State Department, Amnesty og «soft power»

Hvordan har det seg at en høyere funksjonær i US State Department med karriere fra Wall Street blir toppleder i både Human Rights Watch, Amnesty International og PEN-klubben i USA? Hva ønsker State Department å oppnå, og hvorfor har alle disse NGO-ene godtatt dette?

Suzanne Nossel – fra State Department til Amnesty

Hun kan godt komme til å bli en av de viktigste medlemmene av Hillary Clintons team på utenrikspolitikk, så det kan være like greit å merke seg henne. Hun heter Suzanne Nossel og tilhører det demokratiske partiet. Under Bill Clinton var hun nestkommanderende til USAs FN-ambassadør Richard Holbrook.

I det private næringslivet har hun jobbet med digitale medier i McKinsey og Bertelsmann. Og hun har vært strategiutvikler på Wall Street. Hun har i rask rekkefølge hatt toppjobber i Human Rights Watch, Amnesty International og nå PEN-klubben i USA. Før hun tok over lederjobben i Amnesty jobbet hun i State Department i avdelingen for internasjonale organisasjoner. Da hun ble leder i Amnesty var det mange i organisasjonen som oppfattet det som en stor skandale.

Suzanne Nossel for Wall street og State Dept_edited-1

Liberal internasjonalisme og «smart power»

I 2004 skrev Nossel en artikkel til Foreign Affairs der hun argumenterte for det hun kalte liberal internasjonalisme og anbefalte at USA for å beholde sitt verdensherredømme måtte kombinere militær makt med det hun kalte «smart power».

Bush-administrasjonen har kapret den en gang så progressive doktrinen liberal internasjonalisme, for å rettferdiggjøre muskelbrukende militarisme med arrogant unilateralisme (enerådighet fra USAs side). Progressive må gjenerobre arven etter Wilson, Roosevelt, Truman og Kennedy med en utenrikspolitikk som vil bygge opp under USAs makt og samle verden bak den.

Hun argumenterte for at USAs strategiske tenkning må kople den militære innsatsen sammen med humanitære mål:

En fornyet liberal internasjonalisme anerkjenner at militær makt og humanitær innsats kan styrke hverandre gjensidig.

På denne måten mente hun at USA kan forsterke sin ledende rolle og overvinne europeisk motvilje gjennom å utnytte Europas engasjement for humanitær hjelp, konfliktløsning og utvikling.

Nossel har også jobbet for Council for Foreign Relations, som er samlingspunktet for USAs finanskapital og nøkkelfolk i politikken.

State Department satser på organisasjonene

Et sentralt ledd i denne «smarte» strategien er at State Department jobber gjennom NGOene, og helst gjennom organisasjoner som har høy status blant folk i store deler av verden.

Smart power er et nøkkelbegrep i hauken Hillary Clintons utenrikspolitiske program, slik hun har forklart i flere intervjuer. USAs militære overherredømme blir nå frontet gjennom en narrativ som hun presenterer i New Statesman, som sier at det dreier seg om:

…empowering women and girls around the world is crucial to seizing long-term opportunities for promoting peace, democracy and sustainable development.

I en slik strategi spiller naturligvis humanitære organisasjoner av ulike slag en sentral rolle. Strategien går langt tilbake. På femti- og sekstitallet var det CIA som ga støtte til organisasjoner av ulike slag som et redskap i den kalde krigen. Men Vietnamkrigen og alt som fulgte gjorde CIA svært kompromittert, så USA trengte andre redskaper.

I 1983, under president Ronald Reagan, ble National Endowment for Democracy (NED) opprettet for å «støtte demokratiske institusjoner over hele verden gjennom privat, ikke-regjeringsorganisert innsats». I 1991 sa Allen Weinstein, som skrev lovutkastet for å etablere NED:

En masse av det vi gjør i dag ble gjort i hemmelighet av CIA for tjuefem år siden.

NED ble altså et redskap for å hvitvaske CIA-penger og gjøre dem stuereine i organisasjonene. NED blander seg inn i lands indre anliggender ved å gi penger, teknisk bistand, opplæring, datamaskiner, kontorutstyr og biler til utvalgte politiske grupper, foreninger, dissidenter, studentgrupper, forleggere og aviser osv.

Derfor er State Department i NGOene

Med Suzanne Nossels CV og hennes erklærte politiske program er det all grunn til å regne henne som State Departments forlengede arm når hun i rask rekkefølge sikres toppjobber i Human Rights Watch, Amnesty International og PEN-klubben. Og det virker.

Human Rights Watch (HRW) er en privat organisasjon som er finansiert av milliardæren George Soros. Soros bruker sin rikdom til å utøve smart makt gjennom organisasjoner over hele verden, og har vært helt sentral i de såkalte «fargerevolusjonene».

HRW jobber nært sammen med CIA og State Department, slik det for eksempel går fram i et telegram fra Bangkok som Wikileaks har lekket.

HRW og Amnesty ga feilaktige og overdrevne rapporter om Gaddafis krigføring mot opprørerne i 2011. Amnesty fungerte de facto som pådriver for den krigen som NATO innledet i mars 2011. (Se organisasjonens erklæring av 23.02.2011.)

Før krigen mot Libya jobbet Suzanne Nossel i State Department og hun var sentral i utforminga av FNs Menneskerettskommisjons resolusjon om Libya, som gjennom sine overdrivelser ble viktig for å utløse krigen. Rett etterpå ble hun utnevnt til toppsjef i Amnesty.

Både HRW og Amnesty har gjort sitt beste for å hisse til en vestlig bombekrig mot Syria. Amnesty lagde blant annet en kampanje for stakkars Zaynab al-Hosni som angivelig ble drept og lemlestet av syriske sikkerhetsstyrker. Det ble derfor litt pinlig da det viste seg at Zainab var i live.

Men både PEN-klubben, HRW og Amnesty International er totalt tause når det gjelder Julian Assange, Bradley Manning og Edward Snowden. Derimot fortsetter PEN sin kampanje for den relativt ubetydelige kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo og Pussy Riot. Kinesiske og russiske opposisjonelle er bra, særlig når de er ekstremt pro-vestlige. Amerikanske opposisjonelle fortier vi, og særlig de viktigste av dem.

Amerikanerne som organiserte kuppet i Kiev

Hvis ikke Victoria Nuland hadde kommet med sin famøse uttalelse «Fuck the EU» er det tvilsomt om noen hadde hørt om hennes samtalepartner, USAs ambassadør Geoffrey Pyatt.

Geoffrey Pyatt er en av disse høye tjenestemennene i State Department som ser på seg sjøl som en slags CIA-agent, sier Ray McGovern, tidligere analytiker i CIA.

«Revolusjon på bestilling». Denne artikkelen av Steve Weissman viser hvordan ambassadør Pyatt og hans team finansierte og organiserte kuppet i Kiev gjennom diverse såkalte NGOer. Sammen med Soros Foundation sørget han også for at det var kontinuerlig web-TV fra Maidan, slik at opprørerne fikk mediedekning. Soros etablerte Ukraine Crisis Media Center, og sammen viste de stor oppfinnsomhet i å utøve det State Department kaller «soft power».

Dette samspillet mellom CIA, Pentagon, State Department, private stiftelser og en hærskare av mer eller mindre velvalgte «humanitære organisasjoner» og såkalte NGOer vil være mønsteret for USAs fortsatte kamp for verdensherredømme. Og dersom krigshisseren Hillary Clinton blir president vil det bli amerikansk doktrine.

 

PS:

I 2012 gjennomførte Amnesty International en plakatkampanje som støttet NATOs krigføring i Afghanistan fordi den angivelig var til fordel for jenter og kvinner.

Parolen var «NATO: Keep the progress going». Kampanjen var en av de første som ble gjennomført under Suzanne Nossels ledelse av Amnesty.

aiposter afghanistan

 

  37 kommentarer til “State Department, Amnesty og «soft power»

  1. garob
    28. mars 2014 klokka 08:58

    Eit fantastisk stykke arbeid!

    At Human Rights Watch har vore ein suspekt organsiasjon har eg forstått i fleire år.

    Men Amnesty har hatt ein glorie som har vore vansklegare å pirke i, sjølv om det også her har spredd seg ein sursøt stank dei siste åra, spesielt med omsyn til utviklinga i Latinamerika.

    Det kjennest difor godt å få bekrefta mistanken på ein slik overtydande måte.

    Dette forklårar det selektive fokuset som Amnesty meir og meir har fått.

    I søppelbøtta med det medelmsskapet!

    • Pål Steigan
      28. mars 2014 klokka 09:02

      Takk. Jeg har jobba med dette et par måneder, for det gjaldt å dokumentere alle ledd.

  2. Ingrid
    28. mars 2014 klokka 10:25

    Takk for at du tar opp dette viktige emnet! Når jeg spør vanlige folk om hva en NGO er, ser de oftest bare tomt på meg. Jeg innrømmer ærlig at jeg selv heller ikke visste særlig om emnet for 3 år siden. Det var klimasaken som fikk meg til å undersøke nærmere om enkelte NGO-er, og da fikk jeg øynene opp for hvordan de ble utnyttet politisk, også gjennom FN-systemet. NGO-ene har vært svært viktige i det politiske arbeidet, spesielt etter andre verdenskrig, men de har røtter tilbake til på 1600-tallet. Mange av NGO-ene er startet fra toppen og ned, altså ikke en folkebevegelse fra bunnen og opp, og oftest med politiske mål. Felles for mange av de mest kjente er at de viser hvordan globaliseringspolitikk finner sin vei ut i folket.

    Thomas Davies har skrevet boka «NGOs: A New History of Transnational Civil Society», og den gis ut på Amazon 1. juli 2014:
    http://www.amazon.com/NGOs-History-Transnational-Civil-Society/dp/0199387532/ref=sr_1_7?s=books&ie=UTF8&qid=1395992847&sr=1-7&keywords=ngos

    Putin er smart når han nekter NGO-er innpass i Russland når de er finansiert av utenlandsk kapital.

    • Pål Steigan
      28. mars 2014 klokka 13:32

      Jeg må også innrømme at jeg har tatt lett på dette tidligere, men jeg ser nå hvor viktig det er å skjønne NGOenes rolle i dagens verden.

  3. John I. Henriksen
    28. mars 2014 klokka 10:39

    Svært viktig. Jeg vil følge godt med på om Amnesty kommenterer dette. Uansett er organisasjonens passivitet i forhold til Manning, Snowden og Assange ganske urovekkende.

    • Pål Steigan
      28. mars 2014 klokka 16:12

      Enig, skal bli spennende å se om de sier noe og eventuelt hva de sier.

  4. Tor Kalleberg
    28. mars 2014 klokka 10:57

    En meget god dokumentasjon. Som Natos neste generalsekretær vil nok Stoltenberg passe som hånd i hanske til strategien «soft power».

    • Pål Steigan
      28. mars 2014 klokka 13:26

      Takk skal du ha. Ja, jeg tror Stoltenberg er skreddersydd til dette.

  5. Tor Kalleberg
    28. mars 2014 klokka 13:52

    Det nærmeste vi kommer Nossel i Noge er vel Marte Gerhardsen med sin bakgrunn fra Utenriksdepartementet, direktør i storbanken DN(A)B, Generalsekretær i CARE Norge og nå Generalsekretær i de nye tankesmia Agenda. Riktignok en svak skygge av Nossel. Hun fremhever i dagens A-magasin Kristin Clemet fra Civita som sitt store forbilde. Men dette krever vel en egen oppfølging.

  6. Tor Kalleberg
    28. mars 2014 klokka 14:28

    Det nærmeste vi kommer Nossel i Norge er vel Marte Gerhardsen med sin bakgrunn bl.a. fra Utenriksdepartementet, direktør i storbanken DNB, generalsekretær i CARE Norge og nå generalsekretær i den nye tankesmien Agenda. Riktignok en svak kopi. Hun fremhever i dagens A-magasin Kristin Clemet fra Civita som sitt store forbilde, men det får følges opp for seg.

    • Pål Steigan
      28. mars 2014 klokka 16:11

      Ja, Marte G. er en bra kandidat. Og hele det sjiktet av oljepengefinansierte konsulenter, utredere og synsere ligger veldig godt an for rekruttering til «progressiv imperialisme». Minner om at KRF støttet Libya-bombing med argumenter om «kvinnefrigjøring».
      Mjukvenstre av alle slag og ditto liberalere er målgruppa for «mjuk makt». De går rett på limpinnen bare den rette fortellinga er på plass. Og når det attpåtil er «prosjektpenger» involvert, så kan det knapt bli bedre.

  7. Tore
    29. mars 2014 klokka 22:33

    Vår internasjonale ‘menneskerettsdiplomat’ Jan Egeland har jo også vært innom Human Rights Watch i sin karrierestige. Det er karrieren det dreier seg om, ingen selvstendig tanke er ønsket. Hvis noen vil ha et innblikk i denne dypttenkende persons verden kan dere se følgende innslag: https://www.youtube.com/watch?v=ewAtHiTa46o
    Nå vil jeg tro at Stoltenberg har mer personlig integritet, men vi får se etter at han har har blitt kjølhalt av de store gutta.
    Hvis han står imot presset vil det være en stor seier for en fornuftbasert verdensordning, men det gjenstår å se.

    • Pål Steigan
      29. mars 2014 klokka 23:22

      Stoltenberg gjør det de store gutta forventer at han gjør, og han gjør det før de har bedt om det.

  8. 2. april 2014 klokka 16:57

    Hvordan kan du unnlate å ta opp den hvite elefanten i rommet, Steigan? Nossel er en del av den jødiske maktkonfigurasjonen i USA. Det er jo selvfølgelig dette som er en viktig del av svaret på ditt spørsmål («Hvordan har det seg at en høyere funksjonær i US State Department osv.»). De har inntatt de fleste viktige posisjoner der borte. Nykonservative (neo-cons) styrer utviklingen i Norge også, via USA/NATO. Vi er en provins i det amerikansk-israelske imperium, ikke sant? Dette er altså ditt ansvarsområder som norsk venstreradikal. – Hvordan kan du unnlate å forholde deg til dette? Er du ute etter respektabilitet? Glem det. Før eller siden blir du uthengt som antisemitt uansett hva du sier & gjør. Du kan like godt hoppe i det først som sist.

    • Pål Steigan
      2. april 2014 klokka 17:51

      Min metode er annerledes. Jeg driver nitidig dokumentasjon og trekker konklusjoner av det jeg finner. De som sitter med makta misliker meg uansett, så det spiller ingen rolle. Men dokumentasjonen skal være vanntett.

      • 2. april 2014 klokka 18:30

        Steigan, takk for svar! Likevel var svaret ditt utilfredsstillende. Jeg skal forklare. For en tid tilbake tok jeg en ferge her vestpå, og siden jeg var sulten, gikk jeg opp i kantinen. Der var det kjøtt og kjøttpålegg så langt øyet rakk. Jeg spiser kun vegetarisk, og jeg spurte derfor damen bak disken om hun kunne være så snill å smøre et halvt rundstykke og legge litt ost oppå. Svaret hennes var…slik som ditt – utilfredsstillende. Hun sa: «Jeg har arbeidsoppgaver.» Kun det. -Damen var nok litt av den treige sorten, noe du klart ikke er, så du skjønner jo sikkert problemet. Så da tar jeg sjansen på et oppfølgingsspørsmål til deg: Hva skulle være så vanskelig med å dokumentere, vanntett, om du vil, hvite elefanter og den slags?

        PS: Jeg var en gang med i det partiet du ledet, og gikk mang en regnværsettermiddag rundt med KK på dørene til en ganske så uinteressert, og delvis aggressiv arbeiderklasse. – Deprimerende, må jeg si. Kan godt også legge til at det er bra artikler du skriver. Vanntette. Ikke slik som regntøyet mitt…Du gjetter forresten også kanskje på hvilken by det var? (Tips: den begynner på B) -RBJ

        • Pål Steigan
          2. april 2014 klokka 21:43

          Takk for godt svar. Men fortsatt må jeg jobbe med fakta. Kanskje jeg er treg, men sånn er det. Ingen har tatt meg på fakta ennå.

  9. Dagfinn A Mork
    10. april 2014 klokka 08:21

    Utrolig interessant og lærerikt – svært lærerikt, kudos til deg for denne!

    • Pål Steigan
      10. april 2014 klokka 09:03

      Takk!

  10. Sverre Munthe
    20. juli 2014 klokka 00:33

    Har oversett denne tråden, men fant den etter at du linket til en link som linket hit. Puh… 🙂
    Jeg legger merke til at hun har svært kort tid i vær possisjon, minner litt om karrierestigen til en broiler som noen liker og vil ha oppover i systemet raskest mulig. Er Amnesty og PEN heltidsjobber? Du skriver at hun er state departments forlengede arm, men hvem er det som sponser henne? En enhet, som et departement, kan ikke sponse et individ, det må det et individ til. Om man visste hvem dette var kunne det kanskje bedre forklare hva som ligger i fremtiden for henne.

    • Pål Steigan
      20. juli 2014 klokka 05:43

      Biografien hennes på PEN-klubbens nettsider forteller om ei dame som er meget godt forankret i maktens korridorer. Council of Foreign Relations er omtrent så sentralt du kan komme, og hun har alle de andre forbindelsene også. https://www.pen.org/suzanne-nossel
      Det ser ut for meg som om dersom Hillary Clinton blir president, så er det svært sannsynlig at Nossel blir å finne i en nøkkelstilling.

  11. 10. mars 2016 klokka 09:32

    Hva med Jan Egeland. En skummel kar som leder Flyktninghjelpen, før det Norges Røde Kors. Tidligere toppverv i Human Rights Watch. Statssekretær for Arbeiderpartiet, direktør NUPI. Til og med professor ved et norsk universitet, fredsforhandler etc etc. Selve den norske edderkoppen i nettverket av det liberale menneskerettighetsnettverket. Hovedfienden til verdens lysende autoritære regimer som vil skåne oss for demokrati, humanisme og grunnleggende menneskerettigheter.

Legg inn en kommentar