Hva betyr våpenhvilen i Ukraina?

13

Endelig hviler våpnene (stort sett) i det østlige Ukraina. Etter at Kievs «antiterroraksjon» har drevet en million mennesker på flukt, drept tusenvis av sivile og ødelagt boliger, produksjonsanlegg og infrastruktur for milliarder ble det undertegnet en våpenhvileavtale i Minsk i Hviterussland. Hva betyr våpenhvilen og hva vil skje nå?

våpenstillstand
En kvinne i Donetsk prøver å gjøre hjemmet sitt levelig etter bombardementet.

Kievs militære katastrofe i øst

Rett etter presidentvalget i mai sa Petro Porosjenko at han skulle knuse opprøret i Donetsk og Lugansk, og at det skulle «ikke ta uker eller måneder, men timer». Han har også sagt at «anti-terroroperasjonen» skulle drepe hundrevis av separatister for hver drepte soldat fra Kiev-styrkene. 5. september 2014, over tre måneder etter brageløftet i mai, godkjente samme Porosjenko en våpenhvileavtale med opprørerne, som han til nå ikke har villet snakke med. Avtalen ble undertegnet i Hviterusslands hovedstad Minsk, og deltakere på møtet var Ukrainas tidligere president Leonid Kutsjma, Russlands ambassadør til Kiev Mikhail Zurabov, OSSEs spesialutsending Heidi Tagliavini, statsminister i den selvoppnevnte folkerepublikken Donetsk, Alexander Zakharchenko og lederen for den selvoppnevnte folkerepublikken Lugansk, Igor Plotnitsky.

Protokollen fra møtet bygger på en skisse som Vladimir Putin foreslo overfor Petro Porosjenko to dager tidligere og omfatter umiddelbar våpenhvile, utveksling av fanger, gjenoppbygging, utvikling av arbeidsplasser og noen andre punkter.

NRKs Russlandkorrepondent Morten Jentoft har sagt at «det er frustrasjon i Ukraina fordi våpenhvilne gjør at man ikke får avsluttet krigen mot opprørerne». Stort mer feil går det vel ikke an å ta. Faktum er at Kiev har tapt krigen i øst, og at våpenhvileavtalen var nødvendig for Porosjenko for å redde stumpene. I overgangen juli-august så det riktignok ut som om separatistene var i ferd med å tape. Men august og september har vært en helt annen sak. Kiev-styrkene er blitt knust av opprørene og har lidd forferdelige tap. Hele «anti-terroroperasjonen» har gått i oppløsning og Porosjenko måtte skynde seg å få våpenhvile før også den strategisk viktige byen Mariupol ved Azovhavet også falt til opprørerne. (Kart over den militære stillingen ved våpenhvileavtalen.)

Forferdelige tap

Det er sørgelig og trist å se bilder som viser Kievstyrkenes tap i øst. Utbrente stridsvogner og annet ødelagt militærmateriell ligger strødd i landskapet og vitner om en menneskelig katastrofe av dimensjoner. For mitt utrente øye og med min ubetydelige kunnskap om militære spørsmål ser det ut som om opprørerne må ha hatt tilgang til svært kraftige våpen for å kunne gjøre så mye skade på så kort tid. Det gjør det sannsynlig at det som vippet balansen var at de fikk tilgang til våpen og frivillige militæreksperter fra Russland. Uoffisielle kilder snakker om tusenvis av drepte og sårede soldater. Et eksempel er Kievstyrkenes nederlag ved Ilovaisk, som Wall Street Journal skriver om.

Et katastrofalt nederlag, skriver Tom Judah i The New York Review of Books. Jeg har lest intervjuer med Kievsoldater som har sagt at myndighetenes tapstall kan ganges med ti. De snakker også om at om at den militære ledelsen av krigen fra Kievs side har vært fullstendig inkompetent, og at offiserene har sløst med soldatenes liv til ingen nytte.

Den våpenhvileavtalen som ble inngått i Minsk kunne like gjerne ha blitt inngått i mai, så hadde man spart massevis av menneskeliv, unngått så mye lidelse og så store ødeleggelser. Men Kiev-juntaen, oppmuntrert av sine føringsoffiserer fra CIA, ville på død og liv knuse opprørerne, så derfor fortsatte krigen og elendigheten.

Risikabelt for Porosjenko

Avtalen betyr i virkeligheten at Porosjenko har innsett at han taper kontrollen over Donbass, det industrielle tyngdepunktet i øst. Nazistene i Svoboda og Høyresektoren snakker allerede om forræderi, og statsminister Arsenij Jatsenjuk avviste så seint som 4. september at det var på tale å inngå våpenhvile på Putins premisser. Den korrupte gassprinsessen Julia Timosjenko er ventet å være motstander av våpenhvilen. Jatsenjuk snakker også om å bygge en mur langs den ukrainsk-russiske grensa. Han burde kanskje ha hørt med tyskerne hva de synes om sånne murer. Dessuten er det jo et poeng at Kiev ikke har tilgang til grensa mellom Russland og oblastene Lugansk og Donetsk. Det blir ikke noen mur der.

Den Kiev-kontrollerte delen av Ukraina står foran et parlamentsvalg, og det blir opplagt mye politisk kamp og tautrekking og sansynligvis nye fiendskap og nye allianser i Kiev. Samtidig begynner den økonomiske krisa og nedskjæringspolitikken å bite for alvor. Høyresektoren har vært taktisk allierte med Porosjenko, men de ønsker jo ikke tilknytning til EU, og de vil beskylde regjeringa for å ha forådt Ukraina gjennom våpenhvileavtalen. For kort tid siden truet Høyresektoren med en marsj mot Kiev dersom de ikke fikk viljen sin (noe de fikk). Det kan bli alvor neste gang.

Motsetninger også i øst

Mens den krigstrøtte befolkninga i øst trekker et forsiktig lettelsens sukk over at krigen kanskje er over og at man så smått kan begynne å bygge opp hjemmene og arbeidsplassene igjen, er det ikke alle opprørene som er så begeistret for avtalen. En del av dem mener at nå som Kiev var i ferd med å tape, kunne man fortsette krigen for å løsrive hele Novorossija fra Kiev. En av de fremste kommandantene for opprørerne, Alexey Mozgovoi, sier i et intervju 4. september 2014 at:

Etter min mening opplever vi akkurat nå enda et forsøk, gjennom forhandlinger, på å stoppe motstanden og hindre at vi knuser oligarkenes makt i Ukraina. … Overføring av makta fra oligarkene til folket – akkurat nå er dette det såkalte internasjonale samfunnets mareritt.

Andre sier at avtalen er mest fordelaktig for Kiev og at de tviler på at den vil holde.

NATO og USA ble parkert på sidelinja i samband med våpenhvileforhandlingene. Mens sabelraslinga og truslene om nye sanksjoner pågikk i Wales ble det inngått en avtale som Vesten ikke en gang har ført inn et komma i. Det er lite trolig at krigspartiet i USA vil la det bli med det.

KampanjeStøtt oss

13 KOMMENTARER

  1. «Hvorfor er Norge blant de største våpeneksportørene i verden?
 Hvorfor har vi blant de største militærutgiftene per innbygger?
 Hva har privatisering og globalisering gjort med landet?
 Hva er det Oljefondet driver med, og hva gjør det med Norge?
 Hvordan kvalifiserte Jens Stoltenberg seg til å bli generalsekretær i NATO?
 Og visste du at kjøpet av jagerflyet Joint Strike Fighter ikke bare er sinnssvakt dyrt, men også vil forplikte Norge til å gå i spissen for nye
 kriger»?

    Svaret på disse meget relevante spørsmål er enkelt: 22/7.

    Norske Toppolitikere er under press. Anders Behring Breivik var ikke alene om udåden. Dette vet Norske Politikere, våre allierte og Russland.

    Nyhetsspeilet er vel ikke for de fleste en kilde de vanligvis sjekker. I denne saken virker det imidlertid som om deres fremlagte fakta og analyse fortjener nærmere attention.

    file:///Users/dagfinn/Desktop/22.juli/Nyhetsspeilet.no%20»%20Var%20det%20flere%20skyttere%20på%20Utøya%3F.webarchive

  2. Og som vanlig fra Steigans side: Ikke ett eneste kritisk ord om «fredselskeren» Putin, som selvfølgelig ikke har trukket.i trådene i øst-Ukraina, og som heller ikke sendte inn folk og våpen i øst, da han så at opprørerne ville tape denne krigen. Alt ansvar på hva vi har sett utspille seg i øst-Ukraina hviler utelukkende på regjeringen i Kiev og NATOs/USAs skuldre.Tunnelsynet er det åpenbart ingen ting i veien med.

    • Du må lære deg å lese, Bjørn. Hvis du gjør det, så ser du at jeg skriver om hvilken avgjørende rolle russiske våpen og eksperter har fått for vendinga i krigen. Bare et tips.

      • Joda, du skriver at russiske våpen og eksperter har hatt vært avgjørende for vendinga i krigen.» Poenget mitt er at du ikke tillegger Putin med EN ENESTE kritiske bemerkning, men legger all skyld på Ukraina og NATO. Det var da ikke NATO som invaderte og annekterte Krim, var det vel? Jeg kunne gjerne også tilføyd: Du legger ikke ved EN ENESTE kritisk bemerkning når det gjelder opprørene som tok til våpen, på tross av at det aldri har vært noe flertall for løsrivelse fra øst-Ukraina i dette området.

        Som jeg har nevnt for deg før: Under folkeavstemmingen i 1991 stemte 90 % av befolkningen for en løsrivelse fra Russland/Sovjetunionen, og det har aldri vært noe flertall for en løsrivelse i øst-Ukraina. Nylig kunne man lese følgende i Aftenposten: «En fersk meningsmåling fra det anerkjente Kiev internasjonale institutt for sosiologi viser at 90 prosent av befolkningen støtter Ukrainas uavhengighet, det høyeste tallet som noen gang er målt. I mars viste flere meningsmålinger at kun 25–30 prosent av innbyggerne i fylkene Luhansk og Donetsk ønsket å knytte seg til Russland. En ny meningsmåling viser at det har økt noe, til 34 prosent. Samtidig har støtten til Kiev i denne regionen økt tilsvarende.» (kilde: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Hvorfor-er-militar-intervensjon-et-nederlag-for-Putin-7688538.html) Dette samsvarer med følgende artikkel på wikipedia: https://en.wikipedia.org/wiki/2014_pro-Russian_unrest_in_Ukraine#Public_opinion

        I artikkelen i Aftenposten kan man for øvrig også lese følgende: «– Putins tiltak for å undergrave Kiev og starte et bredt prorussisk folkeopprør i Øst-Ukraina har feilet. Han regnet ikke med at de ukrainske styrkene skulle ha så stor suksess med å nedkjempe opprøret. Separatistene var i ferd med å tape. Putin ble tvunget til å sende inn regulære russiske soldater, sier Andrej Zubov, professor ved det prestisjefulle Moskvas statlige institutt for internasjonale relasjoner (MGIMO).»

        Likevel problematiserer du verken Putins eller opprørernes rolle med ETT ENESTE ord i din artikkel, men legger ALL skyld på regjeringen i Kiev og NATO/USA.. Det finner jeg rimelig sært og viser en sort/hvitt-tenkning, uten antydning til å ville ta inn over seg vesentlige sider av saken.

        • Siden du følger bloggen min, vet du at jeg tok avstand fra anneksjonen av Krim med en gang. Men jeg sa også at den kom som ventet. Da USA forberedte, utløste og støttet statskuppet i Kiev og kuppmakerne vedtok å avskaffe russisk som statsspråk var løpet lagt. Jeg skrev før anneksjonen at Russland var villig til å ta en krig for Krim når USA så tydelig ønsket å ta kontrollen over Russlands nære omland. Dette må ha vært åpenbart for enhver med noe geopolitisk innsikt. Det er ikke det samme som å støtte det.

          Situasjonen kunne ha vært løst på grunnlag av den avtalen som EU, Janukovitsj og partiene i Radaen kom fram til i februar. Men Pravij sektor rev den i stykker og jagde Janukovitsj ut av landet. USA ga f… i den avtalen EU hadde signert, og støttet kuppmakerne. Hele elendigheten stammet derfra. Da kom det til makta et regime som høyt og tydelig har sagt at de vil «utrydde coloradobillene» og som har vist at de mener det (Odessa, Mariupol). Vesten har ikke med ett ord tatt avstand fra den nazistiske terroren. Det er vanskelig da å kritisere folk for å forsvare seg. Og særlig når bombefly og rakettkastere settes inn mot boligområder.

  3. Poenget mitt er at du i ovennevnte artikkel ikke kommer med EN ENESTE kritisk bemerkning verken om opprørerne eller Putin. Det finner jeg underlig.

    I tillegg ser jeg du bedriver historieforfalskning. På hvilken måte mener du at det var utelukkende Pravij sektor som jagde Janukovitsj ut av landet? Kjære Steigan, det var et helt regime som raknet – Janukovitsj MÅTTE flykte, han hadde ikke tilstrekkelig med folk som ville støtte ham, verken politisk eller fysisk, og han var politisk død etter hva som hadde skjedd på Maidan. Selv hans eget parti falt ham i ryggen. I hvilket land med et noenlunde virkende demokrati tror du at en president kunne ha sittet ved makten etter det som hadde skjedd? Å tillegge høyreekstremistene all ære for at han flyktet fortjener de rett og slett ikke – og er heller ikke sant!

    Du skriver at Vesten ikke med ETT ORD har tatt avstand fra det som skjedde i Odessa. Det stemmer rett og slett ikke. Klassekampen skriver f.eks. «USA fordømmer volden i Odessa. – I dag må det internasjonale samfunnet stå sammen og støtte det ukrainske folk når de nå skal hanskes med denne tragedien. Volden og kaoset som har ført til så mange dødsfall og skader, er uakseptabel, heter det i en erklæring fra utenriksdepartementets talskvinne Marie Harf. Hun oppfordret begge parter til å samarbeide om å gjenopprette ro og lov og orden, og hun ber ukrainske myndigheter etterforske brannen og bringe de ansvarlige for retten.» (http://www.klassekampen.no/article/20140503/NTBU/1848326473#sthash.7pbOMzxq.dpuf)

    For øvrig vil jeg tilføye følgende: Det som skjedde i Odessa var forferdelig. Hva som nøyaktig skjedde vet jeg ikke, men du har kanskje den fulle og sanne oversikt over dette (som alt mulig annet)?

    Uansett, tragedien i Odessa utspant seg 2. mai. Opprøret i øst-Ukraina startet lenge før dette. Det var ikke så enkelt som «at bombefly og rakettkastere settes inn mot boligområder», og SÅ begynte folk å forsvare seg… Snarere var det tvert imot. Opprørerne bevæpnet seg, og så startet krigen… Dette fremgår ganske greit av følgende wikipedia-artikkel: https://en.wikipedia.org/wiki/War_in_Donbass

    Jeg avslutter mine synspunkter til din artikkel her, dette fører ikke verden fremover. Men de som leser denne artikkelen bør i det minste gjøres oppmerksom på at du presenterer virkeligheten ut ifra et tunnelsyn om at alt galt i Ukraina, herunder Maidan-opprøret, utelukkende kan tilskrives ukrainske høyreekstreme og USA/NATO og EU, og at Putin og opprørerne i øst ikke er å kritiseres i det hele tatt. Slik fremstår det i alle fall for de fleste lesere, når du i artikkelen ikke klarer å produsere EN ENESTE kritisk bemerkning om Putin/opprørerne.

    • Med all respekt, det er du som driver historieforfalskning. Partiene i Radaen hadde undertegnet en forpliktende avtale med Jabukovitsj, med EU som mekler og underskriver. Avtalen ville betydd Janukovitsj’ avgang i ordnede former og et snarlig nyvalg. Da avtalen ble presentert på Maidan inntok Dmitro Jarosj fra Pravij sektor scene og fordømte avtalen og de partiene som hadde undertegnet den. Og Janukovitsj fikk vite at han ville lide samme skjebne som Gadaffi. Jarosj hadde da en væpnet hird til å sette makt bak sine ord. Den samme hirden viktet inngangen til Radaen i dagene etterpå. Dette var et kupp, gjennomført i praksis av nazistene, men det hadde ikke kommet noen vei hvis det ikke hadde blitt godkjent av USA og deretter av EU.

      Vestens uttalelse om Odessa er skammelig, for den likestiller mordere og ofre. Det er ingen tvil om at det var nazistenes gjerning, og de skryter av det. Både Pravij sektor og regjeringspartiet Svoboda. Det er forunderlig at USA kan bruke et null som Marie Harf til å representere seg. Hennes opptreden likner sterkt på Komiske Ali i Irak.

      • Vel, du får få siste ordet.

        Du har hatt dine hyldningsferder til formann Mao og generalsekretær Pol Pot. Jeg foreslår at du snarest følger opp med å begi deg ut på en tilsvarende ferd til president Putin og «statsminister» Aleksandr Zakhartsjenko i den selverklærte Folkerepublikken Donetsk. Makan til «defensive» og fredsommelige ofre skal man jo lete lenge etter! Det er jo HELT umulig at de kunne ha gjort noe annerledes for at krisen i Ukraina skulle fått en fredeligere utgang. At flertallet av befolkningen i øst ikke støtter hva de har gjort i Donetsk, er selvfølgelig helt uten betydning.

        Lykke til med tunnelsynet! 🙂

  4. Til Berger, du skriver at separatistene tok til våpen først og dermed starta krigen. Det er jo teknisk riktig. Det er jo riktig at de tok til våpen og erklærte områdene i øst for uavhengige, noe som svært få stater synes er greit. For å nevne noen eksempler så knuste Putin Tsjestjenia, spania har forbudt det ene baskisket partiet etter det andre i mange år og så videre.

    MEN, det var Poroshenko som starta å skyte! (Det vil si starta skytinga etter den væpna oppstanden eller kuppet). Da Poroshenko kom til makta hadde han valget mellom å starte forhandlinger med separatistene, eller å angripe de. Han valgte å angripe. Den ukrainske hæren med støtte fra de nydanna fascistiske og nazistiske bataljonen angreip separatistenes sjekkpunkter på veien inn i Donbass.

    Det var en hårreisende brutal måte å takle konflikten på, og det var ingen forsøk på å løse det diplomatisk.

    Juridisk sett kan man sikkert argumentere for at de ukrainske myndighetene hadde lov til å angripe separatistene, og dermed hadde rett. Sett bort fra at Poroshenko kom til makta etter at landets lovlige valgte president var jaga på flukt. Men moralsk sett er det ingen tvil om at det var en avskyelig handling av Poroshenko og starte kamphandlingene og dermed borgerkrigen.

    • Hei Henning.

      Et godt utgangspunkt for en saklig diskusjon er å være noenlunde enig om fakta (les: historien). Mens Steigan tar et avkortet utgangspunkt i at folk må ha rett til å forsvare seg «når bombefly og rakettkastere settes inn mot boligområder», tar du derimot utgangspunkt i at opprørerne tok til våpen og erklærte områdene i øst for uavhengige, og at Porosjenko deretter begynte å skyte.

      Din kortversjon er langt på vei riktig, og blir en helt annen enn den sort/hvite Steigan prøver seg på. La meg dog tilføye bakteppet:

      Russland invaderte Krim noen få dager etter at Janukovitsj hadde flyktet fra Ukraina. I løpet av rekordfart ble det avholdt folkeavstemming, hvorpå Russland annekterte Krim. Det hører også med til historien at Russland allerede 2. april terminerte leieavtalen av marinebasen i Sevastopol (som gikk frem til 2042), fordi landet hadde annektert Krim og dermed ikke så seg forpliktet til å forholde seg til denne avtalen (http://rt.com/business/russia-gas-price-ukraine-113/). En del av denne leieavtalen var at Ukraina skulle ha 100 $ i rabatt for gassen den kjøpte av Russland. Russland forlangte derfor at Ukraina allerede fra og med april måned i år skulle betale 100 $ mer for gassen – alt selvfølgelig for å prøve å tvinge Ukraina i kne.
      Samtidig med dette begynte det i en del byer i øst-Ukraina å blusse opp demonstrasjoner mot det nye regimet i Kiev. Det var tydelige tegn på at Russland spilte en aktiv rolle i dette spillet. Blant annet var flere av disse demonstrasjonene til dels ledet av russere, og det ble sannsynligvis kjørt over busslaster med demonstranter fra Russland.
      Ganske snart begynte opprørerne å bevæpne seg. Noen hæravdelinger meldte «overgang», og opprørerne fikk etterhvert tilgang til tyngre våpen. Det var flere tegn på at «grønne menn» også var på banen.
      Etterhvert inntok til dels uniformerte og bevæpnede menn flere større byer og tok kontroll over offentlige bygninger.

      La meg også tilføye følgende:

      Opprøret i øst-Ukraina bestod ikke av titusenvis av mennesker, slik man hadde sett på Maidan. La meg også gjenta at 90 % av den ukrainske befolkningen stemte for en løsrivelse fra Sovjetunionen/Russland under folkeavstemmingen i 1991. Det har aldri vært noe flertall i denne regionen av Ukraina for en løsrivelse fra Ukraina.

      Dette underkjenner ikke det forhold at mange i øst, i likhet med i vest, ikke var fornøyd med tingenes tilstand. Ukraina hadde vært vanstyrt i en årrekke, med massiv korrupsjon (Janukovitsj er jo selv et grelt eksempel på dette), store forskjeller mellom fattig og rik, manglende investeringer i foreldet industri, manglende fungerende demokrati osv osv. I tillegg var folk i øst dopet ned av russisk propaganda om at det nye regimet i Kiev var styrt av nazister og såkalte neonazister (Steigan ynder å dele denne oppfatningen), hvilket vi hele veien har sett er en mildt sagt overdreven fremstilling.

      Det var imidlertid intet sjakktrekk av det nye regimet da det vedtok å oppheve en (omstridt) lov fra 2012 som hadde sidestilt russisk med ukrainsk. Dette skapte en forståelig harme blant mange russisktalende i øst. Vedtaket ble dog aldri gyldig, fordi den fungerende presidenten kort tid senere (i midten av mars) nedla veto mot dette vedtaket. Klokelig lovet han samtidig øst-Ukraina mer indre selvstyre, men til liten hjelp: Opprørerne i øst bevæpnet seg like fullt, godt støttet opp av Russland.

      Den 7. april erklærte en gruppe at de hadde opprettet en suveren stat, «Folkerepublikken Donetsk», og at de senest 11. mai ville avholde en folkeavstemming med mål om å løsrive seg fra Ukraina (denne folkeavstemmingen var ikke noe annet enn en farse). Hva slags legitimitet og hva slags mandat denne gruppen hadde til å kunne erklære løsrivelse en fra Ukraina på, er mildt sagt diskutabelt. For øvrig, valg av dato for denne folkeavstemmingen var selvfølgelig ikke tilfeldig: Det var selvfølgelig om å gjøre å få dette unnagjort i hui og hast, og i god tid før det lenge varslede presidentvalget 25. mai.

      Uansett, myndighetene i Kiev ville ikke godta en slik løsrivelse. Dagen etter erklæringen av «folkerepublikken Donetsk», den 8. april, var dermed krigen et faktum.

      Jeg vil i denne sammenheng tilføye følgende.

      Det er ikke riktig som du skriver at Porosjenko begynte å skyte. Derimot var det daværende fungerende president Oleksandr Turtsjynov som den 8. april ga ordre om at man ville «behandle separatister og terrorister som er væpnet med automatvåpen, som okkuperer bygninger, i samsvar med grunnloven og loven – som terrorister og kriminelle». Dog er det korrekt at da Porosjenko kom til makten fikk man fornyet legitimitet, og regjeringsstyrkenes kamphandlinger for å bekjempe opprøret ble skrudd mange hakk oppover.

      Det er selvfølgelig helt legitimt, slik du gjør Henning, å mene at myndighetene i Kiev ikke burde ha tatt til våpen overfor de bevæpnede opprørerne. Sett i lys av mønsteret på Krim, og sett i lys av at opprørerne allerede hadde erklært en selvstendig republikk og lovet (en komplett useriøs) folkeavstemming om løsrivelse fra Ukraina, tror jeg en diplomatisk løsning på dette ville være rimelig naivt. Jeg kan også forstå at det ville være vanskelig for makthaverne i Kiev skulle gi disse opprørerne en legitimitet de ikke hadde.

      Samtidig er krig ikke bare snakk om rasjonalitet, men også om følelser. Jeg vil minne om at selv om dette ikke er en krig om etnisitet (Steigan vil ha det til at regjeringsstyrkene bedriver etnisk rensning), og selv om ukrainere og russere har levd fredelig side om side i flere generasjoner, og mange familier er blandede, er det nok slik at flere etniske russere enn etniske ukrainere har ønsket en løsrivelse (men de er altså i mindretall). De fleste av disse russerne kom dit ifm Stalins russifisering av området. Jeg kan derfor godt forstå at mange ukrainere har vanskelig for å svelge at et mindretall av russere i øst-Ukraina foretar et slags statskupp i Donetsk og erklærer uavhengighet fra Ukraina, godt hjulpet av en storebror i øst. Og så skal de liksom begynne å forhandle om det de betrakter som sitt eget land?

      Jeg vil også minne om følgende: Russland hadde allerede invadert og annektert Krim, og det var tegn som var så klare at man måtte være blind for ikke å forstå at Russland også var involvert i opprøret i øst-Ukraina. Hva er den videre planen(?), må man jo ha spurt seg om i Kiev. I denne forbindelse har nok mange fryktet at Russland ønsket (og ønsker?) seg hele sør-Ukraina, det som kalles for Novorossiya (Nye Russland). Dette strekker seg fra Moldova i øst til og med regionen Donbas i Ukraina i øst. Du kan lese mer om dette her: https://en.wikipedia.org/wiki/Novorossiya

      Alternativt kunne man se for seg at Russland ønsker full kontroll over sørøst-Ukraina, på lik linje med hvordan Russland kontrollerer andre områder: I utbryterrepublikken Transnistria i Moldova involverte Russland seg i en slags borgerkrig i 1991, og har i dag rundt 1200 permanente soldater i Transnistria, på tross av at det er uønsket av Moldova. Transnistria ønsker å bli en del av Russland (les mer her: https://en.wikipedia.org/wiki/Transnistria#Russian_military_presence_in_Transnistria). Tilsvarende kontrollerer Russland pseudostatene Abkhasia og Sør-Ossetia. Les gjerne om hvordan en ukrainer (og mange med henne) oppfatter denne imperialistiske russiske politikken: http://radikalportal.no/2014/03/11/putins-maktgalskap-ukrainas-tragedie/

      Skulle ukrainske myndigheter sitte stille og se at noe tilsvarende skulle skje i øst-Ukraina?

      Hvor vidt en slik diplomatisk tilnærming, som du foreslår, ville ført fram, blir uansett bare spekulasjoner. Man kan for så vidt kritisere regjeringen i Kiev for ikke å ha forstått at de aldri ville kunne vinne denne krigen, rett og slett fordi Russland ikke ville la det skje. På den annen side ville nok mange ukrainere ikke klart å svelge at man valgte å gå i forhandlinger med noen som hadde erklært løsrivelse fra Ukraina. Sånn sett hadde man ikke noe valg, annet enn å gå til krig mot opprørene. Dette opprøret hadde vært knust for lenge siden, hadde det ikke vært for den russiske involveringen.

      Som du sikkert har notert deg, klarer ikke Steigan å kommet på ett eneste negativt ord om verken Putin eller opprørerne i overnevnte artikkel. Alt ansvar legges på Porosjenko/NATO/USA/EU. Legg merke til at Steigan denne gang sier at det er russiske «rådgivere» som befinner seg i Ukraina, og ikke skriver som sant er at det er regulære russiske soldater – alt i et slags forkludret håp om å fravriste opprørerne og Putin noe selvstendig ansvar for det som skjer i øst-Ukraina.

      Jeg håper du ser igjennom dette idiotiske sort/hvitt-bildet Steigan presenterer. Sakte men sikkert pipler sannheten opp til overflaten. Den siste tiden har f.eks. de russiske soldatmødrene begynt å protestere mot de mange drepte russiske soldatene i Ukraina (som russiske myndigheter i det lengste forsøker å skjule) – utforsk gjerne dette google-søket: https://www.google.no/search?q=ukraina+organisasjon+bestem%C3%B8dre+russiske+soldater&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:nb-NO:official&client=firefox-a&channel=sb&gfe_rd=cr&ei=bcsOVJ3BFIyA8QfE5ICADg#rls=org.mozilla:nb-NO:official&channel=sb&tbs=qdr:m&q=Soldatm%C3%B8drene+russiske+soldater+drept+i+ukraina

      Lenger opp i diskusjonstråden siterer jeg Andrej Zubov, professor ved Russlands mest prestisjefulle universitet, Moskvas statlige institutt for internasjonale relasjoner (MGIMO), som sier til Aftenposten at «Putins tiltak for å undergrave Kiev og starte et bredt prorussisk folkeopprør i Øst-Ukraina har feilet. Han regnet ikke med at de ukrainske styrkene skulle ha så stor suksess med å nedkjempe opprøret. Separatistene var i ferd med å tape. Putin ble tvunget til å sende inn regulære russiske soldater».

      Se også f.eks. denne artikkelen fra i går: http://www.svt.se/nyheter/varlden/de-hemliga-soldaterna. Her fremgår det at 1000 mann fra Russlands 76. fallskjermjegerdivisjone fra byen Pskov i Russland har deltatt/deltar i kampene i øst-Ukraina.

      For å komme nærmere krigen vil jeg anbefale deg å se noen episoder av Vice News «serie» Russian Roulette. Hver og en episode gir ikke noe godt bilde av hva som har skjedd i Ukraina, men samlet sett mener jeg de gir gode fragmenter av denne virkeligheten, i motsetning til Steigans stupide jakt etter å skulle utelukkende felle NATO/USA/EU (og som om Putin og opprørerne ikke har et ansvar for det forferdelige vi har sett utspille seg i Ukraina siden i våres): https://www.youtube.com/playlist?list=PLw613M86o5o5zqF6WJR8zuC7Uwyv76h7R.

      Lykke til!

    • Pst, glemte i farten å vedlegge en lenke til en rapport Amnesty akkurat har kommet med. Her heter det at:

      “Our evidence shows that Russia is fuelling the conflict, both through direct interference and by supporting the separatists in the East. Russia must stop the steady flow of weapons and other support to an insurgent force heavily implicated in gross human rights violations.”

      “These satellite images, coupled with reports of Russian troops captured inside Ukraine and eyewitness accounts of Russian troops and military vehicles rolling across the border, leave no doubt that this is now an international armed conflict.”

      http://amnesty.org/en/news/ukraine-mounting-evidence-war-crimes-and-russian-involvement-2014-09-05

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.