Tidligere sjefsøkonom i Det internasjonale pengefondet, Simon Johnson, publiserte i 2009 en artikkel i Atlantic under tittelen «The Quiet Coup», der han fordømte det han kalte det «amerikanske finansoligarkiets» overtakelse av strategiske posisjoner innen den føderale regjeringa i USA på en måte som gir «finanssektoren vetorett over offentlig politikk».
Samtidig har Obamas regjering fortsatt politikken med å redde bankene gjennom å overføre tusener av milliarder dollar til den samme finanseliten gjennom kapitalinnsprøyting, lånegarantier, subsidier osv.
John Bellamy Foster og Hannah Holleman skriver i artikkelen «The Financial Power Elite» (MR) at de siste fire tiåra har det skjedd en markant og langvarig forskyvning av makta innen kapitalistklassen fra industriproduksjon og over i finansverdenen. Dette kan sammenliknes med det som for hundre år siden ble kalt «The Money Trust». Fra 1960 til 2002 økte finansprofittens andel av den samlede profitten i USA fra 17 % til 44 %.
Finansboblene kan sammenliknes med tidligere finansbobler, og allerede Marx pekte på en tendens på toppen av høykonjunkturen der det blir samlet opp en overflod av pengekapital rett før kræsjet. Men Foster og Holleman mener at i dag er det typiske at finanskapitalen vokser på stagnasjon mer enn på ekspansjon. Investorene finner ikke tilstrekkelige profittmuligheter i produksjonen og går derfor til finansmarkedets kasino isteden.
Av de femten største bankene i USA var det bare fem som overlevde som sjølstendige enheter i 2008 (Citigroup, Bank of America, JP Morgan Chase, Wells Fargo og PNC Financial). Av de ti finansbankene var det bare to som overlevde som sjølstendige enheter (Golman Sachs og Morgan Stanley), og begge stod under regjeringas beskyttelse. Krisa har med andre ord ført til en enorm konsentrasjon av finanskapitalen, og JBH/HH peker på at mens de ti største finansinstitusjonene i USA i 1990 kontrollerte 10 % av finanskapitalen, kontrollerte de i 2008 60%.
En analyse av Forbes 400, lista over de rikeste menneskene i USA fra 1982 til 2007 (Peter W. Bernstein og Annalyn Swan) at mens bare 9 % av de 400s inntekter kom fra finansverdenen, hadde andelen i 2007 økt til 27,3 %, og dersom man tar med eiendom, er andelen oppe i 34 %. (Matthew Miller, ed., “The Forbes 400” (filtered by industry), Forbes, September 20, 2007).
Da Obama lanserte sin krisepakke var det finanseliten som stakk av gårde med de største summene. Nettopp den gjengen av ekstremt rike folk som hadde skapt finanskrisa var de som kunne forsyne seg uhemmet av statskassa etterpå. På gata i USA var folk rasende. Under de første spontane demonstrasjonene stilt folk med håndlagde plakater med paroler som «Jump, you bastards!»
Men det var i gamle dager spekulanter hoppet ut av skyskrapere når de hadde tapt alt. Nå taper de alt, så får de støtte fra staten og så bevilger de seg sjøl kjempebonuser etterpå. Og blir oppnevnt til å lede regjeringas «opprydning» i finansbransjen, slik som tidligere sjef i Goldman Sachs Henry Paulson, som ble utnevnt til Obamas finansminister. I 2005 hadde han en årslønn på nesten 39 millioner dollar, eller 240 millioner kroner. I perioden 2000-08 utbetalte Wal Street bonuser på til sammen 185 milliarder dollar. Finanskrisa og dens politiske etterdønninger i USA er en perfekt illustrasjon av den politikken som kalles å «privatisere fortjenesten og sosialisere tapene».
Finanseliten vet også å kjøpe sine politikere. Nitten av de tjueto medlemmene i senatets bankkomité fikk donasjonar fra Wall Street i 2009. Wall Street ga 14,9 millioner til Obamas valgkamp i 2008, det største bidraget noensinne. Goldman Sachs aleine ga 1 million. Og dette har jo vist seg å være ei god investering.
Makteliten i den globaliserte frimarkedskapitalismen er overraskende lett å beskrive, sier Paul Mason, økomiredaktør i BBC Newsnight i boka Meltdown (2009). «Sjøl om det ser ut som et hierarki, er det i virkeligheten et nettverk. I sentrum av nettverket finnes folk som driver banker, forsikringsselskaper, investeringsbanker og hedgefond. … En krets som overlapper dette er det militært-diplomatiske establishment… enda en snever krets er lederne av selskapene innen energi og engeneering som har tjent på privatiseringa og globaliseringa.»
Denne bitte lille gruppa av ekstremt rike mennesker er det som gjør gigantiske fortjenester på all elendigheten, mens hundrevis av millioner mennesker synker djupere ned i fattigdommen. Ya Basta!
Pål Steigan