oss 100 kroner!
Åtte år inn i den økonomiske krisa som øker klasseforskjellene og «bunnfallet» og gir de multinasjonale selskapene større makt og fortjenester, har en stadig sterkere antidemokratisk vind blåst inn over Vest-Europa i turbulent symbiose mellom politikernes behov for kontroll og overvåkingstjenestene, med National Security Agency (NSA) som edderkoppen i det store nettet.
Siste tilskudd er avsløringen av den tyske etterretningen Bundes Nachrichtendienst (BND) som har hjulpet NSA å spionere på europeiske selskap, blant dem Siemens og Airbus, og enkeltpersoner. Mens visekansler Sigmar Gabriel fra koalisjonspartneren SPD, forlanger oppvask, holder kansler Angela Merkel (CDU) som selv ble spionert på av NSA, tyst om sin rolle i affæren som tirsdag utviklet seg i retning av koalisjonskrise.
Gabriel krever at parlamentet får seg forelagt lista over hvem BNP og NSA har vært ute etter. Minnene om Stasi sveiper over Berlin.
Den tyske affæren har sitt særpreg, men føyer seg i rekken av overvåkings- og politistatlover som gnager seg dypt inn i demokratiske rettigheter i andre land, drevet fram av «kampen mot terrorisme og ekstremisme», jamfør lovene som Frankrike nylig innførte der la sécurité (DGSI) nærmest får frie tøyer til å lytte på telefon, lese e-poster og plante mikrofoner i hus uten rettslig kjennelse. Telekom- og internesttselskapene er lovpålagt å samarbeide med overvålingstjenestene, skriver Le Figaro.
«Et overvåkingssamfunn», ifølge Eva Joly. Det handler om invaderende sikkerhetslover for kontroll av borgere under dekke av «Je suis Charlie Hebdo». På linje med USAs Patriot Act, ifølge latvieren Nils Muiznieks, leder for Europarådets kommissær for menneskerettigheter.
Mens Frankrikes president François Hollande innskrenker ytringsfriheten med lovforbud mot konspirasjonsteorier, er Storbritannias statsminister David Cameron i ferd med å skrive ut drakoniske lover mot «trussel mot utøvelse av demokratiet» og «skadelig virksomhet», som, ifølge The Guardian, vil inkludere risiko for offentlig uro i «hensikt å styrte demokratiet», slik regjeringen beskrev opptøyene som spredte seg fra Tottenham i London i august 2011. Politiet skal få rett til å forby og forhåndsgodkjenne offentliggjøring i eter, presse eller sosiale medier, ifølge avisa, fordi «vi har for lenge vært et passivt, tolerant samfunn, ifølge Cameron.
I Spania er statsminister Manuel Rajoy (Partido Popular) mer direkte i slagene mot opposisjon og folkelige protester gjennom Franco-liknende politilover: opptil 600.000 euro i bot for ulovlig demonstrasjon ved parlamentet, 30.000 euro for å fornærme eller fotografere politi i aksjon.
Merkels parlamentariske nestleder Michael Fuchs mener å ha funnet en vei ut av uføret ved ganske enkelt å gå rundt det gjennom nyvalg som kan gi grunnlag for en annen koalisjon fordi SPD vaker nede på 25 prosent, med CDU på 49 prosent. Fuchs mener åpenbart at i valg er det andre ting som er viktigere for velgerne, de som ikke allerede har vendt systemet ryggen og unnlater å stemme, slik vi så i valget i Storbritannia nylig. Høyreliberale FDP står allerede utenfor døra om de krysser sperregrensa på fem prosent, ifølge Fuchs.
Fuchs bygger på de samme udemokratiske elementene som ligger i det irreversible i EUs økonomiske politikk, slik Syriza i Hellas blir tynt på, og i forhandlingene om TISA- og TTIP-avtalene. Det borgerlig-parlamentariske demokratiet skal bygge på valg av på valg av partier innenfor kontrollerbare rammer for å få jevn utskiftning som gir systemet legitimitet, intet annet.
Peter M. Johansen
(Først trykt som kommentar i Klassekampen 21.5.2015)
