Popvenstre med pustevansker

Øyvind Andresen

Av Øyvind Andresen

Ronny Kjelsberg skriver over en dobbeltside i Klassekampen 10/11, dagen etter det amerikanske presidentvalget, en betraktning om hvorfor Trump ble valgt under tittelen «Lærdommen fra Trump».  I denne artikkelen unngår han å bruke begreper som klassekamp og imperialisme, han skriver heller ikke om Wall Street og multinasjonale selskapers dominans i amerikansk politikk. Han velger å trekke linjer mellom Trump og den italienske fascisten Mussolini.

Jeg tar  dette fram fordi jeg mener Kjelsbergs tenking er typisk for det jeg vil kalle «Venstrepopulismen», eller «Popvenstre» , en politisk retning som nasjonalt og internasjonalt har fått stor oppslutning det siste tiåret. Selv om denne retningen er sammensatt, er det likevel noen kjennetegn ved retningen som det er verd å ta med seg. 

Kjelsberg er medlem av partiet Rødt og var i forrige periode fylkestingsrepresentant for partiet i Sør-Trønderlag.  Han har vært talsmann for en fornyelse av tanker om sosialismen, oppsummert i den lille boka Sosialisme på norsk, utgitt i 2014.

«Venstrepopulismen» uttalte mål er å fornye politikken til de tradisjonelle marxistiske partiene.  Hensikten er å få med seg folket (populus på latin) slik at de ikke blir offer for «høyrepopulismen».

Popvenstre har sterk sympati med partier som regjeringspartiet Syriza i Hellas og Podemos i Spania, partier som har oppnådd stor oppslutning i valg. Popvenstre har også sterk sympati med erklærte sosialdemokrater som Jeremy Corbyn  og Bernie Sanders. Dette er ukorrupte og sympatiske politikere som begge har utløst en radikal bevegelse, ikke minst blant unge aktivister i sine hjemland.

Problemet med disse partiene og enkeltpersonene er at de mangler en strategi for å stoppe kapitalismen.

Popvenstre  avgrenser seg sterkt mot alle typer kommunisme som er assosiert med erfaringer fra Sovjetunionen, Kina under Mao og Cuba under Castro (aktuelt nå!) uten at jeg ser at det er noen stor vilje til å gå i dybden i disse store historiske spørsmålene.

Det er så. En politisk bevegelse er ikke noe historisk seminar og utfordringene menneskeheten står foran, gjør at vi har dårlig tid. Dette er ikke mitt viktigst ankepunkt mot Popvenstre. Min viktigste kritikk  er at de forkaster begreper som gjør verden forståelig og strategiske politiske handlinger mulige.

Venstrepopulistene er spesielt opptatt av å nå ut til folket med sin kommunikasjon. I en polemikk, blant annet mot meg,  i Klassekampen 22/9 2011, skriver Kjelsberg:

Dersom det er de marxistiske termene Andresen etterlyser, tror jeg derimot at han er på villspor. Ytre venstres unike evne til å høres ut som vi kommer rett ut av en studiesirkel i 1975 er nok i større grad en del av årsaken til at Rødt ikke er større enn vi er enn en del av løsninga. En viktig oppgave for Rødt i tida som kommer må være å formulere kritikken av kapitalismen, og å peke mot løsninger, i en språkdrakt og virkelighet som folk kjenner seg igjen.

Jeg svarte:

Det er umulig å være uenig i den siste setninga, men jeg mener Kjelsberg gjør en feil når bruken av de marxistiske begrepene utelukkende gjøres til et spørsmål om kommunikasjon. Dette er å begynne i feil ende, først må vi diskutere marxismens relevans, deretter kan vi diskutere retorikken.

Politisk analyse er et fag, og som i andre fag bruker man begreper. Jeg mener de sentrale begrepene i marxismen som klassekamp, statens klassekarakter, herskende klasse og imperialisme fremdeles er fruktbare begreper som gjør at man kan begripe hvordan verden er skrudd sammen. Marxismen er et teoretisk verktøy for politisk tenking og handling. Vi må ikke ødelegge dette verktøyet selv om mange ikke forstår begrepene.

Er dette alltid så vanskelig? Jeg kan ikke finne noe bedre begrep enn klassekamp på den kampen folket Europa kjemper mot nedskjæringer, arbeidsledighet og sosial elendighet. Og hva med det arabiske opprøret? Her er også klassekamp en avgjørende drivkraft. Et barn kan forstå dette.

Men det er knapt noen som i norsk offentlighet bruker begrepet klassekamp om det som skjer i opprøret rundt Middelhavet. Heller ikke Rødt.

Jeg har finlest de siste numrene av gratisavisa Rødt-Nytt. Avisa bruker praktisk talt ikke ord som klasser, klassekamp og imperialisme. Heller ikke ord som kapitalisme, sosialisme, utbytting, nyliberalisme og finanskapital blir brukt. Rødt-Nytts språk er konsesunsspråket. Dessverre er ikke dette noe isolert fenomen i Rødt, men ganske typisk for mange av partiets talspersoner.

Konklusjon:

Fem år etter denne diskusjonen mener jeg fremdeles at svakheten til Popvenstre er at de mangler begreper for å gripe en verden i endring. Begreper som «venstreside» og «høyreside» er også nå helt uten mening. Det dreier seg ikke om «venstre» eller «høyre», kampen står mellom globalistene og anti-globalistene.

Globaliseringen handler om de multinasjonale selskapenes kamp for å legge verden under sin kontroll

Globaliseringen handler om de multinasjonale selskapenes kamp for å legge verden under sin kontroll

Den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman (født 1925) utga for tiår siden sine to bøker Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser (1998) og Flytende modernitet (2000).

Jeg mener Baumans treffende karakteristikk av vårt samfunn er den flytende moderniteten. Alt skifter, alt flyter. Det postmoderne mennesket skifter identitet, arbeid og bosted, på evig jakt etter opplevelser og forbruksvarer. Den gamle faste orden, sosiale band og tradisjoner oppløses. Kapitalen krysser alle nasjonale og sivile grenser i enorm hastighet og bryter ned all lokal og nasjonal motstand på sin ferd.

Bauman pekte på at det store skillet går mellom de som tilhører den nye kapitalistiske overklassen, og de andre som blir sittende igjen i mer eller mindre ruinerte lokalsamfunn. Den første gruppas frihet forutsetter den andre gruppas ufrihet.

Det er de som ikke fikk del i globaliseringa velsignelser, som nå gjør opprør. Det får forskjellig politiske uttrykk, bestemt av nasjonale og historiske forhold. Å bare stemple dette som reaksjonært, fascistisk  eller høyreekstremt, er lite fruktbart.

Hvis Popvenstre har aversjon mot å lese Marx og Lenin, så kunne de begynne å lese Bauman.

Kilder:

http://venstresida.net/?q=node/3826

http://venstresida.net/?q=node/2630

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 65 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

Publisert

  10 kommentarer til “Popvenstre med pustevansker

  1. 29. november 2016 klokka 06:34
  2. FR.ED
    29. november 2016 klokka 09:43

    Gode poenger fra Andresen. Jeg er dog tvilende til at den ene gruppas frihet forutsetter at noe andre er ufri. Kanskje kan en snakke om avmakt eller ulike forutsetninger for selv å bestemme sitt liv?

    Eller kanskje er det et opprør mot «politisk korrekthet»?

    Når en snakker om «politisk korrekthet» kommer en ikke utenom «makt» slik bla. Michel Foucalt ser det?
    Kanskje kan en se på akademia, TV, avisene og politikerne som de forvalter det «politisk korrekte»? Rasisme eller motstand mot innvandring er ikke-politisk korrekt. Globalisering er derimot politisk korrekt.

    Internett og sosiale media truer det som er politisk korrekt. I et maktperspektiv synes det naturlig at de som ser seg selv som forvalter av det politiske korrekte, tar kontroll over det som truer deres perspektiv på verden i form av ulike former for sensur.

    Kanskje kan en hevde at det alltid har vært slik, og at internett og sosiale media har avslørt at det er slik?

    Eller kan hende opprøret et uttrykk for postmodernistisk dekonstruksjon i praksis?

    • 29. november 2016 klokka 13:29

      Du skriver: «Jeg er dog tvilende til at den ene gruppas frihet forutsetter at noe andre er ufri.»

      Dette et referat fra Bauman. Han sikter nok ikke til politisk frihet, men mer at mange blir sittende fast i sine lokalsamfunn, uten arbeid, med stor gjeld, uten utdannelse – altså uten mobilitet, som jo er en annen type ufrihet.
      Øyvind

  3. Erik Ness
    29. november 2016 klokka 11:31

    Jeg deler Andresens kritikk av venstrepopulismen. Men jeg har faktisk ikke tenkt på Popvenstre som populisme men som et forsøk på å finne et coolt navn på et arrangement, først på møter på universitet og så partiet Rødt sin festival. Jeg har tenkt at arrangørene har tenkt at arrangementene skal være populære i den forstand at de skal nå folk. Det vil jeg gjerne st Popvenstre (som jeg aldri har sett med liten forbokstav) skal være. For Popvenstre-festivalen i år var ingen populismefestival.

    • 29. november 2016 klokka 13:20

      Takk for svar, Erik. «Popvenstre» er en mer hjemmelagd variant/forkortelse for «det populistiske venstre». Jeg tenkte ikke spesielt på Rødts arrangement tidligere i år.
      Øyvind

  4. Asgeir Drugli
    29. november 2016 klokka 14:45

    Takker for interessant innlegg, Øyvind.

    Sjøl har jeg ikke lest noen av artiklene som du viser til av Ronny Kjelsberg, men tar likevel opp tråden siden du generaliserer venstrepopulismen, så derfor går jeg rett på essensen i teksten din hvor du skriver at din viktigste kritikk er at «popvenstre» forkaster begreper som gjør verden forståelig og strategiske politiske handlinger mulige.

    Jeg er nok en av dem som i løpet av de siste 20 årene har ment at kommunister og sosialister generelt, og partiet Rødt spesielt (som jeg fortsatt er medlem av) har hatt godt av å formulere seg både på en måte som gjør at folk skjønner hva vi snakker om, og om tema som direkte berører folks hverdag. Sånn sett må jeg vel anse meg sjøl som en representant for «popvenstre», selv om jeg misliker merkelappen da virkeligheten er litt mer sammensatt enn dette, og jeg har venstrebeinet i den andre båsen, hva nå enn vi velger å kalle den. Jeg er med andre ord uenig i din påstand om at «popvenstre» forkaster disse begrepene. De er med oss.

    Selv sier du i teksten din at det er umulig å være uenig i at en viktig oppgave for Rødt i tida som kommer må være å formulere kritikken av kapitalismen, og å peke mot løsninger, i en språkdrakt og virkelighet som folk kjenner seg igjen. Her er vi helt på linje.

    Det burde ikke være noen motsetning mellom popularisering av solidarisk og sosialistisk tankegods, og samtidig bruke marxismen for å forstå hvordan verden henger sammen. Man kan gjøre begge deler, og etter min mening aller helst begge deler. Temaet er for omfattende for å utrede i detalj her, men dette handler mye om å i første omgang skape organisatorisk oppslutning og entusiasme om en politikk, eller om et parti om du vil, for deretter å skolere nye sosialister, kommunister og medlemmer i politisk teori, analyse og til slutt kommunikasjon av budskapet. Min erfaring er at Rødt nyter godt av både av venstrepopulisme og kjennskapen til marxistiske begreper og analyse.

    Med fare for å virke for optimistisk i disse brytningstider; det står ikke så ille til med Rødt heller med tanke på viljen til å benytte marxistiske begreper med referanse til ordene du etterlyste i din tekst. Etter et raskt søk i Rødt sine prinsipp- og arbeidsprogram finner jeg 43 treff på kapitalisme, 3 treff på klassekamp, 28 treff på sosialisme, 10 treff på utbytting, 1 treff på liberalisme, 4 treff på finanskapital og 11 treff på imperialisme, uten at dette sier noe om kvaliteten på teksten for øvrig selvfølgelig.

    Det som også er interessant i disse tider er at utviklinga i verden er lettere å forklare enn før ved å bruke begreper fra marxistisk teori, fordi de har blitt lettere å sette inn i en sammenheng blant annet gjennom krigen i Syria (imperialisme) som har kommet nærmere gjennom flyktningestrømmen, og Trump-seieren i USA (klassekamp) som ingen, selv om mange prøver, kan overse.
    Jeg er optimistisk på sosialismens vegne i disse dager, fordi venstresida har med seg både venstrepopulistene og de sosialistiske og marxistiske teoriene på laget, som utgjør verktøyet for å forklare sammenhenger i dagens verdensbilde hvor blant annet mainstream media og perplekse politikere svikter totalt. Selv vi venstrepopulister roter rundt i verktøykassa nå, og vi finner verktøyet frem, og bruker dem der hvor de gjør nytte for seg.

    • 29. november 2016 klokka 16:24

      Takk for langt og interessant svar, Asgeir.

      Venstrepopulismen er et sammensatt internasjonalt fenomen jeg skriver om i innlegget mitt.

      Syriza og Podemos er de fremste partiene som mange har sett opp til fordi de har fått med seg millioner av velgere. Syrizas kapitulasjon må være et sjokk for de som sympatiserte med dette partiet. Jeg må innrømme at jeg også gjorde det lenge, men man må jo bare erkjenne at de har tapt. Det nytter ikke som Kjelsberg, å skylde på at sosialdemokratiet i EU svikta partiet.
      Et kjennetegn ved venstrepopulismen er det manglende avklarende forholdet til sosialdemokratiet. Dette mener jeg også gjelder Rødt der AP egentlig framstilles som en venn, en del av «venstresida». Illusjonen er at sosialdemokratiet en gang skal vende tilbake til sine røtter slik Kjelsberg skriver i sitt innlegg:
      «Sosialdemokratene må på sin side ikke glemme den gamle lærdommen fra Chr. Hornsrud: «Husk, fienden er alltid til høyre.»

      Et annet kjennetegn ved venstrepopulismen er deres vakling over det nasjonale spørsmålet.

      Her er vi heldigere stilt i Norge fordi progressive mennesker har stått i spissen for kampen mot EU/EØS. Men internasjonalt finnes masse mennesker som vil endre EU-systemet innenifra til tross erfaringer som råkjøret vi har sett mot den greske befolkninga.
      Men i Syria-spørsmålet mener jeg også Rødt har en uklar linje. Assad er intet ideal, men han er tross alt den legale representanten for Syria. Og hva hadde vært alternativet? Å overlate landet til jihadistene?

      Det går an å diskutere om Rødt kan kalles et venstrepopulistisk parti, men det er klart en strategi for en del toneangivende medlemmer.
      Henger partiet egentlig sammen? Er det noen samla visjon, en gjennomført anti-kapitalistisk politikk der enkeltsaker prioriteres ut fra en overordna strategi?

      Jeg har erfaring blant annet som studieleder i Rødt Kristiansand i en tiårsperiode og som leder for fylkespartiet i tre år før jeg meldte meg ut tidligere i år fordi jeg mista trua på prosjektet.

      Det var svært tungt å få til noen systematiske studier. De ble nedprioritert fordi mer dagsaktuell politikk ble sett på som viktigere. Det er kanskje andre erfaringer andre steder.

      Rødt har masse bra folk som gjør en skikkelig politisk arbeid lokalt, til beste for folk flest, men som helhet spriker partiet i alle retninger. Kampen mot privatisering av velferdsgodene har vært en bra sak for Rødt.

      Problemet med Rødt er likevel, så langt jeg kan bedømme, at det har mista momentet. Særlig synes jeg det gjelder politikken overfor ungdom. Her blir jo de store prinsipielle spørsmålene, det som kan trekke til seg tenkende ungdom, drukna i enkeltsaker. Etter mitt syn har populismen avslørt sitt blindspor i Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom.

      Jeg har skrevet i Rødt iblant annet i disse blogginnleggene:

      http://andresensblogg.no/rodts-syn-pa-maoismen/

      http://andresensblogg.no/oppgjoret-med-godhetsregimet/

      http://andresensblogg.no/fra-godhetstyranniets-ekkokammer/

      Hilsen Øyvind

  5. veto
    29. november 2016 klokka 18:23

    Popvenstre, ok, förstått som «popkulturvänster», men «vänsterpopulism» har vanligen rakt motsatt betydelse (Chavez, antiglobalism):

    https://en.wikipedia.org/wiki/Left-wing_populism

  6. Bjørn Venstad
    29. november 2016 klokka 19:47

    Bernie Sanders er en venstrepopulist. Helt utvilsomt. Men Sanders har faktisk også utløst en politisk bølge i USA som på sikt kan føre til større interesse for Marx og andre tenkere på den virkelige venstresida. Jeg har ei datter på 17 som kaller seg anarkist, men som likevel mener at Sanders var den beste kandidaten. Og som har blitt mer interessert i å lese Marx og andre klassikere nettopp pga Sanders. Og at en gammal gubbe kan appellere til ungdommen slik Sanders har gjort, er jo ganske interessant,

  7. Jan HårstadLibya
    29. november 2016 klokka 19:56

    Det er jo prisverdig at Øyvind Andresen tar opp dette temaet, men jeg tror han kommer helt skjevt ut fra hoppet ved ikke å foreta en mer omfattende analyse av sånne foreteelser som Syriza,Podemos,Sanders og Corbyn. Etter mitt skjønn romantiserer ØA de nevnte herrene og forestiller seg dem som ledere for en radikal bevegelse.
    Jeg kan komme tilbake til Corbyn, men Sanders har jeg fulgt. Han drev sine tilhengere til vanvidd og sammenbrudd ved å omfavne Hillary, men det stoppet ikke der: han fortsatte med å tilby sine tjenester til Trump også, i likhet med selveste Joe Biden. Ser man historisk på skikkelsen Sanders politikk,er det kledelig amerikansk imperialisme – ikke noe mer.

    Syriza er iferd med å innføre sin tredje utplyndring av arbeiderklassen i Hellas på vegne av Sentralbanken i EU,og de andre globalistmaskinene.

    Andresen ser fremdeles ut til å stå med ett bein i den forestilling at dette popvenstre skulle interessere seg for et annet type samfunn en globalkapitalismen.
    Det er jo ikke det det handler om: dette lissomvenstre driver bare å gir gode råd til makthaverne om å oppføre seg klokt og humanistisk. Alle Bjørgulv Braanens ledere handler om dette og intet annet. Redaksjonen i KK leter opp med lys og lykte etter alle personer fra etablissementene, både i Nupi og i imperialismens tenketankene, for å markedsføre gode råd for globalismens seier.
    For de som har litt greie på sosialismens teoretiske historie er dette ikke noe annet enn en gjenfødelse av Karl Kautskys teser fra perioden 1910-14 om den fredelige globale kapitalismen han kalte «ultra-imperialismen».
    Både Rosa Luxemburg og Lenin utga noen av sine mest sentrale kritiske verker i kamp mot Kautskys ultraimperialisme-teori.

    Det norske skinnvenstres oppmoderniserte vokabular kan bare bedra folk som ikke lenger vet noe om sosialismens teoretiske utvikling.
    All historisk erfaring med denne type småborgerlig hokus-pokus ønsketenkning er at faren består i at slike miljøer,som Syriza i Hellas,allierer seg med imperialismen og fører regelrett krig mot arbeiderklassen. Det kan og skje i Norge.

Legg inn en kommentar