oss 100 kroner!
I et innlegg i Ny Tid skriver SV-veteranen Torild Skard om den amerikanske presidentkandidaten Hillary Clinton:
Det er ikke mange amerikanske presidentkandidater som har vært like velkvalifiserte som Hillary Clinton.
Hun er utdannet jurist med tilleggskurs i barn og medisin. Hun har bred erfaring som universitetslærer, og ble ansett som en av USAs mektigste advokater på 1980- og -90-tallet. Mens hun var førstedame – først i delstaten Arkansas, så i USA som helhet – var hun svært politisk aktiv, og i 2001 ble hun valgt til senatet. Hun var senator frem til 2009, da hun ble utenriksminister frem til 2013. Som utenriksminister engasjerte hun seg spesielt i freds- og kvinnespørsmål.
«Engasjerte seg i freds- og kvinnespørsmål» er en sterk formulering. Clintons tolkning av menneskerettigheter ble svært godt illustrert av hennes reaksjon på drapet på Gaddafi. Muammar Gaddafi var da like før blitt skjendet på det groveste og lynsjet av en mobb i Libya, en mobb av Norges og USAs allierte, naturligvis. Og hvordan reagerte feministen Hillary Clinton? Hun gliste fett og sa: Vi kom, vi så, han døde.
Det er ingen tvil om at den folkerettsstridige krigen mot Libya, som ødela landet og la det i hendene på islamistiske bander, i høy grad var «Hillary Clintons krig».
At den tidligere (?) pasifisten Torild Skard sier at denne kvinnen har engasjert seg for fredsspørsmål, er sterk kost.
I Hillary Clintons tid som utenriksminister ble det lagt svært stor vekt på å utvikle det som kalles myk makt eller smart makt. I 2004 skrev Suzanne Nossel, som hadde vært USAs viseambassadør til FN, en artikkel til Foreign Affairs der hun argumenterte for det hun kalte liberal internasjonalisme og anbefalte at USA for å beholde sitt verdensherredømme måtte kombinere militær makt med det hun kalte «smart power». Hun argumenterte for at USAs strategiske tenkning må kople den militære innsatsen sammen med humanitære mål:
En fornyet liberal internasjonalisme anerkjenner at militær makt og humanitær innsats kan styrke hverandre gjensidig.
(Les State Department, Amnesty og soft power.)
Da Clinton ble utenriksminister overtok hun denne tankegangen. Smart power er et nøkkelbegrep i hennes utenrikspolitiske program, slik hun har forklart i flere intervjuer. USAs militære overherredømme blir nå frontet gjennom en narrativ som hun presenterer i New Statesman, som sier at det dreier seg om:
I en slik strategi spiller naturligvis humanitære organisasjoner av ulike slag en sentral rolle. Det var Hillary Clinton som fylte opp State Department med neocons som Victoria Nuland, som står for en aggressiv regimeendringspolitikk.
Sammen med ektemannen Bill og datteren Chelsea står Hillary Clinton bak Clinton Foundation.
Dagbladet skriver med støtte i Finansavisen at Norge har gitt 441 millioner kroner til Clinton Foundation, som angivelig skulle gå til bistand. I følge avisa er bare 10% gått til bistand, mens svært mye er gått til «administrasjon, reiser, lønninger og bonuser».
Clinton-stiftelsen har dessuten vært og er involvert i en serie korrupsjonsskandaler.
Hillary Clinton presterte å sammenlikne Vladimir Putin med Adolf Hitler, og i Syria-spørsmålet har hun tatt til orde for at USA skal opprette en «flyforbudssone» i Syria, noe som med 100% sikkerhet ville føre til luftkrig over Syria mot Russland.
Nå er ikke Torild Skard den eneste feministen som har rost Hillary Clinton. I Sverige sier feministenes Gudrun Schyman at hun støtter Hillary Clintons kandidatur. – Det är väldigt viktigt att vi får en kvinna på den positionen. Det har ett starkt värde att visa att kvinnor kan inneha samma positioner som män.
Er det slik SV skal gjenreises, som støtteparti for amerikansk bombefeminisme?
