
Etter min egen opptelling har EU, dersom vi inkluderer de siste sanksjonene, nå sanksjonert åtte europeiske borgere for deres ytringer:
- Tre tyske statsborgere: Alina Lipp, Thomas Röper og Hüseyin Doğru.
- Tre franske statsborgere: Xavier Moreau, Adrien Bocquet og Sylvain Afoua (også kjent som Egountchi Behanzin).
- Én litauisk statsborger: Ernest Mackevičius.
- Én irsk statsborger: Chay Bowes.

Sanksjonene omfatter frysing av disse personenes eiendeler og gjør det straffbart for enhver i EU å betale dem, ansette dem eller til og med låne dem én eneste euro.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDe omfatter også et reiseforbud, noe som fører til enkelte absurde situasjoner. Doğru, som er bosatt i Tyskland, ble invitert av noen medlemmer av Europaparlamentet til Brussel for å legge fram sin sak, men han kunne ikke reise på grunn av reiseforbudet.
Som et av parlamentsmedlemmene som inviterte ham – og som foretok 40 telefonsamtaler i et forgjeves forsøk på å få tillatelse til at han kunne komme – uttrykte det:
«Det var virkelig som noe hentet fra en roman av Kafka.» (Berliner Zeitung)
Og det som kanskje er verst av alt, er at alt dette ble besluttet uten noen siktelse, rettssak eller domstolsavgjørelse – ganske enkelt som en ensidig beslutning fra regjeringsministre.
Gårsdagens sanksjoner ble for eksempel vedtatt på møtet i EUs utenriksråd, der medlemslandenes utenriksministre deltok, og ble deretter ganske enkelt undertegnet av Kaja Kallas alene på vegne av Rådet. (EUR-Lex)
Sett under ett innebærer dette brudd på minst et halvt dusin av de grunnleggende verdiene og prinsippene som EU stadig hevder å kjempe for:
1. Maktfordelingsprinsippet: Her har vi regjeringsministre – medlemmer av den utøvende makten i sine respektive land – som opptrer som både anklager, dommer og jury.
2. Uskyldspresumsjonen (artikkel 48 i EUs eget charter om grunnleggende rettigheter): De blir straffet uten at skyld noen gang er fastslått, og uten at de får anledning til å forsvare seg før beslutningen blir tatt.
3. Retten til en rettferdig rettergang (artikkel 47): Det har ikke vært noen rettssak i det hele tatt, langt mindre en rettferdig en.
4. Ytrings- og mediefriheten (artikkel 11): De ble sanksjonert – uttrykkelig – for det de sa og publiserte.
I den siste sanksjonsrunden ble Chay Bowes for eksempel sanksjonert blant annet for den påståtte ytringsforbrytelsen å ha «deltatt i spredningen av anti-vestlig og anti-ukrainsk desinformasjon i FNs sikkerhetsråd». (EUR-Lex)
Han ble altså delvis sanksjonert for en tale i FN, et forum som eksisterer nettopp for at motstridende synspunkter på internasjonale spørsmål skal kunne komme til uttrykk. Det er litt av et signal å sende fra EU …
5. Bevegelsesfriheten (artikkel 45): De er underlagt reiseforbud.
6. Retten til arbeid og eiendom (artiklene 15 og 17): Eiendelene deres er frosset, og ingen har lov til å ansette dem eller betale dem.
Du kan mene hva du vil om disse åtte personene. Men still deg selv dette spørsmålet: Selv om du støtter Ukraina og EU, er imot Russland og betrakter disse menneskene som ondsinnede russiske agenter – hva er det egentlig EU kjemper for her?
Dette er mer grunnleggende enn du kanskje tror. Vi snakker om selve fundamentet for den moderne europeiske sivilisasjonen, som bygger på nettopp den ideen at politisk makt alene ikke kan avgjøre hva som er sant.
Jeg overdriver ikke.
Det vi nå er vitne til, er en tilbakevending til metodene fra tiden før opplysningstiden, da monarkiske eller religiøse myndigheter definerte sannheten, avvik fra denne sannheten ble kalt kjetteri, og kjettere ble ekskommunisert – utstøtt fra fellesskapet, slik at ingen kunne handle med dem, ansette dem eller hjelpe dem.
I Europas mørkeste perioder ble kjettere som kjent til og med brent på bålet – slik som Jeanne d’Arc og Giordano Bruno.
Det krevde bokstavelig talt århundrer med religionskriger og debatter, og tenkere som Voltaire, Kant og Mill, for å erstatte dette med en grunnleggende idé: at ingen enkelt maktinstans, uansett hvor legitim den måtte være, skal ha det siste ordet om hva som er sant, og at du bare skal kunne stilles til ansvar for dine ord overfor en domstol, i henhold til lover som er utformet gjennom en prosess som er adskilt fra den makten som fremsetter anklagen.
Du kan finne utallige verk i europeisk litteratur som handler om nettopp dette.
Ta Spinoza, som i 1656 ble ekskommunisert av det portugisisk-jødiske samfunnet i Amsterdam gjennom et dekret som påla at «ingen skulle kommunisere med ham» eller «vise ham noen velvilje».
Han skrev senere Teologisk-politisk traktat, et av opplysningstidens grunnleggende verk, med et helt kapittel der han argumenterte for at «i en fri stat kan enhver tenke det han vil, og si det han tenker».
Eller ta Mill, to århundrer senere, i Om friheten, kapittel 2:
«Enhver knebling av diskusjon innebærer en antakelse om ufeilbarlighet».
Eller Kafkas Prosessen, fortellingen om en mann som blir anklaget av en myndighet ingen helt klarer å lokalisere, for noe ingen vil forklare.
Hvordan er det Europa gjør i dag, noe annet enn å vende tilbake til nettopp dette systemet, bare under nye betegnelser?
Myndigheten: Regjeringsministre.
Kjetteriet: «Desinformasjon».
Ekskommunikasjonen: Eiendeler fryses, reiser forbys, og ingen har lov til å betale dem, ansette dem eller låne dem én eneste euro.
Det er i bunn og grunn Spinozas ekskommunikasjonsdekret på EUs brevpapir, med et lite innslag av Kafka på toppen, ettersom mannen som ble invitert til Europaparlamentet for å bestride straffen sin, ikke kunne møte opp på grunn av nettopp den straffen han ønsket å bestride.
Du trenger ikke å like disse åtte personene, eller engang bry deg om dem, for å se problemet.
Pokker heller, dette systemet ble utviklet nettopp for å beskytte mennesker ingen liker. Ideer som alle er enige om, har aldri hatt behov for beskyttelse.
Nei, det egentlige spørsmålet er dette:
Vil du at Europa skal være arvtakeren etter Spinoza – eller Voltaire, Galileo eller noen av de utallige europeerne som led eller til og med døde fordi de tenkte annerledes – eller vil du at Europa skal være arvtakeren etter deres forfølgere?
Denne artikkelen ble publisert av Arnaud Bertrand på X.
oss 150 kroner!


