oss 100 kroner!Kronikk i Aftenposten 25. april 1999
Dette er den første av to artikler jeg skrev i 1999 mot Kristin Clemet om krigen i Jugoslavia.
Kristin Clemet forsøker i Aftenposten 17. april å utvikle en plattform for kritisk støtte til NATOs krig mot Jugoslavia. Hun tar utgangspunkt i en kritikk av norske kunstneres og kulturarbeideres protester mot NATOs og Norges krig. Hun kritiserer dem for ikke å kjenne godt nok til forholdene på Balkan og de moralske dilemmaene man står overfor til å kunne ta stilling mot krigen.
For å bøte på denne kunnskapsmangelen gir Kristin Clemet til beste en liten innføring i problemene i det tidligere Jugoslavia, en innføring som i beste fall er ensidig og i verste fall direkte misvisende. Hun begynner med å si at Milosevic begynte sin karriere med å bombe Slovenia i 1991. De fleste kjennere av den storserbiske politikken til Milosevic vil gå lengre tilbake, til et folkemøte i Pristina i 1987, der Milosevic erklærte overfor serberne i Kosova at «aldri skal noen mer slå en serber». Slik reiste han en fane for et Serbia for serbere. Han fulgte opp dette i Kosova i 1989 da kosovarene ble fratatt de nasjonale rettighetene som Jugoslavias grunnlov til da hadde garantert dem. Dette overgrepet ga støtet til den prosessen som førte fram mot Jugoslavias sammenbrudd og det som fulgte etterpå. Allerede her ser man at Milosevic har hatt et spesielt ansvar for at konflikten utviklet seg i en stadig mer fiendtlig retning. Men dermed å gi Milosevic eneansvaret, slik Clemet gjør i sin framstilling, er likevel et drøyt stykke, og vitner om at hun mangler mye av den innsikten hun forlanger av andre.
Det finnes flere parter som har bidratt til etnisk rensing og barbari. Kroatias Franjo Tudjman kommer i samme klasse som Milosevic. Han har basert seg på gamle Ustasja-fascister, beryktet for sine grusomheter mot jøder og serbere den gangen de ledet den Hitler-lojale kroatiske staten. Han viste sin holdning også ved å rehabilitere den beryktede Ustasja-føreren Ante Pavelic, en mann som sto ansvarlig for en behandling av serbiske fanger som fikk selv Goebbels til å bli kvalm. Men først og fremst viste Tudjman sin holdning gjennom sine handlinger. Det var kroatiske styrker i Bosnia-Hercegovina som la den muslimske byen Mostar i ruiner. Akkurat som bosnia-serberne forsynte seg av det østlige Bosnia, forsynte kroatene seg av det vestlige. Og når det kommer til etnisk rensning, har ikke Tudjman stått tilbake for Milosevic. I august 1995 invaderte kroatiske tropper det serbiskdominerte Krajina (i sørøst-Kroatia) og drev serberne fra landsbyer og områder der det hadde bodd serbere i århundrer. Området ble tømt for serbere. Det er anslått at 650.000 serbere ble fordrevet og 14.000 drept. Forskjellen på Tudjman og Milosevic var at Tudjmans etniske rensning foregikk med vestmaktenes stilltiende samtykke og aktive militære støtte. Både Tysklands utenriksminister Klaus Kinkel og USA ambassadør i Zagreb var orientert om planene og hadde godtatt dem.
Visste ikke Kristin Clemet om dette, eller fortrenger hun det bevisst for å skape det rette svart-hvite fiendebildet som trengs for å motivere til krig? Eller mener hun, hvilket jeg i det lengste håper hun ikke gjør, at Kroatia var i sin rett til å gjøre det de gjorde i Krajina?
Men vi må heller ikke glemme vestmaktenes rolle. Da Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991 gjorde Vesten en skjebnesvanger manøver. Stikk i strid med rådene fra FNs daværende generalsekretær, Peres de Cuellar, presset særlig Tyskland på for en umiddelbar anerkjennelse av Slovenia og Kroatia. En av dem som advarte mot dette var den kjente jugoslaviske opposisjonelle Milovan Djilas. Han skrev en artikkel som også sto å lese i Aftenposten og som viste seg å være uhyggelig profetisk. Han sa at Slovenias løsrivelse ikke ville skape stor uro, men Kroatias løsrivelse vil utløse en forferdelig krig, først om Bosnia-Hercegovia og senere om Kosova. Grunnen til dette var at ingen av de gamle republikkene i Jugoslavia, med et visst unntak av Slovenia, var entydige territorielle uttrykk for de ulike folkegruppenes områder. Særlig i Bosnia-Hercegovina var bosettingsmønsteret meget komplisert. Men også Kroatia, Serbia, Montenegro og Makedonia hadde store nasjonale minoriteter. Å gi internasjonal anerkjennelse til et par stater i en slik situasjon måtte utløse et blodig kappløp om områder. Dette visste Djilas og de Cuellar. FNs generalsekretær skal ha foreslått at ingen stat skulle godkjennes før de anerkjente minoritetenes rettigheter. Han krevde også en likebehandling av Kroatia og Serbia og en rundebordskonferanse. Dette ble blankt avvist av Tysklands Hans Dietrich Genscher. Tyskland var ivrig etter å sikre sin tradisjonelle posisjon i Kroatia, og fikk raskt følge av EU og noe nølende av USA. Dermed var scenen satt for nittitallets Balkankriger.
Clemet innrømmer at det er grunn til å være skeptisk, ja kanskje også kritisk til NATOs krig mot Jugoslavia, men hun sier at det ikke forelå realistiske alternativer. Dette er de myke krigstilhengernes hovedargument: Vi måtte jo gå til krig, for hva skulle vi ellers gjøre? Alternativet til krig er å ikke gå til krig. Alternativet til å bombe er å ikke bombe. Så enkelt og så vanskelig er det. For jeg skal være enig i at det var og er hjerteskjærende å se på at de serbiske paramilitære styrker, politi og militære terroriserte og drepte kosovarer. Men hadde man virkelig prøvd alt? Hadde man prøvd å skape økonomisk utvikling for de fattige albanerne OG serberne i Kosova? Hadde man forsøkt å gjøre noe for de 650.000 serbiske flyktningene i Serbia? Hadde man forsøkt å gi Jugoslavia en mulighet til fred gjennom utvikling? Hvis 10 prosent av de enorme summene som nå brukes på å legge Jugoslavia i grus hadde blitt brukt til å skape et bedre liv for vanlige mennesker, kunne situasjonen sett helt annerledes ut. Det er når krybba blir tom at hestene bites.
I stedet for å velge en slik modell, valgte NATO blokade og bombetrusler. Til slutt hadde NATO truet med å bombe så mange ganger at organisasjonens troverdighet sto på spill, dersom man ikke bombet. Og man lagde et avtaleutkast i Rambouillet som ingen leder av noen uavhengig stat kunne ha undertegnet. Har Clemet lest avtalen? Stortingsrepresentantene hadde ikke gjort det, da de uten diskusjon godtok at Norge ble med på en krig for å tvinge Milosevic til å undertegne. Rambouillet-avtalen ville gjort hele Jugoslavia til et NATO-protektorat og krevde at Kosova skulle ha en fri markedsøkonomi. Mener Clemet virkelig at det er slik internasjonal fred skal opprettes? Om ikke Bondevik skjønte det, så må USAs ledere ha skjønt at dette var like uakseptabelt for Jugoslavia som Østerrikes ultimatum var det for Serbia i 1914. Den gangen var hensikten å gi påskudd til krig, og det er vanskelig å se at det har vært annerledes denne gangen.
Kjernen i Clemets artikkel kommer likevel i hennes kritikk av SVeren Hallgeir Langeland fordi han, som hun skriver, mener at «bombingen er tvilsom fordi Jugoslavia er en nasjonalstat; en såkalt suveren nasjon – et synspunkt SVs landsmøte heldigvis avviste.» Opp mot dette stiller Clemet sitt eget syn: «Personlig mener jeg det er et gode at suverenitets- og ikkeinnblandingsdoktrinene er på retur, og at menneskerettighetene er på fremmarsj. Det må være menneskene, og ikke nasjonalstatene, som er målet også for internasjonal politikk.»
Nå er det en gang slik at FN-pakten bygger på at medlemslandene anerkjenner hverandre som selvstendige, suverene og ukrenkelige. Det heter: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.» Dette prinsippet ble innført på grunn av de bitre erfaringene fra to verdenskriger. Nürnbergdomstolen slo fast at det regnes som en forbrytelse mot freden å ”planlegge, forberede og føre en angrepskrig i strid med internasjonale avtaler”. (Prisnipp VI) Det er altså en forbrytelse mot folkeretten å gå til angrep på et medlemsland i FN, i strid med FN-pakten. I FN-systemet er det bare Sikkerhetsrådet som kan bruke makt mot medlemsland. Fjerner man dette grunnlaget, vil FN med nødvendighet gå i oppløsning. Og hva står man igjen med da? Humanitær intervensjon?
Det er i så fall ikke første gang i historien at hensynet til undertrykte mennesker blir brukt som påskudd for krig og intervensjon. Japan begrunnet sitt angrep på Mandsjuria med at de skulle beskytte madsjurerne mot «kinesiske banditter». Mussolini begrunnet overfallet på Etiopia med at han ville «frigjøre de abbysinske slavene fra keiser Haile Selassies tyranni». Og Hitler begrunnet angrepet på Tsjekkoslovakia med at han ville «beskytte sudet-tyskerne mot overgrep». Hvem skal være internasjonal overdommer for å avgjøre hvem som her rett til å bruke dette argumentet og hvem som ikke har det? Eller er det slik at vi i det rike, hvite Vesten har et himmelsk mandat til å sivilisere verden, om nødvendig med bomber. Kipling kalte det den hvite manns byrde.
Når Clemet vil erstatte grunnsteinen i FN-pakten med et nytt prinsipp, så må vi forvente at hun mener dette som et prinsipp, og ikke som et opportunistisk påskudd mektige stater kan bruke når det passer dem? Og betyr ikke dette prinsippet at det internasjonale samfunnet snarest bør bombe Ankara og Istanbul på grunn av Tyrkias folkemord og etniske rensning i Kurdistan? Nå er det bare det, at dersom la oss si Russland og Kina, under henvisning til kurdernes menneskerettigheter skulle gjøre dette, så ville Norge som NATO-medlem vær forpliktet til å gå inn på Tyrkias side i krigen. Det samme Tyrkia som myrder kurdere og fordriver dem fra deres landsbyer, deltar forresten blant de «19 demokratiene» som er med på å bombe Jugoslavia. Clemet virker så reflektert at jeg forutsetter at hun ser hulheten og den svarte ironien i dette.
Pål Steigan
Den neste artikkelen, Krig er fred, finner du her.
