oss 100 kroner!
Historie går i arv. Alt i 1787 erklærte Alexander Hamilton at Europas overlegenhet «har fristet henne til å opphøye seg selv til verdens herskerinne og til å betrakte resten av menneskeheten som skapt til hennes fordel.» Nord Amerika måtte forene seg i en føderalstat for å frigjøre seg fra Europas grep: «La de tretten statene, bundet sammen i en streng og uoppløselig union, bli enige om å opprette ett stort amerikansk system, overlegen all transatlantisk makt eller innflytelse, og i stand til å diktere vilkårene for forbindelsen mellom den gamle og den nye verden!»
Hundrefemtiåtte år og to verdenskriger senere, ble målet endelig oppnådd ved Jaltakonferansen. Taktikken, oppsummert av Harry S. Truman i 1941, var en klassiker: «Hvis vi ser at Tyskland vinner krigen, bør vi hjelpe Russland; og hvis Russland vinner, bør vi hjelpe Tyskland, og på den måten la dem drepe så mange som mulig.» Etter fem år med krig og titalls millioner døde, de fleste i Russland, ble Europa delt i to og i flere tiår var det USA som dikterte «den gamle verdens» økonomiske, politiske, militære, og kulturelle utvikling.
Men som Rocambole, Europa var ikke død. Frigjort fra kostbare kolonikriger opplevde Europa 30 år med en kontinuerlig økonomisk utvikling og modernisering som franskmennene den dag i dag kaller «de 30 gloriøse årene». Tyskland ble etter hvert en industriell koloss, og etter tysk gjenforening var landet blitt for mektig. Euroen erstattet ikke den amerikanske valutaen, men tegnet muligheten på en annen finansiell verdensorden der dollaren ikke lenge tronet alene.
Ikke nok med det, med regelmessighet kom franske presidenter med erklæringer om Europas rett til egne valg. Sist var Emmanuel Macron: Uten «strategisk autonomi» risikerer Europa å «gå ut av historien», advarte den franske presidenten i et intervju under sitt nylig statsbesøk i Kina. For ham er strategisk autonomi avgjørende for å forhindre at europeiske stater forblir Amerikas «vasaller». Europa, mente presidenten, bør være «den tredje polen» i møte med Kina og USA. Men USA vil nødig la Europa seile sin egen sjø. Det vil den framprovosert konflikt i Øst-Europa og stadig utvidelse av NATO sørge for at ikke skjer.
Ukrainakrigen er nå blitt til en europeisk krig, og Europe vil alene bære på konsekvensene. På kun ett år ga Europa avkall på sin energiuavhengighet, illustrert på det mest ydmykende vis med sabotasjen av Nord Stream og følgende beskyttelsen av de ansvarlige. På kun ett år har Europa godtatt å kutte økonomiske forbindelser med verdens største land, dets naturressurser og dets markeds uendelige vekst muligheter.
Fra Spania til Finland har Europa godtatt å støtte en krig som tømmer kontinentets militære lagre og øker eksponentielt landenes gjeldsbyrde. Jo lengre krigen varer jo mer svekket vil Europa bli. Slik må Stoltenbergs gjentatte uttalelser om Ukrainas fremtidige NATO-medlemskap forstås – en velkjent ufravikelig casus belli for Russland – og press for en ukrainsk vinter, vår, sommer eller høst offensiv. Budskapet er entydig: Krigen må fortsette!
Russland forventer jo en lang krig. De tsjetsjenske krigene varte til sammen over 10 år. Hvorfor skulle et land som er langt mektigere enn Tsjetsjenia og som støttes av NATO ta mindre tid? Tidligere russisk general og nå deputert til Statsdumaen Andrej Guruljov tror at krigen vil vare fram til 2027 eller 2030. Når den nye «Jaltakonferansen» endelig finner sted, vil en ytterst svekket Europa bli nødt til å godta hva som nå skal bestemmes på hennes vegne. Som i 1945.
Den nye Jalta vil derimot ikke føre til 70 års fred i Europa som i 1945. Russland vil komme forsterket ut, både militært, politisk, geografisk og ikke minst økonomisk. Slik ser Senator Marco Rubio den kommende verdensorden: «De kommer til å handle i sine egne valutaer. De skaper en sekundær økonomi i verden, helt uavhengig av USA». Og verst av alt: «Om fem år vi kan ikke lengre truer med sanksjoner, fordi det vil være så mange land som handler i andre valutaer enn dollar at vi ikke vil ha mulighet til å sanksjonere dem!»
Den nye Østfronten, med de sterkt antirussiske baltiske land og Polen, vil bli Amerikas viktigste politiske og militære satsning i Europa. Som Polens statsminister nylig sa i svar til Frankrikes kall om større autonomi for Europa, «I stedet for å bygge strategisk autonomi fra USA, foreslår jeg et strategisk partnerskap med USA». I Washington, Morawiecki tilføyde: «Jeg ser ikke noe alternativ og vi er helt på bølgelengde her til å bygge en enda tettere allianse med amerikanerne.» Den nye kalde krigen vil bli varm og det er ikke sagt at Rocambole vil overleve.
