Streikebølge i Kina

0

Kina opplever en omfattende streikebølge på grunn av fall i etterspørselen fra utlandet. Mer enn 10 000 arbeidere i Shenzhen og Dongguan, to industribyer i Guangdong-provinsen, har streiket i november 2011. Streikene brøt ut i en fabrikk eid av et taiwanesisk dataselskap. Det er Financial Times som melder dette.

Oppdatering 15.12.2011: Streikekampene fra 2009 til 2011 har økt kampviljen og samholdet i den kinesiske arbeiderklassen.

Oppdatering 16.12.2011: Kinesiske bønder i aksjon mot myndighetene.

Oppdatering 17.01.2012: Streikebølgen i Kina fortsetter.

Bare i oktober falt eksporten fra Guangdong med 9 %. Guangdong er en provins med over 100 millioner innbyggere, og hele økonomien er eksportbasert. Det har også vært mange tilfeller av politiske demonstrasjoner og protester. I oktober rykket soldater ut for å slå ned oppstand i den kinesiske industriby Zhili.

I en skofabrikk i Dongguan som produserer sko for Nike og Adidas gikk 7000 arbeidere ut i protest mot kutt i overtidsbetalinga. Dette kom etter at ledelsen hadde bestemt å flytte noe av produksjonen til Vietnam og det indre av Kina der lønningene er enda lavere.

China Labour Bulletin melder at flere tusen arbeidere i minst fem kinesiske byer har gjennomført samordnede protester i november 2011 mot eierskifte i PepsiCos fabrikker. Arbeiderne brukte sosiale medier på internett for å samkjøre aksjonen og få mer enn 20 000 arbeidere på 24 fabrikker ut i streik.

Det meldes også om minst ti transportstreiker i løpet av oktober 2011.

Fra en protestaksjon i Kina i mars 2011

Den kinesiske arbeiderklassen utbyttes mye hardere enn sine klassefeller i Vesten. Arbeiderne får en svært liten del av veksten. Økonomien er eksportrettet, og arbeiderlønningene holdes så lave at det hjemlige markedet er lite i forhold til økonomien som helhet. Derfor er kapitalistene i Kina avhengige av å fortsette eksportveksten for å opprettholde kapitalakkumulasjon på et slikt nivå. Kina har en arbeidsstyrke på over 820 millioner mennesker. Over 130 millioner av dem er interne migrantarbeidere som lever som en permanent reservearbeidskraft. De har få, om noen, rettigheter og utsettes for arbeidsforhold som under den råeste delen av den industrielle revolusjonen i Europa. Ifølge kinesiske myndigheter har halvparten av bybefolkninga og 90 prosent av folket på landsbygda ingen form for helseforsikring.

Fra 1990 til 2005 falt husholdningenes inntekter fra 50 prosent av BNP til 37 prosent, et dramatisk fall på 13 prosentpoeng. Det viser i hvor høy grad den kinesiske kapitalistklassen akkumulerer på arbeidernes bekostning, og viser hvor den kinesiske imperialismen henter styrken sin fra. Fra 2000 til 2006 økte investeringene fra 35 prosent til 43 prosent som andel av BNP, og eksporten fra 23 prosent til 37 prosent. Dette fører naturligvis også til økende klasseforskjeller i Kina. De fattigste 100 millionene lever på to yuan om dagen, mens de superrike er på vei inn på listene over verdens rikeste milliardærer.

Men arbeiderklassen i Kina er blitt mer politisk og faglig bevisst, organiserer seg bedre og gjennomfører aksjoner på en mer effektiv måte. Arbeiderne oppnår også ofte resultater.

I 1998 beregnet jeg at en ung trainee i et utenlandsk selskap i Kina kunne tjene tjue ganger så mye som en vanlig arbeider. (Dette er publisert i heftet Kina 1999 – Quo vadis?) Sagt på en annen måte: En trainee på 22 år kunne ha ansatt en tjener fra sin fars generasjon og bare brukt 5 prosent av lønna si på det. I dag er forskjellene mye større.

Oppdatering 8.12.2011:

Protester og streiker har brutt ut flere steder i Kina, også utenfor industribeltet vedd Perleelva i Sør-Kina, melder China Labour Bulletin.

Noen eksempler:

  • Flere hundre arbeidere ved en elektronikkfabrikk i Taicang, Jiansu gikk til strek fordi den japanske direktøren hadde fornærmet de kinesiske ansatte. Arbeiderne krevde at direktøren skulle avsettes.
  • Mer enn tusen arbeidere gikk til streik mot nedleggelse og oppsigelser ved en Singaporeeid fabrikk.
  • Bussjåfører i Hainan og Gunagxi gikk til streik mot lav lønn og urettferdig behandling.
  • Flere hundre arbeidere gikk til sitt-ned-aksjon foran inngangen til en statsbedrift i storbyen Chengdu.
  • På en taiwanesisk skofabrikk i Dongguan brøt det ut en massiv og til tider voldelig streikeaksjon mot dårlige lønnsvilkår.

 

Du leser mye mer om Kina og den kinesiske arbeiderklassen i Sammenbruddet.

Spre artiklene videre:

Jeg bruker FB og bloggen min til å spre politiske analyser og dokumentasjon. Hvis jeg får 50 av mine venner til å lese dette, er det bra. Men hvis disse 50 får 10 av sine venner til å lese artiklene og disse 10 igjen får 10 av sine venner til å lese dem, så vil de nå ut til mer enn 5000 i stedet for 50. Det er dette som er styrken til de sosiale mediene. Jeg ber de av mine venner som liker det jeg skriver om å være med på en sånn dugnad.

Forrige artikkelKina – ny supermakt?
Neste artikkelKrisenytt fra Europa
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).