Russland presser på for å endre Europas sikkerhetsordning

Det har tatt nesten fem år med krig, hundretusener av drepte og sårede og en stadig dypere konfrontasjon mellom Russland og Vesten. Nå sier USAs utenriksminister Marco Rubio at sikkerhetsgarantier for Ukraina også må være akseptable for Russland. Det er en bemerkelsesverdig uttalelse fra en amerikansk administrasjon, og den kommer samtidig som Moskva stiller med sin tyngste forhandlingsdelegasjon hittil i Abu Dhabi.

Forhandlingene handler ikke lenger bare om hvor frontlinjen skal gå. Russland vil diskutere hele den europeiske sikkerhetsordningen, og utenriksminister Sergej Lavrov snakker nå om en enda større ramme: Eurasia. Samtidig advarer Zelenskyj om at russiske angrep på broene over Dnipro og det ukrainske kraftnettet truer med å dele landet i to.

Rubio åpner døren Russland har banket på siden 2021

Den første dagen av de trilaterale samtalene mellom Russland, Ukraina og USA i Abu Dhabi varte i nærmere fire timer. Amerikanske og ukrainske representanter beskrev møtet som konstruktivt, men det er ikke rapportert om noe gjennombrudd. Det ville heller ikke vært å vente. En krig av dette omfanget kan vanskelig avsluttes gjennom noen få sporadiske møter. Skal partene komme frem til en omfattende løsning, må de trolig forhandle kontinuerlig over lang tid.

Det viktigste som har skjedd, er derfor ikke det som ble oppnådd rundt bordet, men hva amerikanerne nå er villige til å diskutere.

Utenriksminister Marco Rubio uttalte i forkant av møtet at Ukraina må føle seg trygt etter krigen, men at sikkerhetsgarantiene også må være noe Russland kan akseptere. Ellers vil de ikke fungere. Han understreket at Washington ennå ikke har en endelig plan, og åpnet for at garantiene potensielt kan formaliseres gjennom en traktat.

Ifølge Financial Times har amerikanske tjenestemenn dessuten spurt Moskva om Russland vil motsette seg sikkerhetsgarantier til Ukraina etter modell av NATOs artikkel 5.

Dette er en vesentlig endring i hvordan Washington omtaler spørsmålet.

Siden den kalde krigens slutt har amerikansk politikk vært basert på at Russland ikke skal ha vetorett over NATOs utvidelse eller over sikkerhetsavtaler mellom USA og andre europeiske land. Spørsmålet om hvilke land som kan bli NATO-medlemmer, har Washington betraktet som et anliggende for alliansen og søkerlandene, ikke for Moskva.

Russland har på sin side gjennom flere tiår forsøkt å få amerikanerne til å anerkjenne at utvidelsen av NATO og utplasseringen av vestlige våpensystemer nær russiske grenser også berører russisk sikkerhet. I 2008 la Moskva frem forslag til en ny europeisk sikkerhetsordning. I desember 2021 fulgte to traktatutkast rettet mot USA og NATO, med krav om blant annet begrensninger på videre NATO-utvidelse og militær aktivitet i Øst-Europa.

Forslagene ble avvist på avgjørende punkter. Nå har Washington likevel begynt å diskutere Russlands rolle i utformingen av fremtidige sikkerhetsgarantier.

Det er ikke det samme som å gi Russland en formell vetorett. Rubio snakket om hvilke garantier som vil kunne fungere som del av en fremforhandlet fredsordning, ikke om å endre NATOs medlemsregler. Men dersom en avtale forutsetter russisk aksept, får Moskva i praksis betydelig innflytelse over hvilke garantier som kan inngå i løsningen.

Det er nettopp denne innflytelsen Russland har forsøkt å oppnå.

Spørsmålet blir derfor uunngåelig: Hva ville skjedd dersom Washington hadde vært villig til å diskutere denne typen gjensidige sikkerhetsgarantier før februar 2022? Det er umulig å fastslå om krigen dermed kunne vært unngått. Konflikten i Donbas, de territorielle spørsmålene og mistilliten mellom partene ville fortsatt vært der. Men en av Russlands viktigste diplomatiske innvendinger hadde i det minste vært gjenstand for forhandlinger.

Det er også vanskelig å overse tidspunktet. Washington tar nå opp spørsmål det tidligere avviste, etter snart fem år med krig og mens Russland mener den militære utviklingen gir landet en sterkere forhandlingsposisjon.

Fra Kellogg-planen til Abu Dhabi

For å forstå betydningen av dette må man se på hvordan de amerikanske forhandlingsforsøkene har utviklet seg.

Da Trump-administrasjonen begynte sine forsøk på å avslutte krigen, var utgangspunktet i hovedsak å få på plass en våpenhvile langs de eksisterende frontlinjene. Det var kjernen i det som ble kjent som Kellogg-planen: stanse kampene, fryse den militære situasjonen og forhandle videre derfra.

Russland avviste dette. Moskva har gjennomgående hevdet at en slik våpenhvile bare vil gi Ukraina anledning til å reorganisere styrkene, fylle opp våpenlagrene og fortsette krigen senere. Russiske myndigheter har derfor insistert på at en stans i kampene må være del av en mer omfattende avtale som også behandler det de omtaler som konfliktens underliggende årsaker.

Toppmøtet mellom Trump og Putin i Anchorage i 2025 skapte forventninger om at Washington kunne være villig til å bevege seg bort fra kravet om en umiddelbar frys av frontlinjen. Men noen varig løsning kom ikke ut av møtet, og de påfølgende månedene var preget av nye forsøk på å få Russland til å akseptere en våpenhvile.

Kontaktene med Moskva i september, blant annet gjennom amerikanske representanter og direkte samtaler mellom presidentene, førte heller ikke til noen stans i kampene.

Det er denne forhistorien som gjør Abu Dhabi interessant.

Russland har ikke gått med på en våpenhvile for å få adgang til forhandlingsbordet. I stedet har amerikanerne akseptert å diskutere en bredere sikkerhetsordning, samtidig som krigen fortsetter.

Det betyr ikke at Washington har godtatt de russiske kravene. Avstanden mellom partene er fortsatt stor. Men forhandlingens utgangspunkt har flyttet seg fra spørsmålet om hvordan Russland skal fås til å stanse, til spørsmålet om hvilke sikkerhetsordninger partene kan leve med etter krigen.

Fra Moskvas perspektiv er det et diplomatisk fremskritt.

En delegasjon som forteller hva Russland vil diskutere

Sammensetningen av den russiske delegasjonen understreker dette.

Den formelle lederen er presidentrådgiver Vladimir Medinskij. Ved hans side sitter viseutenriksministrene Sergej Rjabkov og Mikhail Galuzin, sjefen for den militære etterretningen Igor Kostjukov og representanter fra generalstaben.

I tillegg har Russland sendt en rekke spesialister som ikke vanligvis forbindes med rene våpenhvileforhandlinger.

Blant dem er FSB-representantene Aleksej Komkov og Dmitrij Minajev. Komkov leder tjenestens enhet for operativ informasjon og internasjonale forbindelser, mens Minajev har en ledende rolle innen kontraspionasje. Oleg Postnikov, som arbeider med ikke-spredning og rustningskontroll i det russiske utenriksdepartementet, deltar også.

Rjabkov er særlig interessant. Han ledet de russiske sikkerhetsforhandlingene med USA i januar 2022 og har lang erfaring med våpenkontroll og forholdet til Washington. At han nå deltar i forhandlinger om Ukraina, tyder på at Moskva ikke betrakter dem som begrenset til frontlinjer og territorielle spørsmål.

Tilstedeværelsen av representanter fra både militær etterretning, FSB og rustningskontroll åpner dessuten for at russiske bekymringer om etterretningsoperasjoner, sabotasje og strategiske våpensystemer kan bli diskutert.

Russland har lenge betegnet en rekke ukrainske operasjoner bak frontlinjen og inne på russisk territorium som terrorhandlinger. Ukraina beskriver mange av de samme operasjonene som legitime angrep mot militære mål og krigsrelevant infrastruktur.

At Minajev deltar, betyr ikke at skjulte operasjoner nødvendigvis står på den formelle agendaen. Men det gir Russland mulighet til å reise spørsmålet direkte overfor både amerikanerne og den ukrainske delegasjonen.

Den ukrainske siden ledes av Rustem Umerov og omfatter også Kyrylo Budanov, som tidligere ledet den militære etterretningen og nå er sjef for presidentkontoret. USA representeres blant annet av Steve Witkoff og Jared Kushner.

Det er en markant forskjell mellom delegasjonene. Den russiske siden har samlet en bred gruppe høytstående diplomater, etterretningsoffiserer og militære spesialister med direkte erfaring fra flere av spørsmålene som står på spill.

Det trenger ikke innebære at russerne vil forhandle mer kompromissvillig. Like gjerne kan det bety at Moskva har forberedt seg på å presentere et omfattende og detaljert forslag, og deretter holde fast ved det.

Den skjulte krigen kommer nærmere forhandlingsbordet

Samtidig som samtalene begynte i Abu Dhabi, inntraff en alvorlig hendelse i Arkhangelsk-regionen i Russland.

Tidlig tirsdag morgen raste et spenn av en jernbanebro over elven Viled sammen, og flere vogner i et godstog sporet av. Russiske myndigheter opplyste at ingen ble skadet, og at tankvognene var tomme. Årsaken til kollapsen etterforskes.

Det finnes foreløpig ikke dokumentasjon på at hendelsen skyldtes sabotasje. Likevel illustrerer den hvor sårbar transportinfrastrukturen kan være i en konflikt der angrep langt bak frontlinjene har fått stadig større betydning.

Både Russland og Ukraina har gjennomført operasjoner mot broer, jernbaner, energianlegg og militære forsyningslinjer langt fra de direkte kamphandlingene. Etterretningstjenestenes rolle i krigen er betydelig, og spørsmålet om hvordan slike operasjoner skal håndteres ved en eventuell fredsslutning, vil vanskelig kunne holdes utenfor forhandlingene for alltid.

I denne sammenhengen er også utviklingen i Storbritannia interessant.

Den britiske forsvarsministeren Wes Streeting har i et intervju med Financial Times tatt til orde for å opprette nye direkte kommunikasjonskanaler med Russland, særlig mellom landenes militære ledelser.

Han begrunner behovet med faren for feilberegninger og en utilsiktet opptrapping. Storbritannia har fremdeles en ambassade i Moskva, men har manglet regelmessig kontakt på høyt militært nivå siden 2022.

Det er bemerkelsesverdig at London nå ønsker slike kanaler samtidig som Russland og USA diskuterer sikkerhetsordninger i Abu Dhabi. Etter flere år der direkte kontakt med Moskva har vært politisk vanskelig, erkjenner britiske myndigheter at fraværet av kommunikasjon i seg selv kan innebære en risiko.

Russland vil diskutere Eurasia – ikke bare Europa

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har også utvidet rammen for det Moskva ønsker å oppnå.

Han snakker ikke bare om en ny sikkerhetsarkitektur i Europa, men om en sikkerhetsordning for hele Eurasia. Ifølge Lavrov har Russland utarbeidet sitt eget dokument om hvordan en slik ordning kan bygges opp uten at enkelte staters sikkerhet skal gå på bekostning av andres.

En slik tilnærming er langt mer omfattende enn spørsmålet om Ukrainas fremtidige forhold til NATO.

Lavrov har fremhevet den russiskledede forsvarsalliansen CSTO som en av byggesteinene. Dersom Moskva ønsker å knytte sammen eksisterende sikkerhetsorganisasjoner på det eurasiske kontinentet, er det nærliggende at også Shanghai-samarbeidsorganisasjonen vil få en rolle.

Det ville trekke Kina, India, Pakistan og Iran inn i en overordnet diskusjon om sikkerhet på et kontinent som også omfatter Europa.

For USA og de europeiske NATO-landene vil en ordning som gir Kina en formell rolle i spørsmål om europeisk sikkerhet, være vanskelig å akseptere. Men det illustrerer hvor annerledes Moskvas langsiktige mål er sammenlignet med en tradisjonell fredsavtale mellom Russland og Ukraina.

Russland ønsker ikke bare en avslutning av den nåværende krigen. Det ønsker en omlegging av de internasjonale sikkerhetsforholdene som landet mener bidro til at konflikten oppsto.

Om det er realistisk å oppnå dette, er et helt annet spørsmål.

Men det er også en forklaring på hvorfor en erfaren diplomat som Rjabkov sitter i Abu Dhabi, sammen med representanter fra militæret, etterretningstjenestene og rustningskontrollen.

Europa er i Abu Dhabi, men ikke ved bordet

De europeiske regjeringene har reagert sterkt på muligheten for at Washington og Moskva skal diskutere Europas sikkerhet uten europeisk deltakelse.

Frankrikes utenriksminister Jean-Noël Barrot hadde varslet at europeerne ville delta i forhandlingene. Ursula von der Leyen har fremhevet at Europa må være involvert i prosessen, og representanter fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, NATO og EU har reist til Abu Dhabi.

Men selve møtene mellom Russland, Ukraina og USA foregår uten dem.

Kreml har gjort det klart at formatet er trilateralt. Europeiske representanter har i stedet hatt separate konsultasjoner med den amerikanske og ukrainske delegasjonen.

Det er en situasjon som illustrerer en grunnleggende motsetning. Russland ønsker å forhandle med USA om spørsmål Moskva betrakter som avgjørende for sin egen sikkerhet. Europeerne mener at en avtale om kontinentets fremtid ikke kan inngås uten deres samtykke.

Lavrov og utenriksdepartementets talskvinne Marija Zakharova har vært avvisende til europeisk direkte deltakelse. Fra russisk side blir det fremhevet at europeerne ikke har lagt frem forslag til en ny sikkerhetsordning som Moskva kan forhandle om, men i hovedsak har insistert på våpenhvile og fortsatt støtte til Ukraina.

Det er ikke hele det europeiske standpunktet. Europeiske regjeringer ønsker også sikkerhetsgarantier som skal hindre en ny russisk offensiv etter en eventuell fredsavtale. Men det er riktig at deres utgangspunkt er vesentlig forskjellig fra Moskvas, særlig når det gjelder Ukrainas fremtidige forhold til NATO.

Situasjonen har dessuten et paradoksalt preg. Storbritannia, Frankrike og Tyskland er blant Europas viktigste militærmakter, men deres representanter må konsultere amerikanerne og ukrainerne uten å delta direkte i samtalene med Russland.

Det kan tolkes som et uttrykk for hvor lite tillit de europeiske regjeringene har til at deres interesser vil bli ivaretatt av Washington og Kyiv alene.

Deres tilstedeværelse i Abu Dhabi gir dem mulighet til å påvirke prosessen, men ikke til å fremføre sine krav direkte overfor den russiske delegasjonen.

Merz truer med EUs budsjett

Samtidig øker spenningen innad i Europa.

Tysklands kansler Friedrich Merz har truet med å holde tilbake tysk støtte til EUs neste langtidsbudsjett, dersom medlemslandene ikke blir enige om en felles finansieringsordning for Ukraina.

Ukraina står overfor et anslått finansieringsbehov på 70 milliarder euro i 2027, og EU har diskutert å dekke omkring 45 milliarder av dette. Flere medlemsland motsetter seg ytterligere økonomiske forpliktelser.

Merz knytter dermed en av unionens viktigste forhandlinger, langtidsbudsjettet for 2028–2034, til spørsmålet om fortsatt finansiering av Ukraina.

Det er et betydelig pressmiddel. Struktur- og regionalfondene, landbruksstøtten og andre overføringer fra EU er viktige for mange medlemsland, og den tyske regjeringen vet at et sammenbrudd i budsjettforhandlingene vil få konsekvenser langt utover Ukraina-politikken.

Samtidig innebærer fremgangsmåten en risiko.

Dersom medlemsland oppfatter tyskernes krav som et ultimatum, kan det forsterke motstanden mot å gi ytterligere støtte til Kyiv. Det kan også gjøre det vanskeligere å oppnå den enigheten Merz ønsker.

Det bemerkelsesverdige er at europeiske ledere på den ene siden insisterer på at de må ha en avgjørende rolle i en fremtidig fredsordning, mens de på den andre siden sliter med å bli enige om hvordan den eksisterende politikken overfor Ukraina skal finansieres.

Zelenskyj advarer: Russland forsøker å dele Ukraina i to

Mens diplomatene forhandler, fortsetter krigen mot Ukrainas infrastruktur.

Mandag advarte Zelenskyj om at Russland forsøker å dele Ukraina langs elven Dnipro. Han hadde diskutert saken med Ursula von der Leyen, og ifølge Financial Times mener ukrainske myndigheter at Russland forsøker å ramme broene og kraftnettet på en måte som skal isolere den østlige delen av landet fra den vestlige.

En høytstående ukrainsk tjenestemann sa til avisen at angrepene ikke bare handler om transport. Russland skal også forsøke å svekke strømoverføringen fra vest til øst, noe som kan etterlate millioner av mennesker uten tilstrekkelig elektrisitet og varme gjennom vinteren.

Dette er en alvorlig utvikling, og den stemmer med et mønster som har blitt stadig tydeligere i de russiske angrepene.

Broene over Dnipro er viktige for transport av personell, ammunisjon, drivstoff og tungt utstyr til de ukrainske styrkene øst for elven. Samtidig er kraftnettet avhengig av et omfattende system av produksjonsanlegg, understasjoner og overføringslinjer.

Ved å ramme begge deler samtidig kan Russland skape problemer som forsterker hverandre.

En ødelagt bro trenger ikke nødvendigvis å falle i elven for å miste sin militære betydning. Det kan være tilstrekkelig å skade kjørebanen, redusere kapasiteten eller tvinge frem langvarige reparasjoner. Når transporten må legges om til færre kryssinger, blir forsyningene langsommere og mer sårbare.

Den Wien-baserte militæranalytikeren Franz-Stefan Gady har overfor Financial Times påpekt at Russland ikke trenger å isolere hele det østlige Ukraina fullstendig. Det kan være nok å skape vedvarende friksjon og slitasje i forsyningssystemet.

Tungt militært materiell og store mengder ammunisjon fraktes i betydelig grad med jernbane. Dersom jernbanebroene over Dnipro blir ødelagt eller satt ut av drift, blir det langt vanskeligere å flytte reserver raskt til truede frontavsnitt.

Andre kryssinger kan fortsatt brukes, og Ukraina kan etablere midlertidige broer. Men pontongbroer har begrenset kapasitet sammenlignet med permanente forbindelser, og de vil være utsatt for droner og missilangrep.

Det avgjørende blir derfor ikke bare hvor mange broer Russland kan ramme, men hvor lenge ukrainske myndigheter klarer å opprettholde tilstrekkelig transportkapasitet mens angrepene fortsetter.

Nordbroen rammet – og luftvernet mangler missiler

I Kyiv har den russiske kampanjen mot broene allerede fått merkbare konsekvenser.

Nordbroen ble rammet av ballistiske missiler 7. november. Angrepet skadet kjørebanen og tilhørende infrastruktur, og broen ble stengt. Etter tekniske undersøkelser kunne trafikken delvis gjenopptas søndag, men med begrenset kapasitet.

Også andre broer i byen har vært rammet av angrep og trafikkrestriksjoner.

Det er foreløpig ikke dokumentert at Russland har besluttet å ødelegge samtlige broer over Dnipro. Men kombinasjonen av gjentatte angrep og Zelenskyjs egen advarsel gir grunn til å undersøke om Moskva nå har gjort kryssingene til en sentral del av sin militære strategi.

Samtidig blir det stadig vanskeligere for Ukraina å beskytte dem.

Zelenskyj har opplyst at bare fire av 36 ballistiske missiler som ble brukt i et større russisk angrep 7. november, ble skutt ned. Han forklarte den lave andelen med mangel på Patriot-interceptorer.

Dette er en begrensning som ikke uten videre kan løses med nye pengebevilgninger.

Produksjonen av avanserte luftvernmissiler tar tid, og USA og de europeiske landene må fordele sine tilgjengelige lagre mellom egne behov og flere allierte. Tyskland har allerede gjort klart at landet ikke kan sende flere Patriot-systemer til Ukraina for øyeblikket.

Dermed oppstår et stadig vanskeligere valg for Kyiv: Skal luftvernet prioritere hovedstaden, kraftverkene, understasjonene, broene eller de militære styrkene nær fronten?

Jo flere mål Russland angriper samtidig, desto vanskeligere blir det å beskytte dem alle.

Rassvet og kampen om satellittkommunikasjonen

En annen utvikling kan få stor betydning for krigens videre forløp.

Russland arbeider med å bygge ut satellittsystemet Rassvet, som skal tilby kommunikasjon gjennom et nettverk av satellitter i lav jordbane. Systemet blir ofte omtalt som et russisk alternativ til Starlink.

Ukrainske etterretningskilder har opplyst at Rassvet allerede brukes til militær kommunikasjon, men at dekningen over Ukraina foreløpig ikke er kontinuerlig.

Et fullt utbygd system kan gi russiske styrker bedre muligheter til å kommunisere med og styre droner over store avstander, uten å være like avhengige av forbindelser fra bakken.

Det har også vært spekulert i om Rassvet kan ha bidratt til presisjonen i de russiske angrepene på broene over Dnipro. Det finnes ingen dokumentasjon på dette. Moderne missiler kan benytte flere former for navigasjon og målstyring, og det er derfor ikke grunnlag for å tilskrive treffene et bestemt satellittsystem.

Den strategiske betydningen er likevel klar. Dersom Russland oppnår mer omfattende og stabil satellittdekning, kan det øke rekkevidden og fleksibiliteten til landets militære kommunikasjons- og dronesystemer.

Samtidig har Russland begynt å utvikle og utplassere systemer som skal forstyrre Ukrainas bruk av Starlink.

Et av disse er Volna Kupol Garant, som er utviklet for å jamme satellittkommunikasjon. Ukrainske militære eksperter har bekreftet at systemet eksisterer og brukes. Ifølge ukrainske opplysninger kan ett system forstyrre kommunikasjon over et område på omkring 20 kvadratkilometer.

Det er langt mindre enn en radius på 25 kilometer, slik enkelte russiske omtaler har gitt inntrykk av.

Likevel kan et stort antall slike systemer få betydning. Reuters har tidligere omtalt hvordan Russland bruker elektroniske mottiltak mot ukrainske droner som er avhengige av Starlink.

Russiske myndigheter har meldt at Volna Kupol Garant er satt i serieproduksjon. Dersom systemene produseres i tilstrekkelige mengder og flyttes nærmere frontlinjen, kan de gjøre det vanskeligere for ukrainske styrker å opprettholde satellittforbindelser på utsatte avsnitt.

Det vil ikke innebære at Starlink blir satt ut av spill over hele Ukraina. Men det kan skape lokale områder der kommunikasjonen blir ustabil eller utilgjengelig.

Ukraina har i stor grad basert både kommunikasjon og droneoperasjoner på Starlink. Russland forsøker dermed ikke bare å ødelegge fysisk infrastruktur som broer og kraftverk, men også å svekke de digitale forbindelsene som gjør det mulig å koordinere militære operasjoner.

Kombinasjonen av bedre russisk satellittkommunikasjon og økt evne til å forstyrre ukrainsk kommunikasjon kan over tid endre forutsetningene for krigen i luften og på bakken.

Lyman: russiske kilder hevder at Vivaldi har mislyktes

På fronten fortsetter kampene, blant annet i området rundt Lyman.

Den russiske militærbloggen Rybar hevder at russiske styrker beholdt posisjoner i byen gjennom den ukrainske operasjonen Vivaldi, og at Ukraina ikke lyktes med å gjenerobre den.

Ifølge denne fremstillingen var kontroll over Lyman et sentralt mål fordi byen kunne brukes som utgangspunkt for videre operasjoner og for å redusere det russiske presset mot Sloviansk og Kramatorsk.

Rybar hevder at russiske styrker har klart å gjenopprette forbindelsen til flere av sine enheter i området, mens en gruppe i den nordlige delen fortsatt skal være avskåret.

Det meldes også om ukrainske angrep ved Jampil, men ifølge de russiske kildene har disse ikke gitt vesentlige resultater.

Disse opplysningene er ikke uavhengig bekreftet. Det er derfor for tidlig å slå fast at slaget om Lyman er avgjort.

Dersom den russiske fremstillingen er riktig, kan den likevel innebære at Ukraina har brukt betydelige styrker på en operasjon som ikke oppnådde sitt viktigste mål. Det vil i så fall ytterligere begrense Ukrainas muligheter til å gjennomføre større motoffensiver i området.

Russiske kilder melder samtidig om nye fremstøt i Sumy-regionen. Også her mangler det uavhengig bekreftelse på omfanget.

Den generelle utviklingen er at Russland fortsetter operasjonene ved fronten samtidig som landets luftstyrker angriper transport- og energiinfrastruktur lenger inne i Ukraina.

Hvorfor skulle Moskva inngå en avtale nå?

Dette bringer oss tilbake til Abu Dhabi.

Russland har sendt en delegasjon med omfattende erfaring fra sikkerhetsforhandlinger, etterretning og militære operasjoner. Moskva har fått Washington til å diskutere spørsmål om europeisk sikkerhet som lenge har vært kjernen i russiske krav. Samtidig fortsetter de militære operasjonene, og russiske myndigheter ser ut til å mene at tiden ikke nødvendigvis arbeider mot dem.

Hvorfor skulle Russland da gå med på en avtale som fryser frontlinjen uten å oppfylle kravene landet har fremmet siden 2021?

Fra Moskvas perspektiv vil en våpenhvile som ikke samtidig avklarer Ukrainas fremtidige militære status, kunne innebære at konflikten bare utsettes. Russiske myndigheter har gjentatte ganger sagt at de ikke ønsker en ny versjon av Minsk-avtalene, der partene inngår en ordning som senere bryter sammen.

For Kyiv er utgangspunktet det motsatte. Zelenskyj avviser å gi fra seg territorium og fastholder at Ukraina må få sikkerhetsgarantier som kan hindre fremtidige russiske angrep. NATO-medlemskap regnes fortsatt av ukrainske myndigheter som den sterkeste mulige garantien.

Europeiske regjeringer støtter i hovedsak Ukrainas rett til å bestemme sin egen sikkerhetspolitiske fremtid, mens Russland krever at landets fremtidige forhold til NATO må være en del av en avtale.

Det er dermed ikke bare uenighet om kartet. Partene er uenige om selve prinsippene for en fredsordning.

Rubios uttalelse viser at Washington erkjenner at Russland må involveres dersom garantiene skal være en del av en fremforhandlet løsning. Men det er ennå ikke klart om USA faktisk er villig til å gi Russland den innflytelsen Moskva krever.

Samtidig har de militære forholdene betydning for hva partene kan være villige til å godta.

Russland kan mene at fortsatt press mot Ukrainas infrastruktur og væpnede styrker vil styrke landets forhandlingsposisjon ytterligere. Ukraina kan på sin side håpe at fortsatt vestlig støtte og militær motstand skal hindre Moskva i å oppnå sine mål.

Ingen av partene ser foreløpig ut til å være villige til å oppgi sine grunnleggende krav.

Det mest sannsynlige utfallet på kort sikt er derfor nye møter snarere enn en endelig avtale.

Men selv om Abu Dhabi ikke fører til fred, kan samtalene få en betydning som strekker seg langt utover Ukraina. For første gang på lenge diskuterer Washington og Moskva eksplisitt en bredere europeisk sikkerhetsordning mens krigen fortsatt pågår.

Russland har forsøkt å få denne diskusjonen i gang siden før invasjonen i 2022. Nå sitter landets mest erfarne diplomater ved bordet, samtidig som USA erkjenner at Russlands samtykke kan være nødvendig for at en fredsordning skal fungere.

Og mens dette skjer, fortsetter angrepene mot broene, kraftnettet og kommunikasjonssystemene som holder Ukraina sammen.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hva som blir sagt i Abu Dhabi, men hvor mye som vil ha endret seg på bakken dersom partene møtes igjen om noen måneder.

---

Denne artikkelen ble publisert av Perspektiv.