
«Tenke sjæl» – bare ikke annerledes enn 80 prosent
«Tenke sjæl» lærte en hel generasjon at det å bli voksen betyr å stå for det du mener, ikke si som andre. I 2021 ble mannen bak sangen lei seg fordi noen ikke gjorde som 80 prosent av samfunnet.

Årene 2020–2022 var et intensivstudium i dogmatisme, og denne historien viser hvorfor ingen er immune mot gruppens nådeløse psykologi.
Undertegnede fulgte tidlig med på forskere og nobelprisvinnere på X som viste at dødeligheten av covid ikke var særlig høy, noe som også John Ioannidis, en av verdens mest siterte forskere, underbygget.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herAllerede i mars 2020 advarte han mot at tallene var sterkt overdrevet, og i en fagfellevurdert studie fant han at dødeligheten blant smittede lå på rundt 0,2 prosent, og 0,05 prosent for dem under 70 – på nivå med en alvorlig influensasesong.
I 2026 ble Anthony Faucis dagbok fra pandemiens første uker offentliggjort. Den 8. februar 2020 anslo han privat dødeligheten til 0,2–0,3 prosent, på nivå med en alvorlig influensa. Ikke desto mindre sa han den 4. mars, ifølge CNN, at dødeligheten var rundt to prosent «hvis du bare regner det ut», med et forbehold om at det avhang av hvor mange som var smittet uten symptomer.
Tallet – sju til ti ganger hans eget private anslag – gikk verden rundt. Forbeholdet gjorde det ikke. Og 11. mars sa han til Kongressen at den registrerte dødeligheten var rundt tre prosent, og at viruset trolig var ti ganger dødeligere enn sesonginfluensa.
Ettertiden viste at Sverige – landet som ikke stengte ned – hadde lavest overdødelighet i Europa samlet for 2020–2022, ifølge Forskning.no.
Jeg hadde lest om gruppegalskap før, men det gjorde sterkt inntrykk å se at det jeg hadde lest, stemte på en prikk: Den rammer såkalt intelligente minst like hardt som andre.
Få ville vite hva de egentlige tallene sa, bare hva NRK, Aftenposten, VG, Dagbladet og TV 2 synkront kunne formidle – tall som selv Fauci i sin private dagbok ikke trodde på.
Personlig opplevde jeg godt skolerte venner og kjenninger i høye posisjoner som bokstavelig talt snudde seg demonstrativt bort i protest da jeg prøvde å vise bevisene jeg hadde gjort klar på mobiltelefonen. De samme som nå sier: «Det er lett å være etterpåklok.»
Men det var ikke etterpåklokskap. Kunnskapen fantes den gang – de ville bare ikke se den.
Å tenke sjæl er å bli voksen
For mange av oss som vokste opp på 70- og 80-tallet, var Trond-Viggo Torgersen mer enn underholdning. Han var legen som lærte oss om kroppen, og senere barneombudet som tok barn på alvor. Og han ga oss en sang som var en liten oppdragelse i seg selv: «Tenke sjæl».
Sangen handler om å bli voksen. Versene beskriver overgangen fra å bli tatt vare på av foreldre og skole, til å stå alene med lønn, mat, klær og jobb. Friheten har en pris: Du er alene om den. Men refrenget går lenger enn praktisk selvstendighet. Det stiller et moralsk krav:
Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl
Legg merke til hva som faktisk kreves. Ikke å være original eller annerledes for enhver pris, men å være ærlig. Å stå for det du sa. Ikke vri deg unna. Ikke late som.
Det kravet går rett mot noe vi alle bærer med oss fra barndommen. Barnet er naturlig opptatt av seg selv. Psykologien kaller det egosentrisme, og det er et normalt utviklingstrinn. Når barnet blir tatt i noe, er refleksen å beskytte selvbildet: «Det var ikke meg.» «Jeg mente det ikke sånn.» Å bli voksen er å temme denne lille narsissisten i seg og akseptere at ordene dine binder deg, også når det koster.
Den vanskeligste ærligheten er likevel ikke den overfor andre, men den overfor deg selv. Det er lett å se at andre tar feil. Det er langt vanskeligere å legge merke til når du selv ønsker at noe skal være sant. Og uærligheten peker tilbake. Den som lyver for å redde ansiktet, må til slutt lyve for seg selv for å holde fortellingen samlet, og mister da evnen til å se hva som faktisk er sant.
Vennene som snudde seg bort fra mobiltelefonen min, gjorde bokstavelig talt det sangen advarte mot: De vred seg unna. Ikke fordi de hadde vurdert tallene og funnet dem gale, men fordi tallene var ubehagelige. Det var ikke tenkning. Det var følelser.
Hva er dogmatisme?
Dogmatisme er et ord mange bruker, men få har et bevisst forhold til. Det kommer av det greske dokein, «å mene» eller «å synes». Et dogme var opprinnelig rett og slett en oppfatning. Men i kirkens historie fikk ordet en strengere betydning: en læresetning fastsatt av en autoritet – et konsil, en pave – som den troende skulle godta, ikke prøve.
Dogmatisme er holdningen som følger av dette: at en overbevisning flyttes ut av det som kan diskuteres. Det avgjørende er ikke hva man tror, men hvordan man tror. Et dogme kan til og med være sant. Problemet er at dogmatikeren ikke lenger kan vite om det er det, fordi han har sluttet å undersøke.
Derfor er dogmatisme ikke det samme som å ha sterke meninger. Testen er enkel: Hva skal til for at du endrer mening? Den som kan svare, er ikke dogmatiker, uansett hvor sikker han er. Den som ikke kan svare (men bruker hersketeknikker og ugyldige argumenter) er det, uansett hvor rett han måtte ha.
Vi forbinder gjerne dogmer med religion, men dogmatismen trenger ingen kirke. Den kan like gjerne bo i et universitet, en redaksjon eller et helsedirektorat. Vitenskapen ble i sin tid et alternativ til dogmet: Ingen påstand var hellig, alt kunne prøves, og den som hadde bedre data, skulle vinne over den som hadde høyere rang. Men når «vitenskapen» brukes i bestemt form entall, som noe man skal «følge», har den sluttet å være en metode og blitt en læresetning. Da er vi tilbake i kirken, bare med hvite frakker i stedet for messehagler.
Hvorfor skjer dette? Fordi dogmet gir noe tenkningen ikke gir: trygghet og tilhørighet. Å tenke selv er å stå alene med usikkerheten, slik sangen beskriver. Å slutte seg til dogmet er å slippe. Og når frykten er stor, blir behovet for trygghet større enn behovet for sannhet. Da er det følelsene som tenker – og det går ikke an å tenke med følelsene. Frykt kan si at noe er farlig, men ikke hvor farlig. Tilhørighet kan si hvem vi står sammen med, men ikke om de har rett.
Her møtes dogmatikeren og barnet. Når en overbevisning først er blitt en del av identiteten, oppleves motargumenter ikke som informasjon, men som angrep. Å innrømme feil blir å miste ansikt, og vi er tilbake ved barnet som sier «det var ikke meg». Den lille narsissisten er ikke temmet. Han har bare fått en autoritet å gjemme seg bak, og et flertall å gjemme seg i.
Dogmatikeren kjennes derfor på noen faste trekk:
- Han spør ikke «er det sant?», men «hvem sier det?», «er dette en konspirasjonsteoretiker?» og «hvor mange mener det?». Autoriteten og flertallet blir bevis i seg selv.
- Han tror at uenighet er misforståelse: Hadde du bare forstått, ville du vært enig. Løsningen er alltid bedre formidling, aldri en samtale der han selv kan bli overbevist.
- Han møter avvikeren med bedrøvelse heller enn nysgjerrighet. Man blir ikke lei seg over en meningsmotstander man har noe å lære av. Man blir lei seg over en som har falt fra.
- Han visker ut skillet mellom anbefaling og plikt. Den som velger annerledes, har ikke vurdert saken – han har vært ulydig.
Dogmatikeren er barnet som stoppet et sted i den modningsprosessen Torgersen så fint lærte oss om.
Med dette i bakhodet kan vi lese hva Trond-Viggo Torgersen sa til Bergens Tidende i november 2021.
Da Trond-Viggo ble lei seg
I oktober 2021 kom Trond-Viggo Torgersen med boken «Kroppen for voksne», oppfølgeren til klassikeren «Kroppen» fra 40 år tidligere. Målet var prisverdig: å gjøre det lettere å vurdere den ukritiske informasjonen vi møter på nett. Til Bergens Tidende sa han at folk begynner å bli lei «quick-fixes» på nett, og at han ønsket at leserne skulle få tilbake tilliten til kunnskap.
Det er ingen grunn til å tvile på at han mente det vel. Han er lege, han har brukt et langt liv på å formidle kunnskap om kroppen, og han tok barn på alvor da få andre gjorde det. Det er nettopp derfor intervjuet er så avslørende. Dogmatismen rammer ikke bare de onde eller de dumme.
Den rammer også de velmenende og de kloke. Det eneste vernet er å være dønn ærlig – også med seg selv. Wokekulturen har lært oss at det er viktigere ikke å krenke enn å si det som er sant, og at kollektivet er viktigere enn individets integritet. Nettopp derfor må vi strebe ekstra etter å ta tilbake sannheten og motet til å stå alene.
Så kommer vaksinene. Torgersen sier at han synes det er vanskelig å forholde seg til at mange ikke følger smittevernreglene, og forklarer motivasjonen for boken slik:
«Når man ser at det finnes mennesker der ute som ikke vil gjøre som 80 prosent av samfunnet gjør, da vil man skrive en bok som gjør medisinsk informasjon lettere å forstå.»
Les setningen én gang til. Målestokken er ikke hva som er sant, men hva 80 prosent gjør. Det er dogmatikerens første kjennetegn: Flertallet blir bevis i seg selv. Og det kommer fra mannen som lærte en hel generasjon: Ikke si som andre.
Legg også merke til glidningen. Han snakker om smittevernregler og vaksinering i samme åndedrag. Men vaksinering var frivillig i Norge. Den som takket nei, brøt ingen regel. Han tok et valg han hadde full rett til. Likevel omtales han som en som «ikke vil gjøre» som de andre – ikke som en som har vurdert saken, men som en som er ulydig. Det er det fjerde kjennetegnet.
Så kommer reaksjonen:
«Jeg blir litt lei meg, og tenker at her har ikke vitenskapen blitt formidlet på en god nok måte.»
Her får vi de to andre kjennetegnene i én setning. Først bedrøvelsen. Han blir ikke nysgjerrig. Han spør ikke hva de 20 prosentene vet eller har sett som han selv ikke har sett. Han blir lei seg, slik man blir lei seg over en som har falt fra.
Deretter forklaringen: Uenigheten må skyldes dårlig formidling. Muligheten for at noen har forstått utmerket godt, veid de samme argumentene og kommet til en annen konklusjon, finnes ikke. Og legg merke til ordet: «vitenskapen», i bestemt form entall. Ikke studier som kan peke i ulike retninger, men én ferdig lære som bare må formidles bedre.
Men vitenskapen var langt fra så entydig som han ga inntrykk av. Dødeligheten var lavere enn det som ble kommunisert – det visste selv Dr. Fauci i sin egen dagbok. Sverige, som ikke stengte ned, endte med lavest overdødelighet i Europa. Og hva vaksinene angår, skal vi senere se hva Pfizer selv sa. De som tvilte, hadde ikke misforstått formidlingen. Mange av dem hadde lest kildene.
Ironien er nesten for god. Boken skulle hjelpe folk å vurdere ukritisk informasjon. Men kriteriet for hva som var riktig, ble til slutt hva 80 prosent gjorde. Folk skulle tenke kritisk – men ikke hvis de kom fram til en annen konklusjon enn flertallet.
Derfor nytter det lite å hete Trond-Viggo Torgersen når dogmatismen slår til. Ingen er immune – heller ikke mannen som skrev sangen om å tenke sjæl.
Tenkte jeg helt feil om mRNA-vaksinen, Torgersen?
mRNA-vaksinen var ikke en vaksine i tradisjonell forstand. Den sendte genetiske instruksjoner inn i cellene, som så selv begynte å produsere spikeprotein. Jeg var skeptisk til å gjøre kroppens egne celler til vaksinefabrikker uten å vite hvor lenge produksjonen ville vare.
Da jeg spurte Pfizer Norge i mai 2021 hvor lenge cellene ville fortsette å lage spikeprotein, svarte de at de ikke fant noen publiserte data om dette for sin egen vaksine (se bildet). Ettertiden har vist at noen med såkalt post-vaksinesyndrom – med utmattelse, hjernetåke og kognitive problemer – hadde spikeprotein i blodet mer enn 700 dager etter vaksinering, i grell kontrast til det vi fikk vite i mediene: at de forsvinner nesten umiddelbart.

Jeg «tenkte sjæl»: Dette var ikke undersøkt i stor skala, og det tar normalt ti år eller mer å utvikle en noenlunde trygg vaksine. Hvordan skulle man ha klart det på noen måneder?
Jeg spurte nylig fire KI-er om det fantes randomiserte kontrollstudier som viste at mRNA-vaksinen var trygg i et femårsperspektiv. Alle svarte nei, og Claud forklarte at det skyldtes at placebokgruppen ble avblindet tidlig.
Ettertiden viste at mRNA-vaksinen hadde seks ganger flere registrerte alvorlige bivirkninger enn vaksineskandalen Pandemrix per 100 000 vaksinerte – og 14 ganger flere i antall, siden dobbelt så mange fikk mRNA-vaksinen.

Helsemyndighetene hadde lurt oss til å tro på en livsfarlig pandemi så sent som i 2009 – en pandemi som, fikk vi senere vite, FHI stod på bakrommet og lo av.
Jeg ville ikke at de som hadde lurt folk til å ta en unødvendig, hastegodkjent og skadelig vaksine, skulle lure oss én gang til.
Jeg «tenkte sjæl»: Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me.

Jeg hadde lest VG-artikkelen fra 2012 om barna som fikk livslange nevrologiske sykdommer etter Pandemrix-vaksinen (se bildet). De hadde trodd på myndighetenes vaksineråd – mens man på FHI lo av skrekkscenariet. Og jeg visste at flere av dem som hadde ansvaret i 2009 – blant andre Bjørn Guldvog, Steinar Madsen og Preben Aavitsland – satt i sentrale posisjoner også i 2020. Og Bent Høie, som i 2009 ledet Stortingets helsekomité og forsvarte massevaksineringen, var da blitt helseminister.

Jeg visste at smittevernlegen Dagfinn Haarr i 2012 IKKE hadde tenkt sjøl da han anbefalte Pandemrix, at legemiddelselskapet Glaxosmithkline hadde lurt norske helsemyndigheter og at det var viktig å tenke sjøl.

Jeg visste at Dagbladet i 2021 kunne melde om alvorlige anklager om dataforfalskning i Pfizers vaksinestudie: Ved tre av testsentrene skal praksisen ha gitt risiko for at forsøkspersonene ble avblindet. Da kan verken tryggheten eller effekten slås fast med gullstandarden – en randomisert, dobbeltblindet kontrollstudie.
Jeg visste at Peter Doshi, assisterende redaktør i det anerkjente legetidsskriftet BMJ, sammen med Eric Topol gikk ut i New York Times og advarte om at blant annet Pfizers RCT-studie ikke var designet for å måle harde endepunkter som sykehusinnleggelser, intensivinnleggelser eller dødsfall, og heller ikke om vaksinen hindret smittespredning. En hoste og en positiv PCR-test var nok til å telle som et tilfelle. Gullstandardstudien med 44 000 deltakere var altså ikke designet for å svare på det publikum mest ønsket å vite.

For sikkerhets skyld spurte jeg Pfizer Norge våren 2021 om de hadde RCT-data som viste om vaksinen hadde effekt på dødelighet (se bildet).

Siden jeg er sånn skrudd sammen at jeg «tenker sjæl», slo det meg: Hvorfor skulle jeg ta en tidligere uprøvd genteknologi mot en sykdom der Fauci hadde blåst opp dødeligheten sju til ti ganger, der medianalderen blant de døde var 85 år, når produsenten selv sa at den ikke hadde vist effekt mot dødsfall?
Og dette mens det var kommet alvorlige anklager om dataforfalskning i Pfizers egen studie av hvor trygg vaksinen var.
Kanskje jeg kunne beskytte gamle og svake, siden mediene gnålte om dette hele tiden?
For sikkerhets skyld spurte jeg Pfizer Norge om den hadde effekt mot smittespredning (se bildet).

Igjen var svaret nei. Den hadde ingen påvist effekt mot smitte ifølge Pfizer selv. Pfizer kunne altså verken vise at vaksinen reddet liv, eller at den stanset smitte.
Hvem var det egentlig som trengte bedre formidling av vitenskapen?
Jeg må spørre deg, Trond-Viggo Torgersen
Tenkte jeg sjæl da jeg valgte å ikke ta mRNA-vaksinen?
Og tenkte du sjæl som lege, da du ble trist fordi ikke alle gikk i flokk?
Kan det hende at mange av oss lærte av din gamle låt, men du selv ble en helt middels dogmatiker?
Brukte du legekunnskapen din like grundig som jeg, en amatør, gjorde? Eller brukte du legetittelen som kvalitetsstempel for å lede folk inn i «kunnskap» du brenner for, men som ikke hvilte på annet enn dogmatiske «holdninger»?
Jeg spør ikke for å ta deg. Jeg spør fordi jeg genuint vil forstå hva som skjedde med oss i disse årene. Pandemien førte til frustrasjon, polarisering og splittede familier. Venner sluttet å snakke sammen. Mange bærer fortsatt på sårene, og få har satt ord på hva som egentlig skjedde i hodene våre.
Her har du en unik rolle. Du er lege, du har vært barneombud, og du lærte en hel generasjon å tenke sjæl. Hvis noen kan stå fram og si «jeg ble selv fanget av flokken, og slik kjentes det fra innsiden», er det deg. Det ville ikke være et nederlag. Det ville være det mest voksne et menneske kan gjøre: å stå for det man sa, også når man tok feil.
Neste krise kommer. Den kan hete noe annet og se annerledes ut, men gruppegalskapen vil være den samme. Skal samfunnet stå bedre rustet neste gang, trenger vi noen som tør å beskrive selvopplevd dogmatisme fra innsiden. Ingen er bedre egnet enn mannen som skrev «Tenke sjæl».
Døren står åpen, Trond-Viggo.
Det var tross alt du som lærte meg å tenke sjæl.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kjetil Tveit.
oss 150 kroner!


