oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Del 9 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
Menneskelig aktivitet har endra 70 % av Jordas landareal. I 2019 haddde 20 % av arealet blitt degradert, et område på størrelse med Afrika. Dette framgår av en helt fersk rapport fra United Nations Convention to Combat Desertification (UNCCD) – Global Land Outlook 2. Rapporten slår fast at den negative utviklinga har gått så langt at det ikke er tilstrekkelig bare å hindre at enda større landområder blir nedbygd og degradert. Det er nødvendig å reversere utviklinga, å gjenopprette ødelagt eller svekka natur i omfattende målestokk (min utheving):
Å gjenopprette land er vesentlig og tvingende nødvendig. Det må bli samordna med beslektede tiltak for å dekke framtidige energibehov samtidig som utslippene av klimagasser blir kraftig redusert, være innretta på matsikkerhet og knappe vannressurser og akselerere en overgang til en regenerativ, sirkulær økonomi som minsker avfall og forurensning.
Ingen annen menneskelig aktivitet har endra Jordas overflate så omfattende som det moderne landbruket. Matsystemene, som omfatter alt fra dyrking, prosessering, transport og forbruk, står for 80 % av avskoginga, 29 % av utslippene av klimagasser og er dessuten hovedårsaken til tapet av biologisk mangfold.
Årsaken er ikke vanskelig å peke på. Bare 1 % av driftsenhetene i landbruket, hovedsakelig store industrifarmer, omfatter 70 % av verdens landbruk. Det er det megastore industrilandbruket som virkelig går på tvers av og raserer de økologiske prosessene. De små familiebrukene må derimot fungere som en del av økologien for å kunne opprettholde produksjonen i det lange løp uten at jorda blir utarma og uten stadige tilførsler av kunstgjødsel, insektmidler og plantevernmidler.
Carbon Brief oppsummerer fem hovedpunkter i Global Land Outlook 2. To av dem har jeg alt nevnt, de tre øvrige er
- Ved å beskytte og gjenopprette økosystemer kan vi innfri mer enn en tredjedel av de nødvendige klimatiltakene
- Marginaliserte samfunn er hardest trua av at landområder blir degradert, men har mye å bidra med for å beskytte og gjenopprette økosystemer
- Verden står overfor et avgjørende valg: Enten fortsatt «business as usual» eller beskytte og gjenopprette land.
Rapporten fra UNCCD oppfordrer verdens ledere innstendig til krisetiltak for å løse problemene. «Ikke noen gang i moderne historie har menneskeheten stått overfor en liknende rekke av både ukjente og velkjente risikable og hasardiøse situasjoner», skriver forfatterne.
Tapet av biologisk mangfold er spesielt kritisk. Det er mer alvorlig enn klimatrusselen. Hovedårsaken er at «uberørt» natur blir omdanna, ifølge IPBES, FNs naturpanel (Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services, 2019). Ikke bare på grunn av omfanget, men også fordi det skjer så raskt. Bare i tidsrommet 1992–2015 ble 22 % av landarealet på Jorda merkbart endra (University of Cincinati, 2018). Svært mange arter klarer ikke tilpasse seg så raske og omfattende endringer i livsgrunnlaget og går kraftig tilbake eller dør ut. Økosystemene blir fattigere og mer sårbare. Skadevirkningene sprer seg fra det ene økosystemet til det andre, også de økosystemene vi inngår i.
Fortsatt «business as usual» er ikke et aktuelt valg
UNCCD-rapporten slår fast at følgene av fortsatt «business as usual» er så dramatiske og katastrofale for folk over hele verden at dette rett og slett ikke er noe aktuelt valg. Norske politikere har noe å lære her. De klarer jo ikke engang å ta vare på den naturen vi har, langt mindre å gjenopprette ødelagt natur. Åpenbart verken kan eller vil de ta konsekvensen av at å ta vare på naturen må overordnes «business as usual» i form av planer om nye motorveier, vindturbinanlegg på land og i havet, datasentre og digre kjøpesentre og andre arealkrevende anlegg som bare har til formål å skape avkastning for investorer. I Norge har vi store masseorganisasjoner som er opptatt av framtida. Disse må på banen i en helt annen grad, mobilisere medlemsmassene og presse fram en annen politikk der økonomisk lønnsomhet ikke lenger får trumfe hensynet til natur og miljø. Rapporten slår fast:
Samfunnet og myndighetene kan ikke tillate seg å undervurdere omfanget og presset fra de nåværende krisene og framtidige utfordringer. Vår forståelse av årsakssammenhenger og tilbakekoplinger gjør det klart at forholdet mellom menneske og miljø må endres drastisk om vi skal unngå katstrofale vippepunkt der menneskenes styrke til å utnytte naturen blir overvunnet av naturens egne krefter.
Mange tenker kanskje at sjølsagt kan utviklinga snus og skadene repareres. Men dette er ikke opplagt. Vi er ikke lenger i Holocen, den lange, stabile perioden etter slutten av siste istid. Vi er i Antropocen, som i stedet for stabilitet er prega av irreversible endringer. Om f.eks. de store isbreene i Asia smelter bort, vil det rasere grunnlaget for landbruket over store deler av kontinentet. Vanntilførselen om sommeren vil svikte. Når breene først er smelta bort, så er de borte og lar seg ikke gjenopprette innen overskuelig framtid. Denne og mange andre skremmende prosesser er alt i gang. Verden har ikke god tid.
En idealistisk konklusjon
Rapporten hevder at det er materielt og økologisk mulig å snu utviklinga ved en samla mobilisering av menneskelig kapital (kunnskap, ferdigheter, arbeidsinnsats m.m.), sosial kapital (ledelse, kollektiv innsats, infrastruktur m.m.), finansiell kapital (penger, verdipapirer, privat-offentlig samarbeid) og naturlig kapital (naturressurser), og illustrerer det slik:
«En realistisk kost-nytte-analyse av nedbrytinga av naturen gjør det klart at mer bærekraftige og regenerative forvaltninger av land og vann er teknologisk mulig og lønnsomt», står det. Lønnsomt for hvem? Og er dette politisk og økonomisk mulig å realisere i vår kapitalistiske verden? Hvilken drømmeverden forestiller forfatterne seg når de skriver slik:
Når politisk vilje, kollektiv handling og langsiktige investeringer går sammen, kan vi unngå, eller i det minste minimalisere globale trusler mot menneskeheten. Investeringene for å gjenopprette land og økosystemer vil øke når endringene i samfunnsmessige holdninger gjenspeiler seg i mer ansvarlig oppførsel hos konserner og enkeltpersoner, skjerpa politikk, reguleringer og forsyningskjeder, kortsiktig stimulanser til gjenopprettingstiltak og langsiktige planer for å takle kriser. Denne nye tenkemåten vil bidra til å oppildne til en agenda for å gjenopprette land og oppmuntre alle som er involvert, til å bygge på og videreutvikle eksisterende redskaper for å utvikle sin egen vei mot en sterkere evne til å stå imot kriser.
Jeg får lyst til å føye til: Amen. Forfatterne problematiserer ikke om dette idealistiske framtidsperspektivet lar seg forene med at for privat kapital er formålet med «investeringene for å gjenopprette land og økosystemer» først og fremst økonomisk gevinst. Naturen kommer i andre rekke. Se bare på vår egen vindkraftutbygging. Bare les om igjen hva Larry Fink, leder for BlackRock, mener om dette.
I likhet med så mange andre slike rapporter som peker på at det er tvingende nødvendig med et systemskifte, kvier forfatterne seg for å henge bjella på katten og si det som det er: «Business as usual» er fortsatt kapitalisme. Det er fortsatt kapitalisme som ikke er noe aktuelt valg.
Du vil finne alle de publiserte delene i denne serien ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
