Og hvem ga mandatet til å sende Norge i krig?

0

I en serie blogger har jeg prøvd å finne ut hvem som egentlig vedtok å sende Norge ut i krig mot Libya. Det har vært vanskelig å få svar fra statsministerens kontor, og dels har jeg fått svar på andre ting enn det jeg har spurt om. Men nå har jeg fått svar!

NB: Se oppdatering nederst i artikkelen.

Forsvarsdepartementet svarer

God ettermiddag,

Forsvarsdepartementet er av statsministerens kontor blitt bedt om å gi deg et svar på spørsmålet rundt beslutningsprosessen i forkant av vår deltagelse i operasjonen over Libya.

Det formelle vedtaket om å gi forsvarsministeren fullmakt til å stille til rådighet en styrke på seks kampfly med støttekapasiteter ble fattet ved kongelig resolusjon i ekstraordinært statsråd 23. mars 2011. Senere samme dag ble seks norske F-16 kampfly avgitt til operasjonen i Libya.

Forut for den formelle beslutningen var det en politisk prosess i Norge basert på FNs sikkerhetsråds vedtak av sikkerhetsrådsresolusjon 1973 den 17. mars 2011.

Den 18. mars ga regjeringen uttrykk for Norges støtte til Sikkerhetsrådets vedtak om Libya.

Deretter var det drøftelser mellom statsministeren, berørte statsråder og forsvarssjefen. Utenriksministeren orienterte samtlige parlamentariske ledere og lederen for den utvidede Utenriks- og forsvarskomiteen om at regjeringen var innstilt på å stille et militært bidrag. Samtalene viste at det var bred enighet om regjeringens vurderinger.

Dette lå til grunn for statsministerens deltakelse på toppmøtet om Libya i Paris 19. mars der statsministeren meddelte at regjeringen var beredt til å bidra med inntil seks F-16 kampfly som et bidrag til håndhevelsen av Sikkerhetsrådsresolusjon 1973.

Deretter drøftet forsvarsministeren og utenriksministeren 22. mars oppfølgingen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 med Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité og orienterte om opplegget for norske bidrag.

Håper dette har brakt klarhet i beslutningsprosessen forut for deltagelsen i operasjonen over Libya.

Med hilsen

Børre Rikardsen
Oberstløytnant
Forsvarsdepartementet

Det springende punktet

i dette svaret ligger i følgende avsnitt:

«Deretter var det drøftelser mellom statsministeren, berørte statsråder og forsvarssjefen. Utenriksministeren orienterte samtlige parlamentariske ledere og lederen for den utvidede Utenriks- og forsvarskomiteen om at regjeringen var innstilt på å stille et militært bidrag. Samtalene viste at det var bred enighet om regjeringens vurderinger.»

Jeg har spurt den vennlige oberstløytnanten om disse drøftelsene er nedfelt i noe dokument, noen protokoll eller noe vedtak. Og det håper jeg at han svarer meg på.

Ut fra det vi har sett i pressa dreier dette seg antakelig om at det har vært sendt smser og ringt på mobiler hit og dit, slik at regjeringa kan vise til en bred enighet.

Det er tydeligvis lettere å gå til krig enn å bevilge penger til jenteforsvar.

Ikke at jeg vil si et ord til forsvar for den tvilsomme saksbehandlinga til Lysbakken og hans tidligere departement. Men det spørs om det ikke ville blitt enda mer stormfullt om deres saksbehandling hadde vært så spinkel som den Stoltenberg, Støre og Faremo sto for da de sikret «bred enighet» for å sende Norge i krig.

Det var neppe slik det var tenkt da grunnlovens paragraf 25 ble utformet.Der står det at landets militære styrker

maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste … uden Storthingets Samtykke.

Men den rødgrønne regjeringa har sammen med en krigsvillig opposisjon gjort det uhyre lett for ei norsk regjering å hoppe når Pentagon blåser i fløyta. Stortinget er redusert til et sandpåstrøingsorgan. Kunne det ikke bare erstattes med en automatisk telefonsvarer?

De parlamentariske lederne og lederen for den utvidede Utenriks- og forsvarskomiteen er ikke Stortinget. At de har sagt ja til krig betyr ikke at Stortinget har gjort det.

Men i den Stoltenbergske parlamentarismen spiller ikke prinsipper noen rolle. Det er muligheten for å få ros av den amerikanske presidenten for eksemplarisk underdanighet som betyr alt.

En spent Stoltenberg utenfor Det hvite hus. Gleder seg til å få ros av presidenten. Foto: Linus Sundahl-Djerf

Norges krig har brakt gangstere og terrorister til makta

NATO har med Norges entusiastiske støtte brakt gangstere til makta i Libya. De såkalte frigjøringstyrkene utslettet byen Sirte med NATOs hjelp. Og daglig kommer det meldinger om at våre allierte torturerer, mishandler og dreper fanger. Etter krigens folkerett er Norge medansvarlig for disse handlingene. Har sms-krigerne i regjeringa tenkt å ta det ansvaret, eller skal de fortsette å late som om de ikke har noe med dette å gjøre?

Amnesty påviser tortur og drap

Amnesty International skriver:

The same armed militias that fought against Mu’ammar al-Gaddafi’s repressive regime now pose the greatest threat to human rights in Libya.

Dette er altså de bandene som NATO og Norge brakte til makta.

På internet finnes det en video som angivelig skal vise svarte fanger som blir holdt i dyrebur og blir torturert og tvunget til å spise det libyske flagget.

Går ikke sånt inn på ledelsen i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV?

Oppdatering 11.09.2012:

De tørket føttene på Grunnloven og stortinget lot det skje. Se artikkel i Dagbladet av Anne Marte Blindheim.

Forrige artikkelKjempesvindel
Neste artikkelKrise, klima og krig
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).