oss 100 kroner!
Fiendetenkingen står sterkt i vår kultur: Noen er skyldige, og de som har skylda må stigmatiseres, hates, straffes. Det er vår usagte plikt. Når også meningsmotstandere av narrativet om énsidig skyld behandles som fiender, er vi på vei inn i ensporet tilstand, blinde for eget sneversyn.
En gammeltestamentlig ekstremisme gjør seg gjeldende: «Du tok mitt øye. Da tar jeg begge dine.» Mentaliteten minner mye om fortidas æreskodeks. Urett må gjengjeldes med urett. Sabotasje av ei bru besvares med destruksjon av energiforsyning. Terror sier den ene. Krigsforbrytelser, roper den andre. USA truer med de verst tenkelige mottiltak, uten å si hva slags. Russerne skal få svi, det er sikkert. Men er det ikke Ukraina som er i krig med Russland da? Det er jo det amerikanerne og NATO-landa sier. At de ikke tar del og påstår at våpenleveranser ikke er aktiv medvirkning.
Det snakkes om atomvåpen. Putin har advart om røde linjer før, men blitt møtt med null forståelse. Nå diskuteres det om hvorvidt han vil gå til et slikt skritt. Men da er helvete løs, lover amerikanerne, som fortsatt tror på avskrekking, selv om det ikke har virket. Krigen i Ukraina er et utvetydig bevis. Siden USA, EU og Norge fortsetter i samme skrekkelige stil, risikerer de på våre vegne å fremskynde kjernefysiske krigshandlinger.
I Klassekampen 15. oktober foreslår Alf Harbitz at NATO endrer doktrinen om førsterettsbruk av slike våpen. Med andre ord at de fratar seg retten de har tatt ved selvtekt om å kunne være først ute med å «trykke på knappen.» Vi behøver fredstemmer og kloke innspill og aviser som slipper dem til.
Kan vi heve oss over den automatiserte hevnlysten? Er det mulig å bytte mantra? Bryte mønsteret? Tenk om vestens ledere hadde sagt: «Vårt store mål er å leve i fred side om side med Russland,» (eller hvorfor ikke alle), slik psykolog Guri Øiestad foreslår. Hun har forøvrig rett i at ord ikke er nok, men må følges opp av handling for å bli virksomme. Da kan man ikke latterliggjøre og vri på alt Putin sier. Respekt er et viktig verktøy.
Mediene skaper ei forestilling om at vi tilhører de «gode» og har majoriteten med oss. Hele verdenssamfunnet stiller seg bak straff og hatefull refs gis vi inntrykk av. 12. okt. stemtede 193 medlemmene i FN over en resolusjon som fordømmer Russlands annektering av fire ukrainske fylker. USA sto i spissen for resolusjonen, og amerikanerne arbeidet intenst for verve støttespillere, men uten å lykkes. 143 land stemte for, 5 imot og 35 avsto, deriblant Kina, India, Sør-Afrika og Pakistan. Selv om 143 av 193 virker mye, stiller ikke flertallet av verdens befolkning seg bak ordlyden. Mange av dem som avsto var afrikanske nasjoner, som ikke vil velge side i en stormaktskonflikt mellom USA og Russland, slik Norge har gjort.
Mediene unnlot å fortelle om de 66 nasjonene, hovedsakelig fra det globale Sør, som brukte taletida si til å framsnakke diplomati og forhandlinger for å få slutt på krigen. Det gjaldt blant annet India, Kina, Indonesia, Bangladesh, Brasil og Mexico, mer enn en tredjedel av verdens land og flertallet av verdens folk.
Hvor lenge vil Vesten stå samlet om Ukraina? Og hvordan står det til i amerikanernes eget rike? Så langt har USA sponset våpen og utstyr til 160 milliarder kroner. Fra start ville 1 av 4 sende flere soldater til Øst-Europa. Nå vil 1 av 5. Så spørs det om massene endrer mening og støtten minsker i takt med den økte inflasjonen. Heller ikke politisk er Statene samlet. Det er dem som hevder at krigen er en stedfortrederkrig, som ikke skal finansieres av skattebetalernes dollar.
Kari Elisabet Svare
