
Kiev bør avstå Donbas og godta å stå utenfor NATO for å kunne forbli en levedyktig, suveren stat.
Etter mer enn åtte måneder uten direkte forhandlinger mellom Russland og Ukraina ble samtalene mellom de to landene gjenopptatt i Abu Dhabi i forrige uke, med USA som megler. Mye har endret seg i krigen siden forhandlingene i februar. Russlands betingelser har ikke endret seg, men det har sikkerheten for at landet vil oppnå dem.

Tre ting er sikre. De to første er at Ukraina ikke kommer til å bli medlem av NATO, og at Russland vil få kontroll over det meste av eller hele Donbas. Disse to tingene er sikre på grunn av den tredje realiteten: Russland har vunnet krigen.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herUkraina er i ferd med å dø, og klokken tikker. Det eneste usikre er hvor lenge Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og de europeiske lederne vil holde ut før de kobler fra den livsforlengende behandlingen.
Ikke bare blir ukrainske soldater drept eller lemlestet i et svimlende tempo – kanskje så mange som 30 000 i måneden – men Ukrainas befolkning er også i ferd med å forsvinne. Millioner av ukrainere har flyktet, og mange har ingen planer om å vende tilbake. Nesten en kvart million forlot landet i første halvår, og mange flere står på terskelen til å dra denne vinteren, ettersom livet i Kiev blir uutholdelig. Blant dem som har blitt værende, overstiger antallet dødsfall antallet fødsler. Forventet levealder er den laveste i Europa. Det finnes ikke nok mennesker til å dekke behovet for arbeidskraft eller betale skattene som skal finansiere velferdstjenestene.
Ukraina er ikke lenger i stand til å forsvare seg. Kiev har gått tom for avskjæringsmissiler til luftvernet og for land som både er villige og i stand til å levere flere. De amerikanske leveransene av avskjæringsmissiler til Patriot-systemene har avtatt til mindre enn et minimum, og det kan ta flere år før nye leveranser kommer fram. Tyskland har fortalt Ukraina at landet ikke har flere missiler å sende.
Som følge av dette treffer russiske missiler og droner i praksis målene sine nesten uhindret. Kapasiteten i Ukrainas havner er begrenset, og landet kan ikke eksportere korn i det nødvendige omfanget. Stålverkene stenger, gruvedriften legges ned, og den digitale infrastrukturen blir angrepet. Transporten står stille fordi viktige broer er skadet og hundrevis av lokomotiver er ødelagt. I hovedstaden Kiev forekommer strømbrudd nokså regelmessig.
Samtidig rykker de russiske væpnede styrkene langsomt, men ubønnhørlig fram gjennom Donbas. Ukraina må erkjenne at denne utviklingen er uunngåelig, og redde liv nå. Tapte festningsbyer kan bygges opp igjen lenger vest, men tapte menneskeliv kan ikke erstattes.
Russlands krig mot Ukraina har aldri først og fremst handlet om territorium. De viktigste årsakene til invasjonen var å holde Ukraina utenfor NATO og, slik Kreml ser det, å beskytte de etnisk russiske innbyggerne i Donbas. De tidligere Minsk-avtalene skulle løse det sistnevnte problemet. Det var først da Ukraina unnlot å gjennomføre avtalene, USA unnlot å presse Ukraina til å gjennomføre dem, og Europa brukte dem som en utsettelsestaktikk for å ruste opp Ukraina til krig mot Russland, at Moskva begynte å se annektering av Donbas som en nødvendig løsning.
Selv om krigen altså aldri grunnleggende sett handlet om territorium, dreier en framforhandlet avslutning på krigen seg i stor grad nettopp om territorium. Russland kommer ikke til å avslutte offensiven før Donbas er russisk.
Washington kan være forberedt på å erkjenne denne realiteten som en nødvendig forutsetning for å avslutte krigen gjennom diplomati. President Donald Trump sa nylig at det kommer til å bli en framforhandlet fred, men at «de kommer til å ende opp med et Ukraina som har en litt annen form».
Amerikanske tjenestemenn skal ha ment at Kiev privat har vist fleksibilitet i dette spørsmålet. Kievs vilje til å vurdere å gi fra seg territorium er imidlertid knyttet til kravet om sterke sikkerhetsgarantier.
Etter samtalene i Abu Dhabi fortalte likevel en ukrainsk kilde til The Telegraph at Ukraina «aldri vil anerkjenne» Russlands kontroll over ukrainsk territorium, «verken de facto eller de jure». Moskva krever kanskje ikke en de jure-anerkjennelse av sin kontroll over Donbas, men dersom Ukraina avviser en de facto-anerkjennelse, vil krigen fortsette.
På den første dagen av samtalene i Abu Dhabi skrev Zelenskyj på X at «å avstå ukrainsk land for å oppnå fred» ikke handler «om virkeligheten», men bare er «abstrakte ord». Han klaget over at amerikanerne spør: «Kan dere bytte Donbas mot sikkerhet?», men deretter definerer sikkerhet som «ikke NATO, men noe som ligner NATO».
Han har et poeng. Men dette er så godt som det beste han kan oppnå. Putin kommer ikke til å avslutte en krig som har som mål å holde Ukraina utenfor NATO (og NATO utenfor Ukraina), ved å godta sikkerhetsgarantier for Ukraina tilsvarende NATOs artikkel 5. Men USA har også gjort det klart at landet ikke vil gå med på dette.
Både republikanske og demokratiske administrasjoner har gjort det klart at de ikke vil utkjempe en direkte krig mot Russland om Donbas. Og Europa har gjennom sine handlinger gjort det klart at de europeiske landene verken vil eller kan garantere Ukrainas sikkerhet uten betydelig amerikansk støtte. De mangler soldatene, den teknologiske kapasiteten og de økonomiske ressursene som kreves.
De beste sikkerhetsgarantiene Ukraina sannsynligvis kan oppnå, er forpliktelser som ikke innebærer NATO-medlemskap: en svakere form for sikkerhetsgaranti som «ligner NATO» og artikkel 5, kombinert med de sikkerhetsmessige forsikringene som følger av medlemskap i EU.
Ironisk nok ville den sterkeste sikkerhetsgarantien Ukraina kunne få, innebære at NATO stenger døren for ukrainsk medlemskap. Det ville dempe Russlands egne sikkerhetsbekymringer og innlede prosessen med å etablere den bredere europeiske sikkerhetsarkitekturen som nå tilsynelatende ligger på forhandlingsbordet.
For at Ukraina skal overleve, må krigen avsluttes nå. Derfor må russisk kontroll over Donbas aksepteres, enten det er rettferdig eller urettferdig, og NATO-medlemskap må tas av bordet.
Når Ukraina først er frigjort fra krigen, vil landet fortsatt være en suveren stat på størstedelen av sitt territorium. Det vil kunne vende seg vestover og følge en vei som fører til medlemskap i EU.
Ukraina vil ikke få beholde Donbas, og det vil ikke bli medlem av NATO. Men det vil heller ikke grense til et Russland som føler seg truet.
Denne artikkelen ble publisert av The American Conservative.
oss 150 kroner!



