oss 100 kroner!De alvorlige problemene jeg beskriver i Sammenbruddet krever nye måter å tenke på, nye og smartere løsninger. Ikke minst olje- og energikrisa og den globale oppvarminga er så alvorlige utfordringer at det ikke holder å klamre seg til teknikker, systemer og infrastrukturer som har skapt disse problemene.
Ta et problem som avkjøling av hus i varme strøk. I USA brukes 5% av all elektrisitet til air-contioning. Dette koster forbrukerne 15 milliarder dollar og fører til et CO2-utslipp på 140 millioner tonn.
Hva om det gikk an å jobbe mer på parti med naturen enn mot den?
I Iran og andre land med mye ørken, få elver og få grunnvannskilder oppfant de qanater, underjordiske vanntunneler. De ble brukt både til drikkevannsforsyning og til kunstig vanning.
Den eldste som fortsatt er i drift, er en qanat i Gonabad i det nordøstlige Iran, som etter 2700 år fortsatt gir vann til dyrking og drikkevann til nær 40 000 mennesker. Qanatene ble kombinert med vindtårn, såkalte badgir, som trakk kald luft opp fra vannkanalene ved hjelp av undertrykk, og som på den måten kunne gi luftkondisjonering med innetemperaturer opptil 15 grader lavere enn lufta utendørs. Moderne airconditionsystemer som er avhengige av olje, virker primitive i forhold.
Da jeg besøkte den iranske byen Yazd i 2001, besøkte jeg også den gamle bydelen der alle innbyggerne bor i adobehus, altså hus bygd av strå og leire. Utendørs var det rundt førti grader. Det fantes ikke vinduer ut mot gatene. Inne i husene var det svalt, fordi vindtårnene på taket trakk kjølig luft fra qanaten opp i rommene.
På jakt etter løsninger på det moderne samfunnets problemer er det ikke så dumt å undersøke om ikke det er noe å lære av gamle sivilisasjoner.
Reisa til Iran i 2001 er grundig omtalt i heftet Det store spillet – enda en gang av Kari Austbø og Pål Steigan.
Forslag til lesestoff:
John Bellamy Foster fortsetter sitt viktige arbeid med å utvikle en økologisk marxisme i
The Ecology of Marxian Political Economy
