Mediene og krigen i Libya

0
Norulv Øvrebotten

Professor Terje Tvedt blottstilte i en kronikk i Aftenposten i midten av september norske politikeres saksbehandling av krigen mot den suverene staten Libya. Samtidig kledde han med det også mediene nakne. Indirekte.

«Libya-krigen,» skrev Tvedt, « fremtrer mer og mer som et nasjonalt traume. Det er en ulmende erkjennelse av at gapet mellom offentlig entusiasme for krigen og resultatene av den avdekker urovekkende trekk ved norsk mentalitetshistorie og det politiske lederskaps verdensbilder og selvbilder.

Tvedt konstaterte: «Mer enn fire år etter at F-16-flyverne ble beskrevet av den politiske ledelsen som spydspisser i kampen for menneskerettighetene, og det forlengst hadde blitt klart at krigen ikke nådde noen av de målene som den ble begrunnet med og sivilbefolkningen i Libya var verre stilt enn noensinne, var det i Norge ingen offentlig selvransakelse.»

Aftenposten forsvarte langt på vei bombingen av Libya mot professor Terje Tvedts kritikk, i en lederartikkel som antakelig var skrevet av redaktør Harald Stanghelle. Som stemplet kritikken fra Terje Tvedt som enøyd.

Sosiologen Kjetil Rolness spurte i VG: «Hvor lenge skal norske politikere være tause om den største skandalen i nyere norsk historie?» Rolness mente at dette var norsk politikk på sitt verste.

Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sa om bombingen av Libya i 2011:

«Det å innføre demokrati fra 4000 fots høyde, det er ikke enkelt. Det å beskytte sivile, er heller ikke enkelt, men blant virkemidlene så er det dette vi har.»

Resultatet kjenner vi nå,» skrev Rollnes. «Framgang for reaksjonære krefter. Ytterligere kaos og elendighet for de sivile. Enda flere mennesker som kjøper lodd til det store dødslotteriet: Reisen til Europa.»

«Hykleri, hyklera!» skrev Dagbladet, da avisen på lederplass tok til orde for en gransking, slik Terje Tvedt, og Pål Steigan lenge før ham, også hadde gjort. Det kom inn hele 678 kommentarer fra leserne til Dagbladets lederartikkel. De var så godt som entydige i sin støtte til kravet om at krigen burde bli etterforsket og gransket. Ingen tvil om at det ulmet kraftig i befolkningen og at saken engasjerte.

Det ligger generelt mye sinne latent i den norske befolkningen mot hva som fremstår som et politisk kartell i Oslo. Uten sunt bondevett og vilje til å høre på andre enn seg selv.

Siden har det vært skrevet noen flere artikler i Aftenposten, og noen andre aviser har også tatt til orde for gransking, men noe mer ser det ikke ut til å bli av oppfølgning i mediene.

«Journalistikk,» har et klokt hode sagt, « handler om å publisere noe som andre ønsker du ikke skal publisere. Alt annet er reklame.» Det er prisverdig at Aftenposten tillater kritikk av krigen i Libya å komme på trykk, det ville ikke ha skjedd for noen år siden, men karakteristisk nok er det alle andre enn mediene selv som i hovedsak har drevet debatten videre.

Av den grunn er også debatten i ferd med å stilne av. Uten at noen har kommet særlig inn på livet til de mest sentrale politikerne som tok den fatale beslutningen om å bombe en av de få velferdsstatene i den tredje verden tilbake til middelalderen og barbariet. Så mange som 50 000 mennesker kan ha blitt drept, og de vestlige flyene og krysserrakettene hadde en langt høyere evne til å drepe sivilbefolkningen enn både opprørerne og oberst Gaddafis styrker hadde til sammen. Denne slagkraften ble brukt for fullt. Under dekke av å være humanisme. Hva som ble gjort med det forsvarsløse afrikanske landet, er absurd.

Siden både journalister, redaktører, politikere og resten av eliten har svin på skogen og har medvirket i overgrepet mot den libyske befolkningen i større eller mindre grad, ser det ut til at alle er tjent med at lokket kommer tilbake over saken og det hele blir glemt, til tross for at det ødelagte Libya fortsatt ligger i kaos og ruiner med 1700 forskjellig væpnede grupper og militser.

Alt som en gang var et velfungerende helsevesen og skoleverk ligger i ruiner. En hel befolkning lever i utrygghet. For når kriminalitet og milits hersker, er det ingen som lenger vet hvem fienden er og når det enkelte menneske eller familie kan bli rammet.

Krigen er imidlertid vanskelig å glemme for senfølgene av den viser seg for tiden overalt i Europa, og stadig mer også på våre breddegrader. Europa er overfylt av innvandrere, som blant annet er kommet over Middelhavet fra Libya.

Det Europa du kjenner i dag kommer til å bli et helt annet Europa i morgen. Noe som vi ennå ikke har erkjent og tatt inn over oss. Å bombe den tredje verden på flukt hjem i stuene til oss selv, eller åpne slusene i demningen som Libya var mot Afrikas befolkningsoverskudd, fremstår ikke som noen klok politikk. Å oppføre seg som strutsen etterpå, styrker ikke akkurat tilliten til dem som mener å bestemme over landet i Oslo.

Følgene kunne ha vært sett før krigen ble satt i gang i 2011. Ikke ett ord fra politikerne kom om slike følger, og heller ikke fra noen i mediene.

Krigen i Libya var en skandale da den pågikk i 2011. I ettertid er krigen blitt en enda større skandale.

Hvis mediene var genuint opptatt av journalistikk, og av å hente tilbake oppslutning fra befolkningen, skulle en slik skandale ha blitt fulgt opp av de politiske journalistene og redaktørene. I hvert fall nå i ettertid, og etter at professor Terje Tvedt dro i gang en saklig debatt om krigen som alle ville glemme. Noe som er et fenomen som du finner i Norge når det gjelder den andre store hendelsen samme året – 22. juli 2011. Også her er lokket lagt på. Alle vil glemme. Av en eller annen grunn.

Politikerne som var med på krigen mot Libya, skulle ha vært stilt til veggs. Den ene etter den andre. Det skulle ha vært kjørt kampanjejournalistikk på en så stor sak, for å bruke et belastet uttrykk. Det er ikke skjedd. Ingen av de etablerte mediene vil dra lasset. Til det er bagasjen deres for tung som følge av hva de skrev og mente i 2011.

Jeg var vel blant journalistene som oftest laget populære «Ukeslutt» i Dagsnyttredaksjonen i første halvdel av 80-tallet. Når vi skulle ha politiske saker på dagsordenen, kom det ofte til konflikter mellom vi journalistene som var i redaksjonen for «Ukeslutt» på Marienlyst og reporterne som var faste i stortingsredaksjonen i sentrum av byen.

Medarbeiderne i Stortinget var ikke i stand til virkelig å kjøre politikerne som de daglig gikk sammen med i stortingskantina, i saker som var betente. Ikke hardt nok, etter vår mening. Det endte rett og slett i kjedelige innslag derfra som ble sendt av ren kollegial plikt, eller vi måtte kaste hva de kom med.

Det beste for oss var å gjøre det selv, slik at vi kunne komme utenfra og være frekke, pågående og lage opplysende og underholdende innslag.

Politikerne ble sure, men lytterne jublet. Det var ikke uten grunn at vi hadde 1,2 millioner av dem hver lørdag. Folk likte at vi var kritiske og pågående. «Ukeslutt» var på denne tid ikke bare Dagsnytts flaggskip, men også NRKs. Vi forandret handlevanene til nordmenn på lørdager. Fordi vi gjorde den journalistiske jobben vår.

Jeg er forbauset over at ingen sultne journalister og redaktører kaster seg over krigen mot Libya. Slik vi ville ha gjort før. Da vi var unge og sultne. Politikerne ber jo om å bli hugget ned av hardtslående reportere.

Hva er forklaringen? En forklaring er at båndene mellom presse og politikere er blitt for tette. Til og med tettere enn de var i den tiden som NRK hadde monopol på kringkasting, slik tilfelle var da jeg arbeidet i NRK i Oslo.

Allerede den gang var den manglende profesjonaliteten på dette området et stort problem. Nå er det langt verre. Både pressefolk og politikere er alle sammen blitt for avhengige av systemet og ikke av velgere og brukere. I USA brukes stadig oftere begrepet «det mediapolitiske komplekset» for å beskrive fenomenet.

Noe er i hvert fall fundament galt med pressen også her til lands. Ikke bare med politikere som går til en slik vanvittig krig mot en annen suveren stat, slik det skjedde i 2011.

Selve krigen mot Libya, med alle løgnene før, under og etter, er jo et funn for enhver undersøkende og analytisk journalist. For enhver sulten reporter og redaktør. Krigen var et godt fabrikkert narrespill fra A til Å. Der alt var orkestrert og alle ble lurt trill rundt. Narrespillet av en krig skulle ha vært rullet opp av noen som hadde store nok redaksjonelle ressurser til det.

Med slike mennesker som motor for krigen som daværende president i Frankrike, Nicolas Sarkozy og USAs utenriksminister Hillary Clinton, er det åpenbart at korrupsjon kan ha spilt en stor rolle. Begge er beryktede for å elske penger og være korrupte. Hvem betalte dem i så fall, og hvorfor, og ble pengene til sjuende og sist hentet fra Libyas beslaglagte formuer fra oljen i utlandet? Eller kom pengene fra andre steder?

Det er flust av hypoteser, spekualsjoner og spørsmål som gode journalister kunne ha arbeidet med under oppvakte og uavhengige redaktører. Det er ikke sikkert at de hadde trengt å gå så veldig langt en gang for å skaffe seg et brohode for videre graving.

I 2012 utbetalte utenriksminister Jonas Gahr Støre 500 millioner – en halv milliard kroner – til Hillary Clinton fra den norske statskassen via den private sparegrisen til familien Clinton som utad er kamuflert som et veldedig fond. Det er hva som i USA blir kalt et «slush fund».

Hva var den halve milliarden et honorar for? Det er slik du må tenke skal du forstå dagens storpolitikk. Det meste er korrupt. Bare glem alle festtalene om humanisme og menneskerettigheter. Du må være stortingsrepresentant for å tro skikkelig på det. Så jeg mener professor Terje Tvedt kommer i skade for å tillegge for mange av de fremste politikerne på den tiden for idealistiske motiver. Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg vet ikke hva idealisme er for noe en gang. De vet derimot hva som kan bli kjøpt for oljepenger.

At bloggeren Pål Steigan – som er en skribent utenfor den tradisjonelle pressen – er blant de få som henger på og stadig graver i hva som er hendt i Libya, forteller mye om svikten i mediene overfor gamle idealer. At mediene ikke følger opp slike saker, er også fortellende for hvordan medier i pengenød er i stand til å overse hva som faktisk er kommersielt godt stoff. De er blitt blinde. Kontroversielle saker av dette slaget selger nemlig. Det er i hvert fall min erfaring. Da kommer også reklamen lettere.

Så jeg forstår hvorfor leserne svikter avisene. Jeg forstår også godt hvorfor 40 prosent av velgerne ikke stemte ved siste valg.

Dette utfallet er logisk når kontroversielle saker blir holdt utenfor det offentlige ordskiftet, eller stadig blir forsøkt å bli holdt utenfor. Så ofte som mulig. Av både pressen og det politiske systemet. Det verste er at dette skjer med åpne øyne i mange tilfeller.

Når lokk blir lagt på, danner det seg et naturlig trykk, og før eller senere vil mer av sannheten om krigen i Libya også komme for dagen. Eller det kan være en annen stor sak som blåser lokk av og snur pressen, slik at den begynner å ta opp skandaler i Norge.

Det er nok av dem. Krigen mot Libya er ikke den eneste. Faren er at pressen av i dag er inhabil i det meste. I så fall er den inn i en vond spiral som bare kan ende på en sørgelig måte. Slik krigen i Libya også gjorde. Til tross for alle idealistiske besvergelser.

Forrige artikkelHENNING MANKELL
Neste artikkelInvestorvernavtalen TiSA – Demokrati på opphørssalg!