de var på vei til Tripoli den 20. mars, ble de nektet å lande av NATO på grunn av bombingen. Noen uker senere ga NATO dem lov til å snakke med Gadafi. Men «veikartet» som regimet hadde godtatt og som også innebar at Gadafi trakk seg, ble avvist av opprørerne og NATO.

AU (Den afrikanske union) ba om en kort pause i bombingen for å se om det kunne føre til noe, men det ble avslått.

Virkeligheten retusjeres

Støre viser i stedet til at Norge fulgte det norske fredssporet!

Når Støre nå velger å trekke frem en marginal norsk fredskanal uten å nevne AU med ett ord, mens han bombet som mest, og etter Støres egen mening også som best (NTB 24.08.11), antydes et urovekkende trekk: Er det ikke et talende eksempel på hvordan norske politikere opererte innenfor tankeunivers som avsondret dem fra slagmarkenes brutalitet næret av selvbilder som skygget for realitetene?

Ved at både Støre og Solhjell skriver om Libya som om AU ikke fantes, retusjeres virkeligheten.

Det som står igjen på den tomme, historieløse arenaen er et enkelt valg mellom to onder; folkemord eller bombing.

Andre lands reformatorer

Støre forsvarer bombingen med det ultimate moralske argument, Rwanda! Han skriver som om hans generasjonserfaring kan legitimere en politikk. Årsaken til at Libya nå herjes av islamistiske terrorister og menneskesmuglere kan følgelig ikke være Norges ansvar. Det er Gadafis ansvar, skriver Jonas Gahr Støre i Aftenposten – nå.

Når Støre skriver at jeg hevder at politikerne har et «svakt utviklet verdensbilde og mangelfullt moralsk kompass» er det ved første øyekast pussig, siden jeg ikke snakker om noen av delene.

Men på et dypere plan uttrykker hans observasjonsmåte en tenkemåte: Problemet er jo ikke at verdensbilder er «svakt utviklet», men at de har et svært sterkt, jeg vil si nesten fasttømret verdensbilde, hvor de tilskrives rollen som andre lands reformatorer basert på enkle moralske dikotomier og sinnelagsetikk.

Og problemet er heller ikke at de har et «mangelfullt moralsk kompass», men et kompass som i Libya overstyrte rasjonaliteten.

Det kan ikke være tvil om at i en verden i stor uro haster det med en gransking av Libya – også i Norge.

 

Terje Tvedt, professor, forfatter og filmskaper

Les også: Bombingens uuholdelige letthet

 

 

KampanjeStøtt oss

5 KOMMENTARER

  1. «Det er ikke om å gjøre å komme fram til erkjennelse og sannhet, det er om å gjøre å vinne diskusjonen.» – Terje Bongard

    «Lorentzen viser nettopp den egenskapen som er viktigere enn noe annet i omgang med mennesker: Fortsett å stå oppreist, hold på statusen, uansett. I hele menneskets evolusjonshistorie har denne strategien virket, og den virker ennå.» – Terje Bongard

    «Kampen om Sannheten er viktigere enn alt annet. Kampen om å vinne diskusjonene er en jungel av hersketeknikker. Debatt handler om posisjonering og status, evolvert fram av makevalg.» – Terje Bongard

  2. «Terje Tvedt: En verden i stor uro krever en klar utenrikspolitikk»

    Støres svar til Tvedts opprinnelige artikkel var preget av klassisk bagatelliserende hersketeknikker. Litt enighet, litt innrømmelse, og så – med en tone av at det er leit at en så flink mann kan ta så feil – angrep på Tvedt om at han dessverre tar feil likevel. Men med helt tåkete uransakelige ordelag («Det kan sies mye…», «…svært sammensatte spørsmål…», «…tungtveiende grunner…» [uspesifiserte], «Opplevelsen av at…»). – Få er vel interessert i Støres aromaterapi-aktige «opplevelse» når det er faktabegunnelser som skal diskuteres. Altså unntatt han selv.

    Bak dette feier Støre flott inn med sitt paradenummer til avfeiing av folk, som ofte har den enkle form av «Jeg er ikke enig» – med den tause fortsettelsen : «og jeg har makten til å ikke si mer, så da kommer du ikke lenger.» I kronikken har avfeiingen varianten: «Mine svar er annerledes». – «Og jeg vet best», kunne Støre like gjerne føyd til åpent.

    Støre avslutter hypotetisk om «et annet spor enn det vi ser i dag.», før han friskt serverer den største selvfølgeligheten og det billigste av alle poenger som om han har oppdaget det selv: «Det er en tragedie for Libyas befolkning. Og mange, mange flere.» (F.eks. Støre?) – «Åja-det-er-jeg-enig-i. Da-har’n-jo-rett-da…», skal vi visst tenke helt til sist.

    Kort sagt: Støre prater bort kritikken, og bare tilsynelatende møter den.

    Uansett, Tvedt har rett, med godt vett. – Bedre enn Støre.

    Støres innlegg understreker at det er uhyggelig trist at logikk (viderebygget på Arne Næss’ «En del elementære logiske emner») stort sett ble tatt bort fra ex.phil. i 2003.

    Nå har det gått nok tid (12 år, for dem som dropper matte også…) uten trening i logikk til at svada-kronikker som Støres sklir glatt inn og virker overbevisende på farlig mange. De første ikke-logiske uni-årskullene er nå i sin beste fremadstrebende yrkesalder (Ok: 19+12=31…;-). – Nå blir verden stadig farligere for klar tenking.

    • Også for den noe eldre garde glipper det i bruken av elementære logiske emner.:
      J.H Matlary gir ,i dagens Aftenpost ,et lysende eksempel på sirkelargumentasjon.I en konikk,som angivelig skal vise at Libya vedtakene var Profesjonelle.
      Hva vi har å gjøre med,framkommer slik-:»–ønsket om å være i den innerste krets i NATO,men også fordi man ville gi muskler til FNs humanitære intervensjoner.»
      Selvfølgelig-Den Afrikanske Union o.l. må stille bak i køen-Det er NATO som skal bestemme hva FN skal mene,og Norge er best i verden til å hoppe ,når Penatgon roper Hopp.
      Humanitær intervensjon-og Dugnad.Det er den norske sentraladministrasjonens nye mantraer.
      Alternativer etterlyses.De kommer ikke via Aftenposten ,sittende regjering -eller foregående.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.