Hva hendte på veien til Damaskus?

0

I en tale 31. august 2013 ba president Barack Obama Kongressen om å autorisere en direkte amerikansk militæraksjon mot Syria. 4. september ga utenrikskomiteen i Senatet sin enstemmige godkjennelse. I likhet med de fleste andre trodde jeg at det var bare timer eller kanskje dager før Tomahawk-raketter ville regne over Damaskus. Men så skjedde det ikke. Hvorfor trakk USA seg i siste øyeblikk? Var vi på randen av en storkrig?

Obama isolert på G20-møtet

To dager etter senatskomiteens vedtak møttes de største industrilanda i verden, de såkalte G20-landa, på toppmøte i Moskva. Der ble det klart at ikke bare var Russland og Kina imot en militæraksjon mot Syria. Også India, Indonesia, Pakistan, Brasil og Sør-Afrika gikk klart imot en krig. Regjeringer som representerte flertallet av menneskeheten hadde sagt sitt. Sjøl EU-kommisjonen tok til orde for forhandlinger. Frankrike, Italia og Storbritannia undertegnet det amerikanske oppropet, men de hadde ingen støtte i sine egne parlamenter for dette. Cameron hadde lidd et forsmedelig nederlag da han prøvde å få Underhuset til å stemme for krig. Tyskland, EUs største økonomi, var ikke representert på møtet, og Angela Merkel var rasende på de landa som gikk inn for krig uten å ha konsultert EU; les Tyskland.

Og hjemme i USA viste det seg at verken folket eller Kongressen ville ha en ny krig.

Putins artikkel i New York Times

Russlands president Vladimir Putin gikk til det usedvanlige skrittet å svare på de amerikanske truslene gjennom et innleggg i New York Times. Der skrev han blant annet:

I følge gjeldende internasjonal lov er bruk av makt bare tillatt i selvforsvar eller ved beslutning i Sikkerhetsrådet. Alt annet er uakseptabelt innenfor FNs charter og ville være aggresjon.

Stort tydeligere kunne han ikke si at Russland ville fullstendig motsette seg et angrep på Syria. Artikkelen som helhet maner til å løse konflikten gjennom forhandlinger og han maner USA til å samarbeide med Russland og andre land om å løse konflikten. Men Putin kommer også med en svært tydelig advarsel:

(Et angrep kunne) potensielt spre konflikten langt ut over Syrias grenser.

(Et angrep) kunne bringe hele det internasjonale rettssystemet ut av balanse.

I klartekst sier Putin at et angrep på Syria ville kunne føre til en storkrig.

Putin viste at han har studert sin Macchiavelli, så han lot ikke truslene stå uten å åpne ei dør for motstanderen, slik at Obama kunne trekke seg uten å tape ansikt. Forslaget om å pålegge Syria å ødelegge sine kjemiske våpen ble det halmstrået Obama kunne klamre seg til slik at ikke prestisjenederlaget skulle bli for åpenbart. (Les også When Putin Bailed Out Obama.)

Destroyeren Mahan ble klargjort for angrep på Syria

Men dette er bare halve sannheten

Bak kulissene foregikk det en voldsom styrkeoppbygging som verden ikke har sett maken til på svært lenge.

På vestlig side hadde USA satt den sjette flåten i krigsberedskap. Den hadde støtte av den britiske basen på Kypros og fra britiske undervannsbåter og minst én fransk fregatt. Tyske marinefartøyer befant seg i området, men det var uklart om de var klarert for krig eller overvåking.

På motsatt side hadde Russland i lengre tid bygd opp sine styrker. Syria er en nær alliert av Russland og Russland har sin eneste Middelhavsbase i Tartus i Syria. I begynnelsen av september 2013 hadde Russland allerede omkring ti marinefartøyer i det indre Middelhav, i den største styrkedemonstrasjonen til sjøs siden Sovjetunionens tid. 12. september ble det meldt at også en krysser som er spesialutstyrt for å senke hangarskip sluttet seg til denne flåten.

styrkeoppbygging syria

Også Kina på plass

Kina har aldri tidligere sendt sine marinefartøyer inn i en liknende situasjon. Men nå skjedde det. Marinefartøyet Jinggangshan med 1000 soldater ombord ble utstasjonert i området.

Jeg tillater meg å tvile på om Kina virkelig hadde deltatt i kamphandlinger, men bare det å stille et skip med landgangskapasitet utenfor Syrias kyst var en tour de force som ikke var til å misforstå.

Obamas Cubakrise?

Hvis USA likevel hadde gått til krig mot Syria, kunne en storkrig lett ha blitt utløst sjøl om ingen av partene egentlig hadde planlagt det. Russland ville ha kunnet skyte ned amerikanske raketter og Syria har russiske raketter som kunne ha slått ut et amerikansk marinefartøy. Hva hadde skjedd da?

Men det kan også hende at Putin har sagt til Obama at går dere på Syria, må dere regne med oss.

USAs allierte al Qaida

Utviklinga på bakken i Syria har vist at det mer og mer er de ekstreme jihadistiske militsene som er USAs infanteri. Det er grupper som Al Nusra-fronten, som vil skape et kalifat i Syria under ekstrem sharia-lov og Islamic State of Iraq and al Sham (Stor-Syria), som spiller en stadig mer framtredende rolle i krigen mot Assad-regimet.

Disse gruppene finansieres først og fremst av Saudi-Arabia og deres mektige etterretningssjef Bandar bin Sultan, også kalt Bandar Bush, er deres føringsoffiser og mastermind.

Det handler om olje

Kampen om Syria handler naturligvis om verdensøkonomiens livsblod – olje. Ikke først og fremst Syrias olje, men tilførselen av olje og gass fra hele regionen, ikke minst fra Persiabukta og Iran. Uten egne reserver av olje og gass er EU i en desperat situasjon, så EU er egentlig ikke interessert i denne krigen.

Men Saudi-Arabia ønsker å kontrollere all oljeeksport fra Midt-Østen, og de siste begivenhetene har vist at landet de facto opptrer som en alliert med Israel, eller en allianse av nødvendighet, som Kansas City Jewish Chronicle skriver. Begge landa ønsker å lemleste, og gjerne dele opp Syria, og begge landa ønsker å framprovosere en krig mot Iran. (Les også Pepe Escobars interessante artikkel om dette.)

Kina er en av de største kjøperne av olje fra Midtøsten, så en ny vestlig krig om olje her, vil være enda en krig mot Kina via stråmenn, slik Libya-krigen var, bare i enda høyere grad.

Frynsete supermakt

Amerikanske ungdommer fant i sin tid opp en dødslek som ble kalt «to play chicken». To bilister skulle kjøre samtidig mot et stup, og den første til å svinge unna, var chicken. Hvis Obama og Putin spilte kylling, så var det Obama som ble kylling, og Putin som satt igjen med æren for å ha fått striden over på forhandlingssporet.

Framtidige historikere vil kanskje si at USAs fall som supermakt ble demonstrert i september 2013.

Noen andre begivenheter understerker de enorme forandringene som pågår akkurat nå:

USAs makt skaker i sammenføyningene – Kina inntar scenen

Vi er vitne til hvordan den gamle supermakta USA virkelig knaker i sammenføyningene. Økonomien er i krise, industriproduksjonen stagnerer, presidenten klarer ikke å regjere, og på andre kontinenter klarer ikke landet lenger å opptre som det suverene verdenspolitiet. Og inn på scenen kommer først og fremst Kina, men også Russland, som for femten år siden lå med brukket rygg. Dette er verdenshistorie som utspiller seg foran øynene våre, og alt tyder på at fortsettelsen blir enda mer dramatisk.

Oppdatering:

Og så for riktig å gni det inn: De sentrale internettorganisasjonene bryter med USAs regjering!

Kina tar til orde for en «av-amerikanisert verden»:
Commentary: U.S. fiscal failure warrants a de-Americanized world

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.