Ifølge tall fra Det internasjonale pengefondet (IMF) vil Kina gå forbi USA og bli verdens største økonomi allerede ved utgangen av 2014. Dette er tall som er beregnet etter kjøpekraftsparitet (PPP). I nominell verdi vil USA fortsatt ligge litt foran. Nyheten er ikke akkurat slått stort opp i vestlige medier.
I 1998 hadde jeg gleden av å diskutere Kinas økonomi med sjefen for landets plankommisjon. Jeg spurte ham om hvor Kina ville være i 2050. (Det gir mening å stille slike spørsmål i Kina, for kineserne tenker i århunder.) Ville Kina ta igjen Norge i BNP per innbygger? – Å nei, sa sjefen for plankommisjonen, det vil vi ikke klare. Etter en kunstpause tilføyde han: – Men Australia, det skal vi klare.
Dette kan høres beskjedent ut. Men litt talloppklaring: I 1998 var Australias BNP per innbygger 75% av USAs. Kinas innbyggertall var fire ganger så stort som USAs. Det han egentlig fortalte meg var at Kina tok sikte på i 2050 å ha en økonomi som er tre ganger så stor som USAs – i all beskjedenthet. Men i tråd med Deng Xiaopings instrukser er dette noe man ikke snakker for høyt om.
I heftet Kina 1999 – Quo vadis? som inneholder data og analyser fra mitt besøk i 1998, skrev jeg:
Financial Times har bearbeidet tallene fra IMF og lagd denne grafen som viser de nye ti største økonomiene i verden:
Det betyr at det såkalte G7 blir stadig mindre relevant. To av G7-landene er nå ute av topp 10, nemlig Canada og Italia. Og fire av de fem BRICS–landene er inne på topp ti, pluss at Indonesia snart skyver Frankrike ned.
I en studie fra den russiske Avara-gruppa som ble publisert 28. september 2014 argumenteres det overbevisende for at de vestlige økonomienes resultater dessuten er holdt kunstig oppe av et ekstremt høyt gjeldsnivå. Avara har også gjort en beregning av styrkeforholdet mellom G7 og de kommende 7 fra 1990 til 2013. Og det er ikke et lystelig syn for de landene som gjerne liker å kalle seg «verdenssamfunnet»:
I august 2009 gjenomførte Pentagon sitt første økonomiske krigsspill. Krigsspill er en vanlig metode for å simulere militære konflikter. Det nye denne gangen var at det ikke var generaler og militærstrateger som gjennomførte krigsspillet. Det var økonomer, fondsforvaltere og bankfolk. Etter to intense dager var oppsummeringa klar: Kina vant, uten så mye som å trekke våpen!
Kina innhenter USA – og går forbi
I boka Sammenbruddet så jeg på den voldsomme forandringen av styrkeforholdene mellom stormaktene som har pågått de siste årene og som faktisk bare styrkes av den økonomiske krisa. Dette handler først og fremst om Kinas framvekst som en mulig ny supermakt i konkurranse med USA.
På mange områder har Kina for lengst gått forbi USA, bare les her.
