Henning Mankell om Sammenbruddet

Framtiden som dommedag.
Eller en bedre verden er faktisk mulig
Av Henning Mankell

Verdenslitteraturen er full av forsøk på å profetere om framtiden. Så lenge den skrevne teksten har eksistert, har folk brukt språket til å beskrive framtiden som enten utopi eller dommedag. Mange av disse tekstene er i dag glemt og døde; begravet i arkivene og bare kjent av spesialister som har begitt seg ut på først og fremst akademiske forskningsekspedisjoner.

Men det publiseres stadig nye forsøk på analytiske, følelsesmessige eller teologiske spådommer om politiske, kulturelle og økonomiske forhold i framtiden. Noen har på kort sikt større gjennomslag enn andre. Det kommer ut bøker som får mange lesere, og det blir nærmest obligatorisk å ha lest dem for å kunne delta i den aktuelle diskusjonen.

Andre av disse utopiske forsøkene vekker ikke umiddelbar inter- esse, men kan vise seg på sikt å få stor betydning. Dessuten finnes det naturligvis en spekulativ kategori som ikke er annet enn mer eller mindre overtroisk tøys.

Allerede her kunne jeg ramse opp eksempler på utopiske skrifter fra historien. Jeg kunne la annethvert eksempel være henholdsvis en undergangsprofeti og en positiv framtidsanalyse. Men jeg lar det være. Det er ikke så interessant i denne sammenheng.

Denne boken av Pål Steigan plasserer seg i en radikal tradisjon som på mange måter har sine røtter i de franske encyklopedistenes streben på 1700-tallet etter å framstille verden som kunnskapsbasert og mulig å tolke med rasjonelle argumenter. Det er vanskelig å spå om framtiden om man ikke tar seg bryet med å studere både fortiden og samtiden. Det er bare ved å gjøre dette at man kan kartlegge tenkelige framtidige scenarier. Om man bestreber seg på å kartlegge fakta og sammenheng, kan man faktisk skjelne framtiden. Selvfølgelig ikke som absolutt sannhet, men som tenkbar mulighet. Alle sannheter er provisoriske. Slik må det være.

Pål Steigan driver ikke med gjetteleker. Han bruker heller ikke irrasjonelle og følelsesmessige argumenter. Men det er dermed ikke sagt at ikke teksten hans bygger på en sterk opprørthet over tingenes tilstand. Han skriver fordi han er urolig for den framtiden vi er i ferd med å skape. Han tar et intellektuelt ansvar for å beskrive det som skjer, det som kan skje som en konsekvens av vår tids parasittære forhold til framtiden, og han beskriver hvilke muligheter vi har til å forandre den globale utviklingen som leder oss mot undergangen. Han viser oss hvordan vi kan endre dette til noe som alltid har vært menneskets mulighet: å skape en anstendig verden der hvert enkelt menneske ikke er en øy. Ingen er forutbestemt til å være fattig eller undertrykt.

Naturligvis kan man si at det lurer en dommedag mellom linjene i Pål Steigans bok. Ingenting er for sent, men om vi ikke begynner å skape et fornuftig samfunn nå, kan det en dag hende at klokka slår uten at noen hører den.

Hele Pål Steigans idé bygger på en tiltro til at mennesket i bunn og grunn er fornuftig, men at vi i dag lever i en ufornuftig verden. Som preges av rovdrift, økologisk forringelse, fattigdom, undertrykkelse og en allmenn elendighet verden sannsynligvis aldri før har sett. Kort sagt: Vi lever i en verden uten fornuft. Som vi fortsatt kan endre i riktig retning.

Pål Steigans bok er i denne sammenheng viktig. Han skriver godt, han vet hva han snakker om, og stemmen er stødig. Jeg tror ingen lukker denne boken upåvirket. Den beveger seg fra dommedag til mulighet, fra ufornuft til fornuft. Til en verden som vi i anstendighet kan overlate til kommende generasjoner. Ennå er ingenting for sent. Alt er fortsatt mulig. Det er det denne boken handler om.