
Å være «pro-Brussel» har blitt en ideologisk kult snarere enn et politisk prosjekt.
USAs innledning av samtaler i Abu Dhabi med russiske og ukrainske representanter konfronterer omsider EU med en eksistensiell selvmotsigelse – en selvmotsigelse unionen ikke lenger kan utsette å forholde seg til. EU-konstruksjonen var alltid et amerikansk konsept med et bestemt formål.

17. november 2026
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herMen dersom USA nå har vendt ryggen til sin stedfortreder, akkurat idet denne står på randen av direkte militære sammenstøt med Russland, hva er da EUs strategi for Ukraina? Unionen har ingen strategi å tilby. Skal den alltid bare slutte fullt og helt opp om Zelenskyjs maksimalistiske krav?
EU har ikke lagt fram noen løsning av noe slag, utover å insistere på at Russland må trekke seg tilbake og gå med på en våpenhvile langs kontaktlinjen.
Dette er et skjebneøyeblikk fordi EUs dysfunksjonalitet knapt kunne vært tydeligere. Selv unionens amerikanske «sukkerpappa» fortviler, og Russland har begynt å vise åpen forakt, slik utenriksminister Lavrov gjorde klart for bare noen dager siden:
«Forhandlingene er, etter forslag fra de amerikanske meklerne, konsentrert om å diskutere rammene for den framtidige sikkerhetsarkitekturen for Ukraina, Russland og hele vår region. Eller man kunne si: for europeisk sikkerhet.
Dette er et grunnleggende poeng, fordi alt vi nå hører fra Brussel og andre EU-hovedsteder, i realiteten er et krav om en umiddelbar våpenhvile …
Von der Leyen har sagt at det ikke vil bli noen diskusjon om rammene for en sikkerhetsarkitektur før det foreligger en varig våpenhvile. Det er den samme gamle logikken om igjen. De mener det er helt nødvendig å «kjøpe tid» for sine «klienter», regimet i Kyiv, og bruke denne tiden til å gjenoppbygge dets militære styrker.
Dette kommer vi ikke til å godta …
[Hun] har sagt at det først må komme en våpenhvile, og deretter en sikkerhetsarkitektur. Samtidig har en annen representant for Brussel-byråkratiet sagt at EU ikke vil tillate en løsning som tar hensyn til Den russiske føderasjonens interesser.
Det er i grunnen alt som er å si om dette spørsmålet».
EU-prosjektet om en samlet «atlantisk verden» var aldri det tusenårsrikeaktige idealet om en felles vestlig sivilisasjon som myten rundt prosjektet ga inntrykk av. Det var hele tiden forankret i realpolitikk.
Et institusjonelt EU-rammeverk hadde et klart formål i Washingtons manøvrering «bak kulissene». Formålet var å opprettholde USAs dominerende stilling i etterkrigstidens Europa, sikre at det politiske sentrum forble Europas varige status quo, holde sovjeterne «ute» og sørge for at Europas handelsoverskudd ble resirkulert til finansiering av USAs underskudd.
Med andre ord handlet de europeiske handelsoverskuddene om å føre overskuddskapital tilbake til det amerikanske finanssystemet og opprettholde dollarens hegemoni.
Kort sagt var det et rent merkantilt prosjekt, pyntet med liberalismens staffasje – et redskap i USAs stormaktskonkurranse for å bevare landets dominerende posisjon.
Den «finansielle rørleggingen» var enkel: Den herskende europeiske eliten og dens venner nøt godt av de lukrative ordningene som EU-kartellet skapte, med utgangspunkt i det opprinnelige jern- og stålsamarbeidet. De fikk også tilgang til de godt betalte eliteposisjonene som fulgte med.
Forutsetningen var at de som nøt godt av ordningen, fortsatte å rette seg etter USA og amerikansk utenrikspolitikk.
Men USAs forsvarspolitiske paradigme har endret seg under Trump-administrasjonen, og de trilaterale forhandlingene i Abu Dhabi denne uken understreker med all tydelighet hvor overflødig EU nå er blitt for amerikanske interesser.
Har EUs ledelse noen strategi for denne endringen i amerikansk sikkerhetstenkning, i retning av en befestet vestlig halvkule?
Nei.
Men endringen i USAs sikkerhetsdoktrine er ikke hele forklaringen på EUs skjebneøyeblikk.
EU kan være i ferd med å nå bristepunktet, eller kanskje mer sannsynlig stå ved begynnelsen på en gradvis oppløsning.
Unionen er ikke lenger en nyttig vasall. Tvert imot står den nå i veien.
USA har endret perspektiv, hovedsakelig på grunn av begrensninger i tilgangen på ammunisjon, og ser nå verden i lys av stormaktskonkurranse, der «mellommaktene» bare er noen som henger seg på. I realiteten er de irrelevante.
Hvordan kom vi hit?
Arkivstudier av Bush-administrasjonen (1990–1992) viser at amerikanske tjenestemenn omfavnet utvidelsen østover som et realpolitisk virkemiddel for å opprettholde USAs dominerende stilling og holde potensielle utfordrere nede.
Dette gjaldt ikke bare Sovjetunionen, men også mulige vesteuropeiske utfordrere, det vil si en europeisk sikkerhetspilar drevet fram av Frankrike og Tyskland.
Innen 1997 hadde EU likevel kapitulert og gått med på å innlede medlemskapsforhandlinger med den første bølgen av kandidatland fra Sentral- og Øst-Europa.
Den etablerte fortellingen er fortsatt at EUs utvidelse var en teknokratisk prosess ledet av EU-kommisjonen, som USA tilfeldigvis dro fordel av.
Det jeg selv observerte som medlem av teamet til EUs daværende høyrepresentant Javier Solana, var derimot at Washington aktivt så de politiske gevinstene ved østeuropeisk medlemskap og brukte sin innflytelse i bilaterale forbindelser til å fremskynde prosessen.
Resultatet var at EUs utenrikspolitiske apparat så sin egen betydning bli undergravd av nettopp den utvidelsen det skulle administrere.
En bemerkning fra USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld til en journalist i 2003 understreker hvordan den amerikanske tankegangen var i endring:
«Du tenker på Europa som Tyskland og Frankrike. Det gjør ikke jeg. Jeg mener det er det gamle Europa … Det finnes et nytt Europa.»
Bakgrunnen var daværende president Chiracs avslag på å støtte president Bushs press for krig mot Irak.
Utenriksminister Colin Powell advarte uttrykkelig om at Frankrike ville bli møtt med «konsekvenser» for sin motstand mot krigen.
I en senere diplomatisk sammenheng skal daværende utenriksminister Condoleezza Rice ha sagt til franske tjenestemenn:
«Vi har betalt for seieren vår med vårt blod og våre ressurser … vi trenger dere ikke.»
Med dette avviste hun franske tilbud om samarbeid i Irak etter invasjonen.
Det ser ut til at Frankrike hadde gitt etter innen 2004. President Chirac modererte uttrykkelig sitt standpunkt, erkjente invasjonen som et fait accompli – et fullbyrdet faktum – og beskrev fjerningen av Saddam Hussein fra makten som «et positivt skritt».
I realiteten satte dette «Irak-krig-øyeblikket» i 2003 en effektiv stopper for EU som et sammenhengende politisk prosjekt.
Og hendelsene i Abu Dhabi den siste uken, der europeerne har kjempet for å trenge seg inn på det trilaterale toppmøtet uten å være invitert, har gjort EUs påstand om å være en seriøs geopolitisk aktør til en farse.
«Fruktene» av krisen i 2003 høstes i dag.
EU er ikke lenger en nyttig vasall, bortsett fra når det gjelder å skrive ut sjekker til Zelenskyj.
Washington er kanskje i ferd med å forstå at Ukraina-konflikten ikke kan løses uten at man først tar tak i sikkerhetsarkitekturen i Eurasia.
Dette kan i siste instans bare løses mellom de tre stormaktene – USA, Russland og Kina. Mellommaktene må innordne seg.
Den tidligere proatlantiske modellen har ganske enkelt sluttet å fungere.
Europas forsøk på å distansere seg fra Trump i Ukraina-spørsmålet, ved å spille opp til krigshaukene i den amerikanske Kongressen og den dypt rotfestede russofobien i de velstående samfunnslagene, frigjør ikke Europa fra USA.
Tvert imot tjener det amerikanske interesser.
Europa påtar seg kostnadene og den politiske risikoen ved å fungere som en stedfortreder som kan ofres for å svekke Russland.
Men hvilken fordel har Europa av dette?
De indirekte økonomiske kostnadene er tydelige nok. Gevinstene er det ikke.
Men dette er ikke slutten på konsekvensene av at EU i 2003 lot seg utmanøvrere av USAs bilaterale press.
EU ble gjort irrelevant den gangen fordi USA opererte ut fra et strategisk rammeverk i Irak, basert på Netanyahus direktiver, som EU som helhet verken forsto eller aksepterte.
Når det gjaldt prosjektet for Europa, opererte USA imidlertid både ut fra et strategisk økonomisk rammeverk og et geostrategisk rammeverk.
Den amerikanske nyliberale, teknokratiske modellen skulle innføres i Europa.
Denne modellen var først og fremst en teori om hvordan staten skulle omformes for å garantere markedets suksess, og dermed også suksessen til markedets viktigste aktører – de moderne selskapene.
Teorien gikk ut på at alt en regjering behøvde å gjøre, var å skape de rette rammebetingelsene – lave skatter og få reguleringer – så ville entreprenørenes «drivkrefter» spontant gjøre resten gjennom markedets «usynlige hånd».
Vesten befinner seg i dag i en krise, men ikke på den måten enkelte mennesker, deriblant de byråkratiske teknokratene, forestiller seg.
Problemet er ikke «ytre høyre», populisme eller polarisering.
Den dypere, underliggende sykdommen er strukturell: Makten er så spredt og fragmentert at ingen meningsfull reform er mulig.
Dette var tydelig allerede da EU besto av tolv medlemsland.
På forrige ukes toppmøte i Det europeiske politiske fellesskapet (EPC) i Dublin deltok over femti delegasjoner, med rundt 500 deltakere.
Dette er åpenbart dysfunksjonelt.
Hvert medlemsland har en viss makt, men ingen enkelt statsleder er i stand til å utøve en sammenhengende ledelse over EU som helhet.
Protestene, opptøyene og oppløsningen av det sosiale samholdet rundt om i Europa gjenspeiler krisen i det intellektuelle paradigmet til den globale liberalismen.
Dette paradigmets vrangforestillinger, sammen med det tilhørende oligarkiske og autokratiske styringssystemet, har understreket at prosjektet mangler en kjerne.
Å være «pro-Brussel» har blitt en ideologisk kult snarere enn et politisk prosjekt.
Hva får Brussel ut av alt dette?
Absolutt ingenting.
EUs teknokrati er fortsatt trollbundet av Obama-årenes Amerika – et land preget av myk makt, identitetspolitikk og kosmopolitisk nyliberal kapitalisme.
Har EUs ledelse noen svar på Ukraina-spørsmålet?
Nei.
Har den noen meningsfull strategi for veien videre i Ukraina?
Nei.
Har den revurdert sitt framtidige forhold til USA?
Nei.
Har den noe svar på krisen i den globale liberalismens intellektuelle paradigme?
Nei.
Kan EU overleve i sin nåværende form?
Nei.
Den sosiale og politiske uroen, og smerten som den kommende innstrammingspolitikken vil påføre befolkningen, vil tvinge fram endringer.
Denne artikkelen ble publisert av Forum Geopolitica.
oss 150 kroner!



