Nobels Fredspris til regime som har drept tusenvis av faglige tillitsvalgte

0
Juan Manuel Santos og Barack Obama (Reuters)
Olav Boye

Det er ingen grunn til å undres over Den norske komiteen for Nobels Fredspris og deres valg av folk som fortjener Fredspris. En rekke krigsforbrytere kan smykke seg med utmerkelsen, som var ment til folk og organisasjoner som har gjort en innsats for fred og nedrustning. For mange i andre land har prisen et dårlig rykte, spesielt blant de som kjemper mot imperialisme, USA og EUs markedsliberalistiske verdensorden.


Av Olav Boye, tidligere faglig tillitsvalgt


Norsk LO gratulerer terrorregimets president

I år har Nobels Fredspris blitt tildelt Colombias president Juan Manuel Santos. Begrunnelsen er nok at myndighetene har fått en fredsavtale med FARC-gerilja. President Santos har tidligere vært forsvarsminister under president Alvaro Uribe, som har et ennå verre omdømme på grunn av manglende menneskerettigheter og tusenvis av drap på faglige tillitsvalgte.

Colombia er det farligste stedet i verden for fagorganiserte og ikke minst deres tillitsvalgte. Hvert år blir det drept ledere, aktivister og medlemmer i de faglige organisasjonene, kun fordi de er fagorganisert. I de siste tjue årene er mer enn 2500 fagorganiserte drept, mer enn samlet i resten av verden. Det hemmelige politiet la for noen år siden fram en dødsliste på faglige ledere som skulle avlives. De fleste drapene er utført av høyreorienterte paramilitære skvadroner, som har et nært samarbeid med Colombias militære stryker. Mange er også drept av den colombianske hæren og av politiet.

Juan Manuel Santos og Barack Obama (Reuters)
Juan Manuel Santos og Barack Obama (Reuters)

Det colombianske regime gjør svært lite for få en slutt på den anti-faglige volden. 98 prosent av drapssakene hvor fagorganiserte er involvert blir aldri etterforsket eller reist for en domstol. Det gir grønt lys til paramilitære, soldater og alle andre, om at drapene kan fortsette og det vil ikke ha noen følger for de skyldige.

Det er dette regime og dens president som nå kan vise til at de har fått Nobels Fredspris fra Norge.

Etter en slik tildeling av fredsprisen skulle en tro at den globale fagbevegelsen ITUC og nasjonale faglige organisasjoner ville protestert og henvist til de uakseptable forholdene i Colombia, hvor utvilsomt det politiske lederskap har ansvaret. Så langt er det ingen reaksjoner fra ITUC, de er opptatt med å feire ”World Day for Decent Work”. Fra norsk LO kommer en pressmelding hvor LOs leder Gerd Kristiansen sier seg svært fornøyd med at Colombias president Juan Manuel Santos er tildelt Nobels fredspris for 2016.

– Selv om folkeavstemmingen ikke ga tilslutning til den foreliggende fredsavtalen, håper vi at Nobels fredspris er motivasjon til å videreføre forhandlinger fram til varig fred, sier Gerd Kristiansen. LO henviser til at de gjennom mange år har hatt et samarbeid med CUT, den største arbeidstakerorganisasjonen i Colombia, for å styrke faglige rettigheter og bedre sikkerheten for faglige tillitsvalgte. Det er behov for sosial dialog og trepartssamarbeid i Colombia. LO vil i samarbeid med NHO og Utenriksdepartementet i høst arrangere et trepartsmøte i Oslo i november med representanter for myndighetene og arbeidslivets parter i Colombia og Norge.

Det er uakseptabelt at norsk LO ikke setter søkelyset på det colombianske regimes drap av faglige tillitsvalgte. Det er underlig at LO-lederen sjøl ikke er informert på forholdene i landet, men hvor er hennes rådgivere i LOs internasjonale avdeling. Kjenner heller ikke de til drapene på tusenvis av faglige kamerater? Hva med den faglige kameraten Henry Diaz, som forsvant i 2012?

henry-diaz

I min tid som generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon på 1990-tallet, hadde vi lagt opp til en tredagers konferanse med det grafiske forbundet i Bogota. Styret i IGF hadde bevilget de colombianske kameratene midler til kjøp av datautstyr for registrering av sine medlemmer. Noen uker etter at utstyret var på plass på forbundskontoret, kom politiet og beslag datautstyret, uten noen begrunnelser eller henvisning til dom i sakens anledning.

Jeg ble hentet på flyplassen av et par av lederne i fagforbundet og kjørt til fagforeningshuset hvor tretti tillitsvalgte var samlet. Etter om lag tjue minutter ankom en gruppe i grønnkledde uniformer, bevæpnet med automatvåpen og pistoler. Noen av oss ble stilt opp mot veggen med våpen presset mot ryggen. Det var spesielt meg de var interessert i, – de sjekket mitt pass og fastslo at jeg var i Colombia på falske premisser. Jeg ble betegnet som kommunist og beskyldt for og samarbeidet med terrorister og kommunister i Colombia.

Jeg og min røde koffert ble plassert i en politibil utenfor og med blålys og sirener fraktet tilbake til flyplassen. Uten noen form for samtale eller farvel til mine colombianske kolleger.

I passet fikk jeg et stempel som forklarte at jeg var uønsket i Colombia på livstid. Det ble noen timer å vente på fly videre til Argentina via Miami, USA, hvor jeg fikk tid til å tenke gjennom hva som var skjedd. Tankene gikk først og fremst til mine faglige kamerater som lever og jobber under slike umenneskelige forhold.

Hva kan ILO – Internasjonal Labour Organization, ITUC og vårt eget LO gjøre for å få slutt på slike uakseptable faglige og politiske forhold? Kanskje en fredspris til landets president er det rette virkemiddel.

Forrige artikkel«Renser» nettet
Neste artikkelØdeleggelsen av Syria: en felles kriminell operasjon