De «frivillige organisasjonene» som redskaper for UD

Professor Terje Tvedt har gjort en grundig studie av den ideologiske endringa i Norge og norsk offentlighet i forholdet til omverdenen. Her har vi tidligere vist hvordan de «frivillige organisasjonene» er blitt kooptert av staten og omdannet til redskaper for norsk politikk, og særlig norsk utenrikspolitikk.

I 2003 skrev Terje Tvedt:

Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Sommeren 2014 gjorde journalister fra VG og E24 en jobb med å analysere de norske bistandsorganisasjonene. I en serie artikler viste de hvordan disse organisasjonene er blitt store, både i antall ansatte og i form av den kapitalen de forvalter.

Her hjemme har landets største og mest profilerte hjelpeorganisasjoner i samme periode lagt seg opp en formue på totalt 3,7 milliarder kroner, ifølge regnskapene for 2012.

Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer.

Disse seks organisasjonene har i alt 800 ansatte, som er omtrent 20% av hva departementene har. De er altså ikke lenger frivillige organisasjoner i ordets egentlige betydning. De er profesjonelle byråkratier, som forvalter en del av statens inntekter, og som kan gjøre det så lenge de har statens gunst. De er det vi har kalt Kartellpartiets avleggere.

NGOene knyttes til staten

Gjennom Stortingsmelding 15 (2008–2009) som ble utformet under Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering ble det sterkere enn før lagt opp til at de såkalte NGOene skulle spille en særlig rolle i gjennomføringa av norsk utenrikspolitikk:

Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner (er nå) politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsam­lede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksi­mere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolu­sjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktø­renes evne til nettverksbygging og politisk påvir­kningsarbeid på tvers av grenser og aktører.

Dette er en god beskrivelse av hvordan organisasjoner som Kirkens nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen og Norwac er blitt instrumenter for norsk utenrikspolitikk og samtidig påvirkningsagenter for denne.

Videreført og perfeksjonert under Syria-krigen

Denne bruken av de «frivillige organisasjonene» som redskaper for den imperialistiske staten Norge er blitt ytterligere forsterket under Erna Solberg. Innenfor den USA-styrte alliansen for regimeendring i Syria tok Norge med sine oljepenger på seg oppgaven å støtte oppbygginga av en sivil infrastruktur for det regimet som skulle komme etter Assad. Til dette ble de norske hjelpeorganisasjonene brukt. Det var de, og ikke den norske staten direkte, som sendte penger og bistand inn i de «opprører»-kontrollerte områdene i Syria. Dermed ble de, som vi har påvist flere ganger, instrumenter for en imperialistisk krig der mottakerne i den andre enden er leiehærer av jihadister som har som mål å skape en shariastat i Syria.

Men dette systemet med statlig kooptering av NGOene går langt ut over Syria, det er et generelt trekk ved det norske samfunnet av i dag. Organisasjoner som tidligere var bygd på frivillig innsats og medlemmenes og støttespilernes bidrag blir mer og mer en del av en ytre etat for staten og lever på statens nåde. Så lenge de er i kritthuset og leverer den varen staten betaler for, kan de ansette folk, trykke løpesedler og tidsskrifter og drive sine kampanjer. Men dersom de faller i unåde, kan de slettes ved et pennestrøk. Dette vet lederne, så de holder seg innenfor den røde streken.

Dette problemet kom opp i forbindelse med en kritikk av Norges Fredsråd. I 2017 fikk de et tilskudd på 3,9 millioner kroner fra staten. Det er ikke noe kjempebeløp, men for Fredsrådet er det vanskelig å klare seg uten, derfor tilpasser man seg. Man vet hvor grensene går. Man blir altså det som ble kalt «hennes majestets lojale opposisjon».

«UD har ingen innflytelse på hva fredsrådet skal mene og uttale seg om, men deres tildelinger legger noen føringer for hvilke aktiviteter vi kan gjennomføre.» (NFs fungerende leder Tuva Grimsgaard i SMS til Lars Birkelund).

Store summer

Ser vi på UDs totale bevilgninger til norske organisasjoner i 2017, slik den kommer fram av UDs bistandsportal, ser vi at staten bevilget i alt 5,2 milliarder til slike formål. To tredeler av dette gikk til «de fem store», Flyktninghjelpen, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Redd Barna. Dette er blitt rike organisasjoner med høye lederlønninger og store apparater. De har så mange ansatte at det tilsvarer 20% av regjeringsapparatet, og de har forgreininger i store deler av verden.

Hvis man ser på de organisasjonene som får over 10 millioner kroner i året, så er det 40 av dem, og de får til sammen 92% av den totale støtten. Kristenfolket forsyner seg naturligvis rikelig av dette. Misjonen har gått sømløst inn i staten. Men vi finner også Utviklingsfondet, Regnskogfondet og Afghanistankomiteen. Den siste var i sin tid en aktivistorganisasjon, men det er lenge siden. Norwac, som sprang ut av anti-imperialistisk grasrotarbeid på syttitallet, er i dag også «på statsbudsjettet» og har bidratt med å smugle støtte til jihadistene i Syria.

Nedenfor publiserer vi lista over alle de organisasjonene som får over 1,5 millioner i støtte i året. Det er ikke alle det betyr like mye for. For noen store organisasjoner, som LO og NHO, er det småtteri. Deres tilknytning til staten skjer via andre kanaler. Men for små organisasjoner er disse beløpene forskjellen mellom å være eller ikke være. Med disse pengene kan man ha sitt kontor, ansette sine progressive saksbehandlere, generalsekretærer og skribenter. Uten dem, har man ingenting.

At dette gjør noe med deres ideologi og politikk behøver vi ikke påstå. Det kan man lese seg til i det de publiserer og i norsk offentlighet.

Denne lista er hentet ut av UDs tilskuddsportal og sortert etter størrelse på tilskuddet.

oss 100 kroner!

oss 200 kroner!

oss 500 kroner!

oss 1000 kroner!