oss 100 kroner!
I dag er det søtti år siden seieren over nazismen og dersom fattern hadde levd, så hadde han fylt 101 år i dag. Fattern hadde slåss mot nazismen gjennom hele trettitallet, så for ham var det den naturligste ting av verden å gå inn i den aktive motstandskampen.
Fattern var født inn i den radikale delen av arbeiderbevegelsen på Grorud. Bestefattern var lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i Østre Aker og nabo og partikamerat med Johan Falkberget. Fattern ble med i den kommunistiske ungdomsorganisasjonen Clarté og i Østensjø AUF. Ungdomslaget på Østensjø var nærmest en front for NKP, og de var svært aktive i kampen mot fascismen i Spania. Siden fattern var en god friidrettsmann ble han med i Arbeideridrettsforbundet og gjorde seg litt gjeldende, særlig i tikamp. I arbederidretten ble han kamerat med Asbjørn Sunde.
Asbjørn fikk ham til å melde overgang til Horten AIF, der han var aktiv, for de manglet en tikjemper. Da Asbjørn dro til Spania for å bli med i Den internasjonale brigaden var det fattern som fulgte ham på Østbanen for å si farvel. Gjennom Clarté og Mot Dag ble fattern kjent med Otto Øgrim, fattern til Tron. Og begge begynte å studere på Fysisk institutt på Blindern. Der begynte de sammen med andre studenter og noen yngre lærere å organisere ei motstandsgruppe. Den gruppa skulle seinere bli til den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, men da de kom i gang for alvor, var fattern allerede arrestert av Gestapo. Det skjedde 21. mars 1942. Bare noen uker tidligere, 2. februar, hadde Osvaldgruppe under ledelse av Asbjørn Sunde sprengt Østbanestasjonen og Vestbanestasjonen. Gestapo mistenkte fattern for å ha vært med på den, så de forhørte ham om dette på Victoria terrasse. Men det er ingen grunn til å tro at fattern hadde vært med på det. Han drev først og fremst antinazistisk propaganda. Som medlem av Arbeiderfoto hadde han lært seg mørkeromsteknikk og annet som var nyttig når de skulle lage plakater og løpesedler. Blant fotografiene hans fant jeg en negativ fra tidlig på vinteren 1942. Der sitter han i en kjeller og skriver på skrivemaskin sammen med en kamerat, sannsynligvis en illegal løpeseddel.
I Blinderngruppa var sjefen for Folkeregisteret, Sigurd Mortensen, et aktivt medlem. En gang i -41 eller tidlig i -42 fikk fattern en kryptisk beskjed om å komme fra Blindern til Folkeregisteret. Beskjeden gikk ut på at det ”var kommet noen veggdyr på kontoret” som de trengte hjelp mot. Det var Gestapo som var på jakt etter informasjon om motstandsfolk. Fattern kom seg forbi nazikontrollen ved inngangen. Men jobben var å få 25 falske pass ut av kontoret, og det var ikke like greit. Inntil ei ung dame begynte å rope Voldtekt! Voldtekt! Gestapisten i porten løp dit ropene kom fra, og fattern kom seg ut med de falske dokumentene. ”Men jeg ble jo veldig interessert i hun jenta som var så modig og kjapp i hodet,” sa fattern til meg mange år etterpå. ”Hun ble mora di, forresten.”
Muttern hadde vært aktiv i det rødeste arbeiderungdomslaget i Oslo, Torshov AUF, og i komiteen mot fascismen i Spania. Muttern sa ikke Torshov AUF, hun sa Torsjaulaget. Hun reiste rundt på lastebil sammen med en gjeng andre ungdommer og drev agitasjon. De kalte seg tramgjenger. De sang og lagde gateteater. Hun sang ofte arbeidersanger for meg for å få meg til å sove, og dette var sanger hun hadde med seg fra denne tida.
Hun jobba på kontor fra hun var seksten, og hadde ingenting med studentmiljøet å gjøre. Men hun gikk på studiesirkler i marxismen og sto antakelig svært nær NKP. Hun var med i motstandskampen under store deler av krigen. I 1942 jobba hun altså på Folkeregisteret og hun gikk som kurér for XU. Av og til kunne hun få beskjed om å fjerne opplysninger om en person som skulle gå under jorda eller dra til Sverige eller England. Som han sa til meg: ”Da gikk jeg i arkivet og tok ut kortene om denne personen, putta dem i trusa og gikk på do, der jeg reiv dem i stykker og spylte dem ned.” Otto Øgrim sa mange år seinere at hun var så effektiv når det gjaldt å slette sporene etter en person at enkelte etter krigen fikk problemer med å bevise at de eksisterte. Jeg kjente til dette fra før av, men det var først da Otto lettet på sløret at jeg skjønte at det var XU hun hadde jobbet for. Men jeg fikk ikke spurt henne om det, for da hadde hun vært død i over tretti år.
Muttern fortalte meg heller ikke at hun var med i redaksjonen av Norsk tidend som ble starta som et supplement til Fri fagbevegelse i 1941. En del av aktivistene i avisa ble arrestert. Det skjedde både i 1941 og 1942. Redaktør i 1941 til april 1942 var Torolf Elster, seinere kringkastingssjef. Erik Brofoss, seinere sjef for Norges Bank, var også med. Avisa ble trykt en rekke steder, men oftest ved Oslo kommunes statistiske kontor. På grunn av en rekke arrestasjoner gikk avisa inn i juni 1942, men mange av medarbeiderne fortsatte i annen illegal virksomhet, og muttern altså i apparatet til XU. Hun var en av de mange tøffe damene som gjorde risikable jobber, men som ingen nevnte etter krigen.
Fattern ble angitt til Gestapo og altså arrestert 21. mars 1942. Men de fant heldigvis aldri de negativene han hadde skjult i et hemmelig rom bak en murstein i pipa. Han lagde bilder som ble brukt
i illegal propaganda. Der var det blant annet negativen til en versjon av et Quisling-frimerke med ei galgeløkke rundt Quislings hode samt filmoriginalen til en plakat for Spartakiaden i Moskva. Om det var blitt funnet, ville det naturligvis vært en enveisbillett til en leir i Tyskland.
På Grini og Bardufoss var fattern tillitsmann for fangene. Han snakka godt tysk og kunne forhandle med fangevokterne. Da han satt på Bardufoss, hadde han en tysk fangevokter som fortalte at han hadde en sønn på østfronten. – Jeg har sagt til sønnen min, sa fangevokteren, at du har to hender. Hvis du ser en russer, så veit du hva du skal gjøre med dem. Opp i været med dem, Hände hoch!
På tross av fangenskapet ble han aldri anti-tysk. Han og muttern lærte meg tyske arbeidersanger før jeg begynte på skolen. Det var nazismen og alt dens vesen de var imot. Verken fattern eller muttern så på seg sjøl som noen krigshelter. De syntes at de bare hadde gjort det de måtte gjøre.
Da fattern kom ut på amnesti i 1944, eide han ikke nåla i veggen. I myndighetenes øyne var han en kriminell, og det å finne arbeid og bolig var ikke lett. Fattern og muttern gifta seg i september 1944 uten å si noe til familiene sine. Etter en omflakkende tilværelse, som begynte på loftet på Botanisk Museum på Tøyen, endte de på Ulsrud, der jeg vokste opp de første elve åra av livet mitt. Etter at fattern døde, fant jeg noen negativer fra det siste krigsåret. Der er det blant annet noen fine portretter av muttern som ble tatt på frigjøringsdagen 8. mai 1945.
Det var ikke mange som gikk inn i motstandsbevegelsen så tidlig som muttern og fattern, men likevel er de typiske for sitt miljø. Det var den radikale delen av arbeiderbevegelsen, det var kommunistene og de som hadde vært med i det anti-fascistiske arbeidet før krigen som gikk i spissen. Mens borgerskapet og de store avisene leflet med Hitler og nazismen før krigen, var det arbeiderbevegelsen og kommunistene som skjønte hva nazismen var. Og mens borgerskapet tjente seg søkkrike på okkupasjonen og ikke oppdaget at de var antinazister før i maidagene i 45, så var det for en stor del kommunistene og de radikale anti-fascistene som tok risikoen og satte livet i pant for å frigjøre Norge fra nazismen.
Dette er det viktig å ta med seg i dag når kapitalismen igjen er i ei like alvorlig krise som på trettitallet, og det igjen er krig i Europa. Borgerskapet har igjen oppdaget at nazismen kan være nyttig, og liksom de leflet med Hitler, finansierer de og støtter hans læregutter i Ukraina. Og de skriver om historien. Det var først og fremst Sovjetunionen som knuste Hitlers armeer, og det er folket i Sovjetunionen som tok de største ofrene for å knekke Hitler. Men våre politiske ledere har ikke en gang såpass anstendighet at de vil vise sin respekt for dem på søttiårsdagen for seieren over nazismen. Men å ruste til ny krig i Europa, det kan de.
