oss 100 kroner!
EU og Vesten har boikottet Russland mange ganger. Den siste boikottbølgen begynte i 2014. Da Krim – for øvrig etter en folkeavstemning – vedtok å bli en del av Russland.
Av Jan Christensen.
Etter at krigen i Ukraina for et halvt år siden ble mer omfattende, har boikotten blitt utvidet. Med stadig flere «sanksjonspakker» fra EU/USA.
De mest hissige pådrivere – foruten Ukrainas president Zelensky – har vært Polen og de baltiske land. De ønsker forbud mot alt som smaker av russisk. Også innafor idrett, litteratur, musikk, kunst og reiseliv. Selv russiske opposisjonelle skal nektes adgang til Vesten.
EU har allerede vedtatt at færre russere skal få visum, at visa-prosedyren skal bli mer byråkratisk og at visumet skal koste mer.
Norge følger lydig etter.
Dessverre vil dette også gå ut over vårt folk-til-folk-samarbeid, blant annet i grenseområdene i Finnmark og på Svalbard.
Det hører med til historien at kun et fåtall av verdens land boikotter Russland. Med de fleste land i Afrika, Asia og Amerika går handelen som normalt.
Kanskje har de avslørt dobbeltmoralen hos sine fordums undertrykkere?
Framfor å svekke Russlands økonomi, kan det virke som om Vestens tiltak snarere har ført til det motsatte. Rubelkursen har styrket seg, landet har blitt mer sjølberget, og et stadig større flertall russere støtter opp om «spesialoperasjonen». Ytre fiender virker samlende.
Hvor høy pris må vanlige folk i EU-landene betale?
Russland har billig energi. Europa, og ikke minst Tyskland, har et nærmest umettelig behov for energi.
Nærmere halvparten av EUs gassbehov og fjerdeparten av oljebehovet, ble tidligere dekket av Russland.
Tidligere var det også store planer om å utvide den russiske gasseksporten, gjennom den for lengst ferdigstilte rørledningen, NordStream2.
Denne var operasjonsklar før invasjonen i Ukraina, men ble – etter press fra blant annet USA og EU – aldri godkjent.
Hvorfor?
Mektige krefter i USA ønsker et Russland tilbake til Jeltsin-tiden – eller tsartiden om en vil. Fra den gang de kunne kjøpe opp landområder – jamfør Alaska. Eller et «balkanisert» Russland oppdelt i flere småstater, gjerne i strid med hverandre. Med oligarkvelde og markedsøkonomi som tjener Vestens – og lokale rikfolks – interesser.
Samtidig har USA selv energi som de ønsker å eksportere til Europa. Til en langt høyere pris enn Russland tilbyr.
Med underdanige europeiske allierte og manglende kritisk presse, blir Putin og Russland en evig skyteskive.
Har Russland skylda for Europas energikrise?
Eller er denne krisa Vestens/EUs eget verk, fra lenge før krigene i Ukraina?
Gjennom avregulering av energimarkedet – for derved å åpne opp for alskens spekulanter – og en urealistisk tro på «grønt» skifte?
Hvordan slår et land som boikottes, tilbake?
Gjennom å treffe mottiltak, for eksempel ved også å boikotte? Eller gjennom å la mest mulig av handelen gå som før?
Russland har lenge prøvd det siste:
- Russland har stått fast ved sine gass-kontrakter med EU. Til tross for stadig mer omfattende vestlig boikott, har de levert det de har vært forpliktet til.
- Allikevel hevdes det at russerne, nærmest av ond vilje, sender mindre gass til EU enn tidligere.
Noe av stansen skyldes at Ukraina og Polen selv har blokkert russisk gasstilførsel gjennom rørledninger på sitt område.
Noe skyldes også russisk vedlikehold av rørledningene. Turbiner sendt til Canada for vedlikehold, er – på grunn av vestlig boikott – ikke levert tilbake til Russland. - Annet skyldes at EU, på egen hånd, har redusert importen. Målet er 2/3 mindre russisk gass allerede i år, og fullstendig gassuavhengighet innen 2030. Med olje skal uavhengigheten gå enda raskere.
- Rett nok har Russland stoppet gass-eksport til noen EU-land, blant annet Bulgaria, fordi de ikke ville betale i rubler.
Får vi vite bakgrunnen?
At russiske banker boikottes og at russiske innskudd i vestlige banker konfiskeres av Vesten?
Fortsatt oppgjør i dollar/euro ville da betydd ingen betaling. Midlene kunne blitt «frosset», det vil si at Russland ikke ville fått betaling for sin eksport.
Hvem selger varer uten betaling? - Vi hører også at EU vi sette maksimalpris på russisk-importert gass. Det vil si at EU – og ikke markedet – bestemmer hvor mye russerne skal få betalt.
Russland varsler at et slikt «kolonialt» diktat vil føre til full stans i alle energileveranser. Det bør ikke forundre.
Om lederne i EU virkelig ønsket russisk gass, burde de lempet på den altomfattende boikotten.
I første omgang ikke sabotert vedlikehold og drift av eksisterende rørledninger.
I neste omgang åpnet rørledningen Nordstream2 for gasstransport til Tyskland.
Og selvsagt – betalt det gassen koster.
Norge har hittil levert fjerdeparten av gassen som Europa trenger. Med EUs ønske om å gjøre seg uavhengig av russisk energi, går vår gass- og oljeeksport lyse tider i møte.
I denne sammenheng burde Norges strømeksport til EU-landene spille mindre rolle. Fordi vår gasseksport allerede gir EU over 50 ganger mer kraft enn den strømmen vi sender.
Kanskje klarer EU å gjøre seg uavhengig av russisk energi, selv om EUs grønne skifte så langt har vært en fiasko.
Men hva om dette grønne skiftet kveler både industri og økonomi?
Russland har mange alternative markeder, blant annet Kina og India.
EU vil sitte igjen med svarteper. Enda mer bundet opp til USA, og med enda større press på Norge til økt energieksport på billigsalg: Strøm, gass og olje.
Framtida er ikke lys verken for verdensfred eller grønt skifte så lenge retorikk, symbolisme og dumskap vinner over realisme.
Jan Christensen
Dette innlegget ble først publisert i medlemsbladet til Drammen Nei til EU.
