oss 100 kroner!
Ett år er en evighet i politikken, men dette er likevel nokså spesielt. Det er (28.08.2014) mindre enn et år siden vi bokstavelig talt ble bombardert med meldinger om at Syrias president Bashar al-Assad er Den Aller Ondeste og En Alvorlig Trussel. Og at militær aksjon mot hans regime var både et moralsk og strategisk imperativ.
Den vanlige rollelista med «liberale intervensjonister» var på plass: Tony Blair, Anne-Marie Slaughter, Nicholas Kristof og Samantha Power kom med engasjerte innlegg om plikten til å gå til krig mot Assad. Utenriksminister John Kerry sammenliknet Assad med (gjett hvem?) Hitler, og fortalte den amerikanske nasjonen at “dette er vårt München-øyeblikk.” Å slå til mot Assad, argumenterte han, “er et spørsmål om nasjonal sikkerhet. Det er et spørsmål om USAs troverdighet. Det er et spørsmål om forsvare interessene til våre allierte og venner i regionen.
En amerikansk militæraksjon mot Assad-regjeringa ble dels stoppet av at et overveldende flertall av amerikanerne var imot det og at det britiske parlamentet så markant satte seg imot statsminister David Camerons ønske om å innta den vanlige britiske støtterollen i en krig som USA styrer.
Det er Glenn Greenwald som peker på dette, og som bemerker at det derfor er ganske ironisk at USA nå, som det ISIS de har forsynt med våpen og penger plutselig er blitt et monster de ikke lenger kan styre, plutselig begynner å forsyne Den Aller Ondeste Assad med etterretningsdata rettet mot ISIS. Fra vår tids Hitler til US-partner på under ett år – det er ikke verst.
