Hvilket Ukraina mener du?

Stedfortredende-krigen er fortsatt også en borgerkrig.

En bekjent av meg erklærte, under en ganske opphetet diskusjon, at han støttet Ukraina «hundre prosent». Noe med måten han snakket om landet og konflikten på, fikk meg til å stille et spørsmål:

«Hvilket Ukraina mener du?»

Jeg har aldri vært i Ukraina selv, og jeg påstår ikke å være ekspert på landets historie. I løpet av de siste årene har jeg imidlertid forsøkt å forstå de politiske splittelsene og krigen som har fortsatt siden 2014. En av bøkene som har hjulpet meg er statsviteren Nicolai N. Petros « The Tragedy of Ukraine» (2023), ^[1] som beskriver hvordan dype historiske og kulturelle splittelser har kommet til å forme landets politikk.

Her i Sverige, derimot, er bildet av Ukraina som presenteres i den offentlige diskursen bemerkelsesverdig ensartet. Sveriges statsminister, Ulf Kristersson, snakket nylig om å forsvare Ukrainas «frihet og uavhengighet». Det er som om landet alltid har hatt én politisk vilje, én forståelse av sin historie og én visjon for sin fremtid – og som om denne enheten har blitt knust av krigen med Russland.

Men Ukraina som eksisterte før 2014 så veldig annerledes ut.

I presidentvalget i 2010 fikk Viktor Janukovitsj mer enn 90 prosent av stemmene i Donetsk-regionen og rundt 89 prosent i Luhansk-regionen. I Lviv fikk han mindre enn ni prosent, og i Ivano-Frankivsk rundt sju. Dette var ingen små forskjeller. Valgresultatet avslørte et land med to svært forskjellige politiske tyngdepunkter.

Janukovitsj vant presidentvalget med 48,95 prosent av stemmene mot Julia Tymosjenkos 45,47 prosent. ^[2] Internasjonale observatører vurderte valget som stort sett fritt og rettferdig. Europaparlamentet ønsket valgprosessen velkommen, og til og med Radio Free Europe/Radio Liberty – som hadde blitt finansiert av CIA under den kalde krigen – rapporterte 17. februar 2010 at valget generelt hadde oppfylt demokratiske standarder.

Påstander om valguregelmessigheter ble likevel reist i Vesten. Men disse forklarer ingenting av de enorme forskjellene i politisk syn mellom velgerne i den vestlige og østlige delen av landet. Dette betyr ikke at velgerne i Øst-Ukraina ønsket å bli en del av Russland. Men deres politiske orientering skilte seg radikalt fra den i Vest-Ukraina.

En kompleks virkelighet

Så hva kan det bety å støtte Ukraina «hundre prosent» uten å ta hensyn til disse vesentlige forskjellene? Det var tydelig at min bekjente hadde liten forståelse for denne komplekse virkeligheten. I stedet tok jeg meg selv i å spørre ham hvilken side av Ukraina han mente da han hevdet å støtte det «hundre prosent».

I februar 2014 nådde protestene på Maidan i Kiev sitt klimaks. 21. februar signerte Janukovitsj og representanter for opposisjonen en avtale som ble forhandlet frem med bistand fra utenriksministrene i Tyskland, Frankrike og Polen. ^[3] Den sørget blant annet for en tilbakevending til en tidligere grunnlov, en nasjonal samlingsregjering og tidlige presidentvalg.

Dagen etter hadde militante opposisjonsgrupper tatt kontroll over sentralregjeringsbygninger, og Janukovitsj hadde flyktet fra Kiev. Avtalen hadde kollapset. Alle som var forpliktet til demokratiske prinsipper burde ha protestert. Hvorfor insisterte ikke de europeiske statene som nettopp hadde meglet avtalen på at den avtalte politiske prosessen skulle gjennomføres?

Amerikansk engasjement i ukrainsk politikk var heller knapt noen hemmelighet. I en avlyttet telefonsamtale diskuterte USAs assisterende utenriksminister Victoria Nuland og den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt, hvilke opposisjonspolitikere som burde inkluderes i den kommende regjeringen. ^[4] Dette var flere uker før de dødelige skytingene i februar.

Og hva skjedde egentlig i løpet av disse avgjørende dagene?

På et litterært møte i Sverige for noen år siden havnet jeg i en diskusjon med en tidligere journalist fra svensk offentlig kringkasting. Jeg spurte hvordan hun så på de tragiske hendelsene på Maidan 20. februar 2014, da rundt hundre mennesker ble skutt og drept. Hun var fast bestemt på at det var Janukovitsjs sikkerhetsstyrker, Berkut, som hadde skutt demonstrantene.

Jeg spurte om hun hadde lest forskningen som utfordret den rådende narrativen.

Det hadde hun ikke.

Den ukrainske statsviteren Ivan Katchanovski, som er basert i Canada, har brukt flere år på å etterforske skytingen. Konklusjonene hans er omstridte, men i sin undersøkelse av en rettsavgjørelse avsagt i Kiev i oktober 2023, viser han at dommen inneholder bevis for at demonstranter ble beskutt fra Hotel Ukraina, en bygning kontrollert av opposisjonen. ^[5]

Det finnes også vitnesbyrd fra folk som hevder å ha deltatt i skytingen på opposisjonssiden, inkludert georgiere. ^[6] Disse beretningene er også omstridte.

Så har vi den lekkede telefonsamtalen mellom Estlands daværende utenriksminister, Urmas Paet, og EUs utenrikspolitiske sjef, Catherine Ashton, 26. februar 2014. ^[7] Paet videreformidlet informasjon han hadde mottatt i Kiev som tydet på at de samme skarpskytterne kunne ha skutt på både demonstranter og politibetjenter. Dette var annenhåndsinformasjon, ikke et resultat av noen egen etterforskning, men samtalen viser at spørsmålet allerede ble reist i de første dagene etter maktskiftet.

Jeg kan ikke selv bedømme om alt Katchanovski påstår er bevist. Spørsmålet mitt er hvorfor så mange avgjørende aspekter ved disse historiske hendelsene har forsvunnet fra fortellingen som presenteres av svenske medier.

En annen slik omstendighet er rollen til de ultranasjonalistiske gruppene.

Høyre sektor var en synlig og militant del av Maidan-bevegelsen. Den tidlige ledelsen av Azov-bataljonen hadde åpent nynazistiske forbindelser og brukte symboler med de samme historiske assosiasjonene. Disse gruppene nøt begrenset valgstøtte i landet, men hadde uforholdsmessig stor organisatorisk og militær innflytelse. ^[8]

Maktskiftet ble etterfulgt av protester og motstand i Øst- og Sør-Ukraina. I april 2014 startet regjeringen i Kiev det de kalte en antiterroroperasjon i Øst-Ukraina. Krigen i Donbas hadde begynt.

Overvåking av borgerkrigen

Den tidligere franske offiseren Benoît Paré ankom Ukraina i 2015 som observatør for OSSE. I boken sin *What I Saw in Ukraine 2015–2022: Diary of an International Monitor * (2025) beskriver han sine opplevelser fra krigen og menneskene han møtte.

Paré har også undersøkt krigens første måneder. Hans vurdering er at separatiststyrkene var relativt dårlig utstyrt sommeren 2014, og at det ikke var tegn til den omfattende russiske militære bistanden som så ofte antas i Vesten. Ifølge Paré endret dette seg med den direkte russiske militære intervensjonen ved Ilovaisk i august 2014. ^[9]

Dette betyr ikke at Russland tidligere manglet politisk innflytelse eller at russisk støtte ikke hadde eksistert. Men det betyr at krigens innenlandske dimensjon ikke kan avfeies.

Paré forteller også om et besøk på et supermarked i Kurakhove, hvor en lokal kvinne i femtiårene snakket sint til sin kroatiske OSSE-kollega Marija, som lyttet rolig. Først etterpå fikk Paré vite hva kvinnen hadde sagt: hun ønsket en fullstendig embargo mot Donetsk slik at innbyggerne skulle sulte i hjel. ^[10]

«Dette var virkelig en borgerkrig», konkluderer Paré. Menneskene hun ville sulte i hjel var ikke russiske soldater, men hennes egne landsmenn.

Når jeg hører folk stille spørsmål ved om det noen gang har vært borgerkrig i Ukraina i det hele tatt, tenker jeg på denne scenen. Men jeg tenker også på den tidligere sveitsiske etterretningsoffiseren Jacques Baud, som har utført oppdrag i Ukraina for NATO.

I en samtale med den tidligere amerikanske etterretningsoffiseren Scott Ritter beskrev Baud hvordan hans oppgave hadde vært å fastslå hvor separatiststyrkene i Donbas fikk tak i våpnene sine. ^[11] «Det var sterkt press for å forklare hvor opprørerne fikk tak i våpnene sine», sier han. «For meg var det helt klart at de faktisk fikk våpnene sine fra avhoppere fra den ukrainske hæren. Men det var sterkt press innad i NATO for å si at nei, de fikk våpnene sine fra Russland.»

Dette utelukker ikke senere russiske våpenleveranser. Men det var vurderingen Baud selv kom frem til i den tidlige fasen av krigen. I august 2015 publiserte University of Cambridge en artikkel med tittelen «Ikke kall det en borgerkrig – Ukrainas konflikt er en russisk aggresjonshandling». ^[12]

Nesten ni år senere publiserte det svenske utenrikspolitiske instituttet en rapport med tittelen «Hvorfor Donbas-krigen aldri var «borgerlig»». ^[13] I lys av alt som har kommet frem, synes jeg selve påbudet i den første overskriften er støtende: «Ikke kall det en borgerkrig.» Som om oppgaven var å bestemme hvilke ord som kan brukes, snarere enn å prøve å forstå hva som faktisk skjedde.

I denne historiefortellingen trer vestlig involvering i hendelsene i 2014 i bakgrunnen, mens Russlands rolle overskygger den politiske og væpnede konflikten mellom ukrainere. Maidan-hendelsene presenteres som en demokratisk revolusjon som et autoritært Russland søker å knuse. Ikke som et avgjørende stadium i en prosess der et politisk splittet land utnyttes og drives mot krig.

Den gjennomgående vinklingen i vestlige beretninger om denne historien sier noe om det geopolitiske spillet som konflikten i Ukraina alltid har vært en del av. Den innenlandske konflikten forsvinner bak rivaliseringen mellom stormaktene, i likhet med de ukrainske stemmene hvis politiske synspunkter ikke passer inn i fortellingen.

Den menneskelige kostnaden

De menneskelige kostnadene ved dette spillet er allerede enorme. I februar 2015 ble Minsk II undertegnet, en avtale som blant annet bestemte at områdene Donetsk og Luhansk skulle forbli en del av Ukraina, men med spesiell autonomi. ^[14] Avtalen ble aldri implementert.

I et intervju med Die Zeit i desember 2022 forklarte Angela Merkel at den uløste konflikten hadde gitt Ukraina verdifull tid. ^[15] «Ukraina brukte også denne tiden til å bli sterkere, slik vi kan se i dag», sa hun.

Tidligere fransk president François Hollande bekreftet senere at tiden hadde blitt brukt til å styrke Ukrainas militære evner. ^[16] For befolkningen i Donbas betydde de påfølgende årene at konflikten fortsatte, uten at den avtalte politiske løsningen noen gang ble implementert.

I 2019 ble Volodymyr Zelenskyj valgt til president i Ukraina med mer enn 73 prosent av stemmene. En sentral del av valgplattformen hans var løftet om å avslutte krigen. ^[17] Han vant et mandat for fred. Men da han forsøkte å gå videre med forhandlingene, møtte han motstand fra ultranasjonalistiske grupper som la sine «røde linjer» som definerte hva presidenten ville få lov til å godta. ^[18]

Her vender det samme spørsmålet tilbake: Hvilket Ukraina skulle politikken representere? Ukraina som hadde valgt en president på et løfte om fred? Eller kreftene som mente de hadde rett til å bestemme hvilke kompromisser som i det hele tatt kunne diskuteres?

Våren 2022, etter den russiske invasjonen, forhandlet Ukraina og Russland om en mulig fredsavtale i Istanbul. Den ukrainske delegasjonen la selv frem et forslag om nøytralitet i bytte mot internasjonale sikkerhetsgarantier. 9. april besøkte Boris Johnson Kiev. Ukrainas daværende sjefsforhandler, Davyd Arakhamia, har siden fortalt at den britiske statsministeren oppfordret ukrainerne til ikke å undertegne noen avtale med Russland, men å fortsette krigen. ^[19]

Så tidlig som 20. april sa Tyrkias utenriksminister, Mevlüt Çavuşoğlu, at han etter et møte med NATOs utenriksministre hadde fått inntrykk av at visse medlemsstater ønsket å forlenge krigen for å svekke Russland. ^[20] Sveits’ daværende ambassadør til Tyrkia, Jean-Daniel Ruch, som fulgte fredsprosessen, har senere hevdet at USA og Storbritannia forhindret en avtale som hadde vært innen rekkevidde. ^[21]

Tidligere amerikansk viseutenriksminister Victoria Nuland har også fortalt at Washington og London hadde betydelige innvendinger mot utkastet til avtalen. Da Ukraina begynte å konsultere sine vestlige partnere, ble den foreslåtte avtalen utfordret, og forhandlingene brøt til slutt sammen. ^[22] Samlet sett levner disse beretningene liten tvil om at vestmaktenes holdning spilte en betydelig rolle i fredsprosessen.

Støtte til krigen

I Sverige strekker støtten til å fortsette krigen seg nå over nesten hele det politiske spekteret. Fra den konservative statsministeren Ulf Kristersson til Nooshi Dadgostar, lederen for Sveriges Vänsterparti, gjentas det samme budskapet: Sverige må stå ved Ukrainas side.

På et møte i sentrale Stockholm i august 2026 erklærte Kristersson: «La oss nå samarbeide slik at Ukraina vinner denne krigen. Slava Ukraini! » ^[23] Vi må stå ved Ukrainas side «så lenge det tar», får vi beskjed om. Så lenge det tar å oppnå hva? I mellomtiden fortsetter Ukraina å mobilisere soldater.

I et intervju med Natalia Moseichuk i august 2026 forklarte Kyrylo Budanov, tidligere sjef for Ukrainas militære etterretningstjeneste og siden januar sjef for president Zelenskyjs kontor, at Ukraina trenger minst 30 000 nye soldater hver måned. ^[24] «Vi har ikke noe annet valg», sa han.

Den ukrainske historikeren Marta Havryshko har i noen tid publisert videoer og vitnesbyrd om voldelig tvangsrekruttering, der menn blir grepet på gatene og tatt bort av rekrutteringspersonell. Dette er ikke bare isolerte videoklipp som sirkulerer på sosiale medier.

Ukrainas ombudsmann, Dmytro Lubinets, rapporterte i februar 2026 at kontoret hans hadde mottatt 6127 klager mot rekrutteringspersonell i løpet av 2025, sammenlignet med 18 i 2022. Lubinets beskrev selv situasjonen som en systemisk krise. ^[25]

2. november 2026 brøt det ut en konfrontasjon i en bygning i Petropavlivska Borshchahivka utenfor Kiev, hvor soldater ble holdt på en midlertidig base tilhørende en Azov-enhet. Slektninger og andre samlet seg utenfor etter påstander om at soldater ble slått og torturert inne. Fire soldater ble fraktet til sykehus. ^[26]

Det ukrainske parlamentsmedlemmet Anna Skorokhod har senere uttalt at alle fire ble slått. Ledelsen for Azov-enheten benekter anklagene og har tilbudt alternative forklaringer på mennenes skader. Flere ukrainske myndigheter har iverksatt etterforskning, men omstendighetene rundt soldatenes skader er ennå ikke klarlagt. Tre personer er imidlertid varetektsfengslet etter protestene. Jeg har ikke klart å finne en eneste rapport om hendelsen i Sveriges store aviser.

Så tidlig som 3. juni 2016 publiserte den britiske avisen The Times en artikkel med overskriften «Kiev tillater tortur og driver hemmelige fengsler, sier FN». Artikkelen hentet inspirasjon fra FN-rapporter om hemmelige fengsler og tortur innenfor Ukrainas sikkerhetstjeneste, SBU. ^[27] Det var derfor ikke første gang slike anklager hadde blitt fremsatt mot ukrainske militære eller sikkerhetsrelaterte organisasjoner.

Spørsmålet gjenstår

Min bekjente, som støttet Ukraina «hundre prosent», spurte meg under samtalen vår hvorfor jeg stadig vendte tilbake til fortiden. Til hendelsene i 2014, Minsk-avtalene og fredsforhandlingene i 2022. Hva spilte noe av det nå? Jeg prøvde å forklare at fortiden ikke bare er et spørsmål om historisk rettferdighet. Det handler også om å forstå hvilke muligheter det har vært til å avslutte krigen, hvilke av dem som har gått tapt – og hvilke som fortsatt kan eksistere.

Jeg sendte ham et fredsforslag fra den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs. I oktober 2026 presenterte professor Sachs et fredsforslag med fire hovedpunkter, som han også sendte til Washington og Moskva: ukrainsk nøytralitet, en stans i NATOs videre ekspansjon østover, muligheten for EU-medlemskap for et nøytralt Ukraina og en våpenhvile langs en avtalt linje. ^[28]

Sistnevnte ville etablere effektiv kontroll over territoriene uten å kreve at noen av sidene anerkjenner den andres territoriale krav i lov. Det er et konkret forslag, ment å sette en stopper for drapene uten først å kreve en militær seier for noen av sidene. Hvilke medier diskuterer Sachs’ forslag? Hvilke andre konkrete fredsforslag får seriøs oppmerksomhet? Og hvor ofte får offentligheten høre en diskusjon om hva en mulig fred faktisk kan innebære? Ulf Kristersson snakker om å forsvare Ukrainas «frihet og uavhengighet». Men hvilket Ukrainas frihet og uavhengighet?

Ukraina som viste så dype politiske splittelser i presidentvalget i 2010? Ukraina som i 2019 valgte, med et overveldende flertall, en president som lovet fred? Eller et fremtidig Ukraina hvis vei i sikkerhetspolitiske spørsmål allerede er avgjort i Stockholm, Brussel og Washington – og, så vidt jeg kan se, i økende grad også i Moskva?

Å støtte Ukrainas uavhengighet burde hele tiden ha betydd å ta de ulike politiske synspunktene til folket på alvor. Ikke bare de synspunktene som samsvarer med våre egne geopolitiske interesser. Og mens svenske politikere lover fortsatt militær støtte, er det det ukrainske folket som må leve og dø med konsekvensene.

Hvilket Ukraina er det du hevder å «støtte»?

---

Henrik Petersen er en svensk forfatter, oversetter og redaktør basert i Stockholm. Han var medlem av Nobelkomiteen for litteratur fra 2018 til 2020. Skrivingen hans utforsker litteratur, historie og internasjonal politikk. På Substack publiserer han kommentarer om internasjonale saker.

Denne artikkelen ble publisert her.

---

Fotnoter

^[1] Nicolai N. Petro, Tragedien i Ukraina: Hva klassisk gresk tragedie kan lære oss om konfliktløsning (Berlin: De Gruyter, 2023).

^[2] OSSE/ODIHR, Ukraina: Presidentvalg, 17. januar og 7. februar 2010. Sluttrapport (Warszawa, 28. april 2010). https://www.osce.org/sites/default/files/f/documents/e/9/67844.pdf

^[3] Avtale om løsning av krisen i Ukraina , Kiev, 21. februar 2014, gjengitt av det tyske føderale utenriksdepartementet. https://www.auswaertiges-amt.de/resource/blob/260130/db4f5326f21530cad8d351152feb5e26/140221-ukr-erklaerung-data.pdf

^[4] Avlyttet telefonsamtale mellom USAs assisterende utenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, publisert i februar 2014 – fullstendig transkripsjon publisert av BBC : https://www.bbc.com/news/world-europe-26079957

^[5] Ivan Katchanovski, Maidan-massakren i Ukraina: Massedrapene som forandret verden (Cham: Palgrave Macmillan, 2024), kapittel 8, «Dommen i rettssaken om Maidan-massakren, samt tildekking, forfalskning og bevismanipulering», s. 211–248. https://doi.org/10.1007/978-3-031-67121-0_8

^[6] Gian Micalessin, Ucraina: Le verità nascoste , dokumentar kringkastet på Matrix, Canale 5. november 2017.

Se også Ivan Katchanovski, Maidan-massakren i Ukraina: Massedrapet som forandret verden (Cham: Palgrave Macmillan, 2024), s. 124–129, spesielt s. 124–127. https://doi.org/10.1007/978-3-031-67121-0_4 (Katchanovski drøfter vitnesbyrd fra georgiere som hevdet å ha vært vitne til eller deltatt i skytingen, inkludert de som ble intervjuet av italiensk fjernsyn. Påstandene er fortsatt omstridte.)

^[7] Det estiske utenriksdepartementet, «Angående telefonsamtalen mellom utenriksminister Paet og EUs høyrepresentant for utenrikssaker, Catherine Ashton», 5. mars 2014. https://vm.ee/en/news/regarding-telephone-conversation-between-foreign-minister-paet-and-eu-high-representative

Se også ERR (estisk offentlig kringkasting), «Paet sier at lekket samtale er reell, tvister kontekst», 5. mars 2014. https://news.err.ee/111848/paet-says-leaked-call-is-real-disputes-context

Det estiske utenriksdepartementet bekreftet at det lekkede opptaket var autentisk, og at samtalen fant sted 26. februar 2014. Paet videreformidlet informasjon han hadde hørt under besøket sitt i Kiev, inkludert påstander om at de samme skarpskytterne hadde skutt mot demonstranter og politibetjenter. Departementet understreket at Paet ikke presenterte sin egen vurdering av opposisjonens ansvar for skytingen.

^[8] Vjatsjeslav Likhachev, «Høyre sektor og andre: Radikale nasjonalisters oppførsel og rolle i den ukrainske politiske krisen sent i 2013 – tidlig i 2014», Kommunistiske og postkommunistiske studier, bind 48, nr. 2–3 (2015), s. 257–271. https://doi.org/10.1016/j.postcomstud.2015.07.003

Andreas Umland, «Irregulære militser og radikal nasjonalisme i Ukraina etter Euromaydan: Forhistorien og fremveksten av «Azov»-bataljonen i 2014», Terrorisme og politisk vold, bind 31, nr. 1 (2019). https://doi.org/10.1080/09546553.2018.1555974

Se også Vjatsjeslav Likhachev, «Den ytre høyresiden i konflikten mellom Russland og Ukraina», Russie.Nei.Visions, nr. 95 (Paris: IFRI, 2016). https://www.ifri.org/sites/default/files/migrated_files/documents/atoms/files/rnv95_uk_likhachev_far-right_radicals_final.pdf

Høyre sektor deltok i de voldelige konfrontasjonene under Maidan-protestene, mens Azov-bataljonen oppsto våren 2014 fra radikale nasjonalistiske og rasistiske aktivistkretser. Begge hadde koblinger til den ukrainske ytre høyresiden. Høyre sektor fikk omtrent 1,8 prosent av de landsdekkende partilistestemmene i parlamentsvalget i oktober 2014.

^[9] Benoît Paré, Hva jeg så i Ukraina: 2015–2022. Dagbok for en internasjonal observatør (egenutgivelse, 2025), s. 18–19.

^[10] Paré, Hva jeg så i Ukraina , s. 29–30.

^[11] Scott Ritter, intervju med Jacques Baud, «The Jacques Baud Interviews: Condemned for Speaking the Objective Truth», tatt opp 24. oktober 2026 og publisert på YouTube, 25. oktober 2026, kl. 13:02:19–13:03:06.