Dommene i Kambodsja og rettssakene som aldri kommer

6

Det er falt dom i rettssakene mot Pol Pots tidligere nestkommanderende Nuon Chea og tidligere statsoverhode Khieu Sampan. Dommen ble kunnsjort i Phnom Penh 7. august 2014. Rettens uttalelse om dommen er gjengitt i Cambodia Herald, og den er interessant – både for hva den inneholder og for hva den ikke inneholder.

kambodsja rettssak
Khieu Sampan, Nuon Chea, Richard Nixon og Henry Kissinger

Voldelig tvangsevakuering av Phnom Penh

Dommen legger stor vekt på tvangsevakueringa fra Phnom Penh i 1975. Retten sier at

… minst to millioner mennesker ble overført fra Phnom Penh med makt i april 1975 av soldater fra Røde Khmer under falske premisser og ved hjelp av trusler, ofte foran geværmunninger, nesten uten varsel og under skremmende og voldelig omstendigheter.

Røde Khmer hevdet i sin tid at denne tvangsevakueringa skjedde for å unngå hungersnød, og det er vel det retten mener er falske premisser. Retten skriver videre:

I en svekket forfatning ble befolkninga tvunget til å marsjere til landsbygdapå den varmeste tida av året og uten tilstrekkelig med mat, vann, medisinsk tilsyn, boforhold eller trasnport. Uten unntak ble hele befolkninga evakuert, inkludert munker, gamle som unge, sjuke eller sårede fra byens sjukehus, gravide kvinner og de som nylig hadde nedkommet. Det var tallrike tilfeller av at Røde Khmer skjøt og drepte sivile i løpet av evakueringa, mens andre døde av utmattelse, feilernæring eller sjukdom.

Retten tar også for seg en annen tvangsforflytting av inntil 430.000 mennesker som fant sted mellom 1975 og 1977 og skriver at soldater fra Røde Khmer skjøt på dem som prøvde å flykte og at en god del folk døde av utmattelse, sult og sjukdom. Retten nevner også at som «en følge av denne politikken ble minst 250 Lon Nol tjenestemenn som hadde blitt fraktet fra Pursat til Tuol Po Chrey henrettet umiddelbart etter 17 april 1975.»

Dommen sier ikke noe om at de dømte utmerket seg spesielt under disse overgrepene, men mener at de to er ansvarlige som ledende medlemmer av regimet.

Mord, politisk forfølgelse og andre umenneskelige handlinger

I følge dommerne var Nuon Chea og Khieu Samphan, gjennom sin «deltakelse i dette kriminelle foretaket» ansvarlige for å ha begått forbrytelser mot menneskeheten i form av mord, politisk forfølgelse og umenneskelige handlinger. De ble også funnet skyldige i mord og utryddelse gjennom henrettelser av tjenestemenn fra Khmer-republikken i Tuol Po Chrey. (I følge vitner ble mellom 2000 og 3000 mennesker henrettet der.) De tiltalte ble dømt for å ha tatt initiativet til, planlagt og ildnet til disse forbrytelsene og Nuon Chea ble funnet skyldig i å ha beordret dem.

Ut fra alt annet jeg har lest om Kambodsja under Røde Khmer virker det som om dommen er rettferdig så langt jeg har lest premissene, og at de to har gjort seg skyldige i de alvorlige forbrytelsene de er dømt for. Men det er interessant at mens det generelle bildet som er kjent fra media om at «Røde Khmer drepte millioner», så sier dommen ingenting om slike tall. Dommen forholder seg til konkrete vitnemål og konkrete funn, og driver ikke med tallmagi.

Dommen sier derimot ingenting om den amerikanske teppebombinga som kom forut for Røde Khmers maktovertakelse eller om USAs hjelp til Røde Khmer etter den vietnamesiske invasjonen, og det er vel grunnen til at både USA og EU uttrykker stor tilfredshet med dommen.

Men hvem vil aldri bli stilt for retten?

USA begynte å bombe Kambodsja i 1965 i all hemmelighet under president Johnson. De to landa var da ikke i krig. Kambodsja var faktisk et nøytralt land. I følge databasen til det amerikanske luftforsvaret ble det gjennomført 2.565 bombetokter over Kambodsja fra 1965 til 1968. At dette var brudd på folkeretten og kvalifiserte som krigsforbrytelser er hevet over tvil. Men så begynte det virkelige helvetet.

Samtalene mellom president Richard Nixon og Henry Kissinger ble tapet, og fordi disse tapene er siden blitt offentliggjort vet vi svært mye om hva de sa og gjorde.

I mai og juni 1970 invaderte USA og Sør-Vietnam det nøytrale Kambodsja (enda en forbrytelse mot folkeretten). Denne invasjonen var militært mislykket, og Nixon ble rasende. Han syntes at det amerikanske flyvåpenet ikke var brutalt nok. Han ringte derfor 9. desember 1970 til Kissinger, som da var nasjonal sikkerhetsrådgiver, og sa:

Jeg ønsker at alt som kan fly går inn der og banker livskiten ut av dem. Det vil ikke være noen begrensinger på flytimer og det er ingen begrensninger på budsjettet. Er det klart?

Fem minutter etter denne samtalen ringte Kissinger til general Alexander Haig og ga beskjed om presidentens ordre:

Han ønsker en massiv bombekampanje i Kambodsja. Han ønsker ikke å høre noen motforestillinger. Det er en ordre. Den skal gjennomføres. Alt som kan fly mot alt som beveger seg. Er det oppfattet.

Dette ble marsjordren for den største bombekampanjen i historien. Informasjon som ble frigjort under Bill Clinton viser at det ble sluppet 2.756.941 tonn bomber over Kambodsja. (Kilde: Ben Kiernan.) Dette bør sammenliknes med annen verdenskrig da de allierte totalt slapp 2 millioner tonn bomber, inklusive Hiroshima og Nagasaki! Kambodsja er antakelig det landet i verden som har blitt aller mest bombet, og landet er ikke større enn Sør-Norge.

Dette var et brudd på alt som er av krigens lover, av folkeretten og av Geneve-konvensjonen. Det var et systematisk gjennomført folkemord. I forbindelse med Hitlers Holocaust mot jødene vises det til Wannsee-konferansen i 1942 som den som ga signalet til å fullføre den masseutryddelseskampanjen som allerede var startet.

Nixons ordre til Kissinger, og Kissingers ordre til Haig var USAs parallell til Wannsee-konferansen. Det var i de samtalene ordrene til masseutryddelsen ble gitt. Som Noam Chomsky sa er det «vanskelig å finne en erklæring med et så klart folkemordersk innhold i arkivene til noen stat.»

Likevel er Nixon og Kissinger aldri blitt stilt for retten. Tvert om syntes Den norske Nobelkomiteen ledet av Arbeiderpartiets Aase Lionæs at Kissinger hadde gjort en så enestående innsats for freden at han fikk Nobels fredspris i 1973.

«De er morderiske bøller, men vi vil gjerne være venner med dem»

26. november 1975 hadde fredsprisvinner Kissinger et møte med Thailands utenriksminister Chatchai Chunhawan. Thailand hadde kontakt med Røde Khmer og Kissinger ville gjerne at Chunhawan skulle gi signal til dem om at USA ønsket et samarbeid.

Du må fortelle kambodsjanerne at vi ønsker å være venner med dem. De er morderiske bøller, men vi vil ikke la det stå i veien for oss. Vi er klare for å forbedre forbindelsene med dem.

Gjennom samtalen kommer det fram at Kissinger så på et samarbeid med Røde Khmer som en motvekt til Vietnam, og at han ville trekke inn Kina i et slikt samarbeid. Kambodsja-eksperten Elizabeth Becker skrev i New York Times i 1998 at Carter-administrasjonen sørget for at kinesisk hjelp kom fram til Røde Khmer etter den vietnamesiske invasjonen. Og Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, sa:

Jeg oppmuntret kineserne til å støtte Pol Pot. Spørsmålet var hvordan vi skulle hjelpe det kambodsjanske folket. Pol Pot var en styggedom. Vi kunne aldri støtte ham. Men det kunne Kina gjøre.

Allerede den gangen hadde USA en sterk tro på tanken om at min fiendes fiende er min venn, slik vi har fått demonstrert så mange ganger siden.

USA og de fleste stater i Europa og Asia anerkjente Røde Khmers regjering som legitim i FN og etter 1983 Røde Khmer i allianse med andre anti-vietnamesiske grupper i Kambodsja. Alt snakk om folkemord ble avvist av USA som kontraproduktivt, skriver Becker. Først etter fredsavtalen i Paris i 1989 ble det aktuelt å snakke om dette. Men som Becker også skriver; nesten alle ledende personer i Kambodsjas regjering siden den gangen har på et eller annet tidspunkt vært alliert med Pol Pot, og har derfor vært lite villige til å ta opp denne perioden i full bredde.

Imperiets gjerninger

I en svært interessant artikkel i Counterpunch skriver André Vltchek om hvordan den amerikanske bombinga virket på folk i Kambodsja:

De fryktelige massakrene skjedde ikke på grunn av kommunistisk ideologi fra Røde Khmer. Det var ikke på det nivået. USAs teppebombing og Lon Nols brutale diktatur som var støttet av Vesten satte folk opp mot hverandre. Drapene ble utført som hevn, ikke utfra ideologi. Bøndene ble gale av de uopphørlige B52-teppebombingene. Mange ble torturert, massakrert og «forsvunnet» under Lon Nol. Landsbyfolk hatet byfolk og klandret dem for all ulykke og alle de redslene de måtte tåle. Og Røde Khmers folk kom fra landsbygda.

Vltchek skriver også at det ikke kan herske tvil om at det store flertallet av de som døde i denne perioden (mellom en og to millioner) var ofre for USAs bombing, av hungersnød som oppsto på grunn av denne bombinga og mangel på medisiner, mat og elendige levevilkår.

Den britiske undersøkende journalisten Andrew Marshall, som nå bor i Phnom Penh, sier at Røde Khmer er totalt feil framstilt i vestlig propaganda:

Røde Khmer var aldri en sosialistisk eller kommunistisk bevegelse. Den var bygd på et ekte raseri fra de fattige mot elitene i Phnom Penh, som alltid behandlet de fattige som dritt.

Christopher Black, som er en ledende internasjonal advokat i Toronto, Canada, skrev i en rapport om rettssakene i Kambodsja:

De FN-støttede krigsforbrytelsersakene mot Røde Khmer-ledere er «show trials» som er beregnet på å demonisere kommunister og gjøre dem til syndebukker for de millioner av kambodsjanere som ble drept av den amerikanske bombinga av Kambodsja. Det verden trenger er rettssaker der USAs ledere og mest framstående offiserer blir stilt for retten for sine krigsforbrytelser under teppebombinga av Vietnam, Laos og Kambodsja.

– – –

Men de som sendte verdens største krigsmaskin ut på hensynsløse bombetokt som drepte og lemlestet millioner, er aldri blitt stilt til ansvar for sine ugjerninger.

 

KampanjeStøtt oss

6 KOMMENTARER

  1. Betimelig påminnelse om det som har blitt fortiet rundt krigføringen i Indokina. Dermed har du den paradoksale situasjonen hvor høyresiden i Norge sloss med nebb og klør for å overgå hverandre i å fordømme tidligere naive ungkommunister (som neppe hadde noen reell innflytelse på historiens gang) samtidig som de hyller folk som bærer et langt mer direkte ansvar. Margaret Thatcher er det mest åpenbare eksempelet. UH-leder Sandøy skrev den gang at «Chavez var en autoritær sosialist som undertrykte sin egen befolkning, mens Thatcher reddet den frie verden.» Intet mindre.

    Fra Pilger (http://johnpilger.com/articles/dance-on-thatcher-s-grave-but-remember-there-has-been-a-coup-in-britain)

    «In neighbouring Cambodia, Thatcher left a trail of blood, secretly. In 1980, she demanded that the defunct Pol Pot regime – the killers of 1.7 million people – retain its «right» to represent their victims at the UN. Her policy was vengeance on Cambodia’s liberator, Vietnam. The British representative was instructed to vote with Pol Pot at the World Health Organisation, thereby preventing it from providing help to where it was needed more than anywhere on earth.

    To conceal this outrage, the US, Britain and China, Pol Pot’s main backer, invented a «resistance coalition» dominated by Pol Pot’s Khmer Rouge forces and supplied by the CIA at bases along the Thai border. There was a hitch. In the wake of the Irangate arms-for-hostages debacle, the US Congress had banned clandestine foreign adventures. «In one of those deals the two of them liked to make,» a senior Whitehall official told the Sunday Telegraph, «President Reagan put it to Thatcher that the SAS should take over the Cambodia show. She readily agreed.»

    In 1983, Thatcher sent the SAS to train the «coalition» in its own distinctive brand of terrorism. Seven-man SAS teams arrived from Hong Kong, and British soldiers set about training «resistance fighters» in laying minefields in a country devastated by genocide and the world’s highest rate of death and injury as a result of landmines.

    I reported this at the time, and more than 16,000 people wrote to Thatcher in protest. «I confirm,» she replied to opposition leader Neil Kinnock, «that there is no British government involvement of any kind in training, equipping or co-operating with the Khmer Rouge or those allied to them.» The lie was breathtaking. In 1991, the government of John Major admitted to parliament that the SAS had indeed trained the «coalition». «We liked the British,» a Khmer Rouge fighter later told me. «They were very good at teaching us to set booby traps. Unsuspecting people, like children in paddy fields, were the main victims.»

    When the journalists and producers of ITV’s landmark documentary, Death on the Rock, exposed how the SAS had run Thatcher’s other death squads in Ireland and Gibraltar, they were hounded by Rupert Murdoch’s «journalists», then cowering behind the razor wire at Wapping. Although exonerated, Thames TV lost its ITV franchise.»

    Forøvrig fikk Laos også smake en solid dose amerikansk stormaktspolitikk:

    «Laos was hit by an average of one B-52 bomb-load every eight minutes, 24 hours a day, between 1964 and 1973. US bombers dropped more ordnance on Laos in this period than was dropped during the whole of the second world war. Of the 260m «bombies» that rained down, particularly on Xieng Khouang province, 80m failed to explode, leaving a deadly legacy.»

    (http://www.theguardian.com/world/2008/dec/03/laos-cluster-bombs-uxo-deaths)

    Men det faller bort, vekk fra overflaten, passer ikke inn i narrativet. Det er «venstrepropaganda» å påpeke disse tingene, for det tas for gitt at vestmaktenes motiver må ha vært de edleste, eller i det minste at det å smadre sivilbefolkningen var et mindre onde enn å la motstanderen gå seirende ut. Slik er det også i dagens destabiliseringskampanjer, med Libya som åpenbart eksempel.

  2. Here we go again… Internationella tribunaler kan inte i sina domskäl ta upp det som Pål Steigan anför. Domstolen är från början begränsad till åren 1975-1979. Den är också, precis som vilken annan domstol som helst tvingad att försöka knyta enskilda brott till svaranden.
    Jag har sagt det förut i andra sammanhang och jag säger det igen: vi (jag tycker det själv) kan tycka att Kissinger och Nixon också borde ställts inför rätta men ECCC är en kambodjansk angelägenhet med internationellt stöd. De amerikanska bombningarna är inget gemene man här ser som den stora(!) orsaken till det som kom efter. Det är en i hög grad en idé som förfäktas av ett ganska litet antal «radikala» västerlänningar.
    Vi kan inte heller komma ifrån att 1.7 miljoner människor mördades i kommunismens namn i Kambodja. Men Pol Pots revolution var inte en folkets revolution. Det var kanske den moderna historiens mest ojämlika samhälle. Det var inte bara massavrättnnigar av Lon Nols ministrar under det första året. Det var också massutrensningar av partikadrer och de sista ett och ett halvt åren ett folkmord på vietnameser, thailändare, kineser och muslimer. Våldet var strukturellt, planerat, steg-för-steg med syfte att eliminera hotet mot Pol Pot och hans närmaste, de som nu sitter i tribunalen, och det var initierat från toppen med i hög grad dokumenterade direktiv.

    När skall den KR-apologetiska internationella vänstern lära sig att lyssna till kambodjanerna själva? Åtta år i Kambodja har i alla fall för mig gett mig massor av personliga vittnesmål och slutsatser, och tribunalen med dess stora brister har ändå i detalj frilagt många mekanismer bakom tragedin i Kambodja. Det finns idag ett oerhört stort material med personliga vittnesmål om politiska utrensningar inte bara av politiska ledare men också deras hela familjer, etnisk rensning och sexuellt våld. Godtyckliga avrättnnigar skedde daglien överalt och säkerhetscenter som S-21 fanns överallt. Massgravar med många tusentals offer finns också utspritt i stort sett i alla provinser utom i det glesbefolkade norr. Samtidigt pratar förvirrade västerlänningar om en rörelse driven av «genuin ilska» mot ett ganska diffust etablissemang. Dock, en absolut majoritet av de döda var fattiga arbetare och bönder som fick arbeta sig till döds utan medicin och mat, eller så blev de mördade för att de gjort något banalt felsteg. Det var sådan «revolutionen» såg ut.
    Det var alltså en ganska en liten grupp individer som sökte absolut makt, kosta vad det kosta ville i termer av människoliv. Det är för mig obegripligt att man förnekar värdet av att ställa dessa indvider för rätta därför att man inte ställt Kissinger inför rätta. Det är ju dubbelfel.
    Varför inte läsa The Master of Confessions om rättegången med Kaing Guak Eav (a.k.a. Duch) av Thierry Cruvallier. Dess styrka ligger i hur den beskrev hur S-21 fungerade och tecknar också ett porträtt av hur man överlevde under KR och hur regimen opererade. Jag rekommenderar också Ben Kiernans bok «The Pol Pot Regime – Race, Power, and Genocide in Cambodia under the Khmer Rouge 1975-1979». Den sistnämnda är den mest genomarbetade historiken av KR, bortom både den liberala vulgärdebattens referenser till Röda Khmererna och den apologetiska vänsterns nonsens.

    • Jeg tror ikke du leser meg godt nok. Jeg gir ingen unnskyldninger til Røde Khmer. I sin tid trodde jeg de var en genuin frigjøringsbevegelse som ville skape en egen vei til sosialismen uavhengig av den globaliserte økonomien. Men det er en generasjon siden. Det var ikke noe marxistisk eller kommunistisk i Røde Khmers ideologi, politikk eller praksis. Skal man plassere det et eller annet sted, kan man kalle det asiatisk despoti.
      Like lite som man kan dømme kristendommen på hva George Bush gjorde i Guds navn, eller islam på hva IS gjør i Idag, like lite kan man dømme kommunismen på hva Røde Khmer gjorde. At Pol Pot lånte fraser fra marxismen spiller i denne smamenhengen ingen rolle. Programmet og politikken hans hadde ingenting med kommunisme eller marxisme å gjøre.
      Det jeg peker på er USAs enorme ansvar, først og fremst for folkemordet på vietnamesere, kambodsjanere og laoter (og minoritesfolk i området), et folkemord som har gått upåtalt og ustraffet til denne dag. Om retten i Kambodsje hadde tatt for seg hele epoken, ville USA ha satt ned foten. Det ville ikke ha blitt godtatt. Dernest tar jeg opp at USA faktisk allerede i 1975 ville bli venn med Røde Khmer. på tross av deres brutalitet og at USA støttet Røde Khmer fram til slutten av åttitallet. Det sies lite om dette i USA-kontrollerte medier, og jeg synes ikke du legger noen særlig vekt på dette heller. Det er som om de millionene som ble ofre for USAs terrorbombing, Agent orange m.m. ikke teller.
      Og du må gå på automatgir når du sier at jeg avviser verdien av å stille RK-ledere for retten, når det faktisk står i artikkelen at jeg tror at de er skyldige i det de er dømt for. Det virker nesten som du ønsker å misforstå.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.