Hvorfor tier Holocaust-senteret om nazismen i Ukraina?

0
Tilhengere av det nåværende regjeringspartiet Svoboda demonstrerer til ære for Stepan Bandera i Kiev

Holocaust-senteret, eller Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, som det offisielt heter er et forskningssenter som skal «drive forsking, dokumentasjon, undervisning og formidling på områda holocaust, folkemord, minoritetsspørsmål og menneskerettar». Senteret har 13 ansatte forskere og får 30 millioner kroner over statsbudsjettet. Men ingen derfra uttaler seg om framveksten av nynazisme i Ukraina. Hvorfor?

Tilhengere av det nåværende regjeringspartiet Svoboda demonstrerer til ære for Stepan Bandera i Kiev
Tilhengere av det nåværende regjeringspartiet Svoboda demonstrerer til ære for Stepan Bandera i Kiev

Fortielsen av Hitler-faktoren i Ukraina

Dovid Katz, som er tidligere professor i jiddisch-studier ved universitetet i Vilnius, Litauen, skriver for ConsortiumNews at Vesten har en farlig tendens til å undervurdere eller se bort fra oppvåkningen av nazismen i Ukraina og resten av Øst-Europa. Han skriver at det er særlig to punkter som går ut over Ukraina og ikke minst gjelder de nye medlemslanda i EU:

Det første er uformell aksept av nynazistiske elementer, symbolikk og ideologi som en del av enhver form for et angivelig sentrums mainstream. I Latvia og Estland, kan man se dette ved en stilltiende (eller ikke så stilltiende) statlig støtte til utmerkelser for disse landenes Waffen SS divisjoner. I Litauen kan det uttrykkes i statsstøttete minnesteder for den Litauiske Aktivist Frontens (LAF) mordere som utløste Holocaust jødiske naboer før de første tyske soldatene hadde kommet.

Men det er et annet problem som er mye dypere, og har ingenting å gjøre med disse mer prangende typer nazitilbedelse. Og det problemet er historie.

Det kan gjelde heltedyrkelse av Ungarns Miklós Horthy, av Kroatias hitleristiske Ustasja, Waffen-SS-divisjonene i Latvia og Estland eller slike folk som Ukrainas Bandera og hans OUN og UPA.

Det er en hån mot vestlige verdier at en NATO- eller EU-stat, eller kandidat til å bli det, gir statsstøtte til forvrengning av historien, tilsløring av Holocaust og oppbygging av samfunn som beundrer noen av de verste rasistene i historien.

Henvendelse til HL-senteret

På hjemmesidene til HL-senteret finnesdet ingenting om den urovekkende framveksten av nazisme i Europa som Dovid Katz skriver om. Jeg har derfor i sommer henvendt meg til forskerne Odd Bjørn Fure og Terje Emberland ved HL-senteret med følgende e-post:

Jeg kan ikke se at HL-senteret har publisert noe om den voksende nazismen og anti-semittismen i Ukraina og visse nye EU-medlemsland i Øst-Europa.
Jeg viser til denne artikkelen av Dovid Katz fra Litauen, som advarer mot at Vesten har en tendens til å overse og bortforklare dette.

The Hushed-Up Hitler Factor in Ukraine


Hva gjør HL-senteret?

Fram til i dag har jeg ikke mottatt noe svar. Det kan naturligvis skyldes mange ting, men siden jeg ikke lykkes gjennom en skriftlig henvendelse til senteret, håper jeg at det vil gå bedre når jeg tar det offentlig. Altså, en gang til, og nå til ledelse og forskere ved HL-senteret: Hvorfor er dere fullstendig tause om framveksten av nynazisme og anti-semittisme i Ukraina og andre land i Øst-Europa?

Simon Wiesenthal-senteret også tause

Simon Wiesenthal Center sier om seg sjøl at de formidler lærdommen fra Holocaust for framtidige generasjoner. I tråd med det reagerte senteret sterkt da Ukrainas president Viktor Jusjenko i 2010 erklærte Stepan Bandera som Helt av Ukraina. I et brev til Ukrainas ambassadør i USA skrev senteret:

Simon Wiesenthal Center fordømmer president Viktor Jusjenko for å posthumt ha gitt Stepan Bandera en av landets høyeste ærestitler, «Helt av Ukraina». Bandera var en ukrainsk nasjonalistleder hvis tilhengere drepte tusenvis av jøder og andre under den annen verdenskrig.

Vi uttrykker vår dypeste avsky over at denne æren blir gitt til Stepan Bandera som samarbeidet med nazistene i den tidlige fasen av annen verdenskrig.

Rene ord for pengene, skulle man tro. Men i 2014 er det ikke bare snakk om en ærestittel. Gjennom et CIA-støttet statskupp i Ukraina er fanatiske tilhengere av Stepan Bandera tatt inn i regjeringa og gitt sentrale posisjoner, inkludert i voldsapparatet. De holder svære minnemarkeringer for nazi-kollaboratøren og har egne nazistiske militser som fortsetter med terror, drap og overgrep i Banderas ånd.

Og hva sier Wiesenthal-senteret nå? Absolutt ingenting! Total taushet, total fortielse? Hva sier de om at USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, lar seg avbilde semmen med fanatiske Bandera-tilhengere som Oleh Tiahnybok og at CIA nettopp har hjulpet disse fascistiske kreftene til makta? USA pekte ut Arsenij Jatsenjuk, eller «Yats» som Victoria Nuland kaller ham, som leder for kuppregjeringa, vel vitende om at han allerede i 2012 klart og tydelig sa at han betraktet Stepan Bandera som «Helt av Ukraina». Regjeringa til «Yats» anerkjenner nynazistiske militser, som Azov-bataljonen, som kjemper under SS-runen Wolfsangel, som en del av Ukrainas militærapparat.

Men om alt dette holder Wiesenthal-senteret fullstendig kjeft.

Så hvorfor tier HL-senteret om nazismens renessanse i Europa?

2. mai 2014 begikk nazistiske krefter i Odessa en av de frykteligste nazi-forbrytelsene i Europa etter 1945. Minst femti uskyldige mennesker ble brent til døde, skutt eller slått i hjel av nazistisk pøbel i Fagforeningenes hus. Heller ikke dette synes de statsfinansierte forskerne i HL-senteret gir så mye grunn til uro at det er verdt å nevne. Hva kommer det? Hvorfor denne akutte tausheten? Hvorfor denne fortielsen?

Jeg skal ikke begi meg ut på spekulasjoner. Jeg nøyer meg med å stille spørsmålet – og denne gangen i all offentlighet: Hvorfor tier HL-senteret?

 

Forrige artikkelAzov-bataljonen vil ha statskupp i Kiev og sette inn en diktator
Neste artikkelHvorfor bruker politiet fascistsymbol i logoen?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).