oss 100 kroner!
Forfatteren og holocaust-overlevende, Victor Klemperer, identifiserte to distinkte språkstiler som definerte Hitlers propaganda mot jødene: enten «hånlig hån» av den underordnede rasen eller «panikkrammet frykt» for deres trussel mot sivilisasjonen.
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Antirussisk propaganda i løpet av de siste århundrene har på samme måte produsert to motstridende posisjoner – forakt for russere som et usivilisert og tilbakestående folk, og samtidig en umåtelig trussel som truer over Europa. En tilstand beskrevet av en forfatter som «Russophrenia: ideen om at Russland samtidig er i ferd med å falle fra hverandre, og også ta over verden.»
Russland er håpløst udugelig og svakt, men det er også i stand til å undergrave verdens demokratier og gjenopprette et globalt imperium. Moskva er så svekket at Vesten ikke trenger å erkjenne eller imøtekomme sine grunnleggende sikkerhetsinteresser, likevel trenger NATOs 30 medlemsland stadig flere våpen for å forsvare seg mot de fryktede russerne.
Å overdrive svakheten eller styrken til en motstander (eller begge deler) er en nøkkelkomponent i propagandaen, som medfører den åpenbare risikoen for feilberegninger, siden motstanderens reelle evner ikke er nøyaktig vurdert. Krigen i Ukraina er en god studie av dette fenomenet.
Overdriver russisk styrke og svakhet
For å oppmuntre til mer NATO, mer militærutgifter og inneslutning av Russland, blir det ofte hevdet at vi har undervurdert trusselen fra russerne. Under den kalde krigen ble det feilaktig hevdet at sovjeterne likte et stort positivt rakettforsprang i forhold til USA, noe som stimulerte til ytterligere militærutgifter i USA. Etter den kalde krigen har NATOs ekspansjon og raison d’etre fortsatt å basere seg på en overdreven russisk trussel.
For å oppmuntre til en mer kraftfull tilnærming til Russland, hevdes det nå at vi har overvurdert Moskvas styrke. For eksempel, en artikkel av The Atlantic hevder at «Ukraina har avslørt Russland som en ikke-så-stor makt». Det antyder at fordi den russiske hæren «bare har erobret 20 prosent av Ukraina», er det på tide å gi slipp på illusjonen om at Russland er en stormakt. Denne konklusjonen støtter en enda mer hard linje overfor Russland i motsetning til Kissingers argument om at stormakter må få plass for å oppnå fred. Med andre ord, mer av den samme politikken som førte til spenninger og brakte oss til denne forferdelige konflikten.
Den mangelfulle fortellingen om russisk fiasko i Ukraina
Det er ingen tvil om at Russland ikke klarte å oppnå en rask seier i Ukraina. Russland stormet fram til utkanten av Kiev i de tidlige stadiene, og forsøkte å oppnå et forlik. De russiske territorielle fremskritt virket veldig imponerende og falt sammen med fortellingen om et allmektig Russland. I virkeligheten var disse posisjonene avhengige av tynne og sårbare forsyningslinjer. Da man mislyktes med å oppnå en diplomatisk løsning med Kiev, måtte disse stillingene forlates.
Storbritannia og USA overtalte Kiev til å forlate fredsforhandlingene i Istanbul, og kampens karakter endret seg deretter fundamentalt. Det kollektive Vesten lovet at de ville skaffe alle våpnene som kreves hvis Ukraina ville avslutte forhandlingene og kjempe mot Russland. Washington fastsatte sitt mål om å svekke Russland permanent og slå det ned fra stormaktsbordet. USAs forsvarsminister Lloyd Austin kunngjorde eksplisitt at amerikanske mål inkluderte å få «Russland svekket i den grad at det ikke kan gjøre den typen ting det har gjort under invasjonen av Ukraina». Dette målet er i samsvar med målene satt av den anerkjente etterretningstilknyttede tenketanken RAND Corporation i 2019, som er å overanstrenge og ta ned Moskva: «Det ukrainske militæret blodtapper allerede Russland i Donbass-regionen (og vice versa). Å gi mer amerikansk militærutstyr og råd kan føre til at Russland øker sitt direkte engasjement i konflikten og prisen det betaler for det.»
Det russiske håpet om en rask seier ble dermed erstattet med en utmattelseskrig, der Moskva hadde som mål å male ned og ødelegge den ukrainske hæren – før et endelig oppgjør. Knekkpunktet er nå nådd, noe som fremgår av den nåværende kollapsen av Ukrainas mest befestede posisjoner i Maryinka, Pisky og Avviivka. Dette vil sannsynligvis ende i august eller september, og deretter skifte mot raskere territoriell erobring. Er det strategisk lurt å fornekte denne virkeligheten for å selge fortellingen om et svakt Russland?
Fortellingen om et udugelig, utmattet og demoralisert russisk militær som nesten har gått tom for ammunisjon har vedvart siden mars. Likevel er det et enda større problem med fortellingen om at Russland ikke er i stand til å beseire sin svake nabo. I realiteten har NATO også indirekte gått til krig mot Russland. Den amerikanske brigadegeneralen Joseph E. Hilbert hevdet at «det verste russerne gjorde var å gi oss åtte år på å forberede oss». Videre har det kollektive Vesten levert stadig mer avanserte våpen siden Russland invaderte i februar 2022.
Er Russland en stormakt?
Den amerikanske statsviteren John Mearsheimer definerer en stormakt ved sin «rimelige utsikter til å forsvare seg mot den ledende staten i systemet ved egen innsats.» Det ser ut til at Russland har bestått den testen ettersom det kollektive Vesten nå har kastet inn alt annet enn kjøkkenvasken når det gjelder å levere militært utstyr, militær etterretning og økonomiske sanksjoner.
Det kollektive Vesten har tømt en stor del av våpenlageret sitt i et fåfengt forsøk på å stoppe russiske fremskritt på slagmarken. Dette til tross for at Russland bare kjemper med sin fredstidshær på 200.000 soldater mot en ukrainsk hær flere ganger så stor. Krigsregelen 3:1 fastsetter at for at angriperen skal vinne kampen, må styrkene hans være minst tre ganger styrken til forsvareren. I Ukraina er dette forholdet reversert med 1:3 i Ukrainas favør. Russlands 2 millioner reservesoldater og mye av dets mer avanserte våpen holdes som backup i tilfelle NATO går direkte inn i krigen.
Det kollektive Vesten har lansert økonomiske sanksjoner uten sidestykke med den eksplisitte forventningen om at det umiddelbart vil kollapse den russiske økonomien, finanssystemet og valutaen. Dette skjedde aldri, og den russiske rubelen er den valutaen med sterkest resultater i år. I stedet har sanksjonene slått så spektakulært tilbake, i den grad at Vesten har satt fyr på sitt eget hus i håp om at det skulle spre seg til Moskva.
Forsøket på å mobilisere det internasjonale samfunnet mot Russland har også mislyktes, ettersom 85 % av verdens befolkning bor i land som har nektet å delta i sanksjoner – til tross for press og trusler fra USA. Selv paven pekte på NATOs ekspansjonisme som en kilde til krigen.
Farene ved ønsketenkning
Å benekte at Russland er en stormakt kan føles bra, men som uttalt av den kinesiske filosofen Lao Tzu for mer enn 2500 år siden: «Det er ingen større fare enn å undervurdere motstanderen».
Ønsketenkning om russisk svakhet motiverer det kollektive Vesten til å eskalere, mens diplomati og en fredsavtale blir stadig vanskeligere og ugunstigere.
Før februar 2014 var Russlands hovedpolitikk overfor Ukraina å bevare landet som en nøytral stat, en bro mellom øst og vest. Etter det vestlig støttede regimeskiftet og støtte til en «antiterroroperasjon» mot Donbass, krevde Russland autonomi for Donbass. Da USA saboterte Minsk-fredsavtalen, som hadde som mål å levere autonomi, i syv år, gikk Kreml over til å presse på for Donbass’ uavhengighet. Så snart USA begynte å sende avanserte våpen til Ukraina med det eksplisitte målet om å svekke Russland permanent, utvidet Moskva sine territorielle krav for å motvirke denne trusselen.
Sanksjonene mot Russland er oppbrukt, og har gitt fryktelige tilbakeslag. Det er nå en erkjennelse av at tiltakene har vært en spektakulær fiasko, ettersom vestlige økonomier smuldrer opp mens Moskva flytter sin økonomiske tilkobling østover. Russlands økonomiske avhengighet av Vesten har vært en kilde til stor innflytelse, men denne innflytelsen minker og kommer ikke tilbake.
Ønsket om å fremstille Russland som svakt kreves da NATO insisterer på at de må forhandle fra en styrkeposisjon. Men er ikke dette kilden til problemene? I 30 år forhandlet NATO mot et svakere Moskva, og resultatet ble at den USA-ledede blokken kunne handle ensidig og ignorere russiske sikkerhetsinteresser. Ved å forlate pan-europeiske sikkerhetsavtaler kollapset pan-europeisk sikkerhet.
Vi har gått sakte mot en stor europeisk krig i 30 år og det finnes ingen gode løsninger lenger. Men en slutt på ønsketenkning må være begynnelsen.
Denne artikkelen av Glenn Diesen er publisert på engelsk. Vi publiserer den her med forfatterens velvillige godkjenning, og alle eventuelle svakheter i den norske versjonen er vårt ansvar.
