G7-fasaden sprekker: Frankrike, KI-boblen og kimen til en ny revolusjon

I årevis har vestlige medier og finansanalytikere pekt på Japan og USA som de mest opplagte kandidatene for en gjeldsnedsmelting. Tallene fra G7-økonomiene virker unektelig svimlende ved første øyekast.

Japan troner øverst med en offentlig gjeld på over 200 prosent av BNP – mer enn det dobbelte av landets samlede økonomi og den tyngste gjeldsbyrden i den rike verden. Likevel betaler Tokyo den laveste lånerenten blant de syv, på rundt 3 prosent. Forklaringen ligger i hvem de skylder penger: Kun 8 prosent av statsobligasjonene eies av utlendinger. Resten sitter på japanske hender og hos landets egen sentralbank, som trykker yen etter behov. Som denne analysen av Japans gjeldsproblem belyser, kan ikke en stat som kontrollerer sin egen seddelpresse gå tom for penger, selv om prisen betales gjennom en svekket yen og inflasjon som spiser av innbyggernes sparing.

I USA har gjelden passert 40 billioner dollar, opp mot det lovfestede gjeldstaket på 41,1 billioner dollar. Landet låner rundt 2 billioner dollar i året, og rentebetalingene alene har passert 1,1 billioner dollar årlig – mer enn det gigantiske amerikanske militærbudsjettet koster å drifte. Men i likhet med Japan låner USA i en valuta de selv trykker, og Federal Reserve forsyner maskineriet med dollar så lenge reservestatusen holder stand.

I motsatt ende finner man Canada og Tyskland. Canada har i realiteten den laveste nettogjelden i G7 når man trekker fra formuene i landets offentlige pensjonsfond, og landet låner utelukkende i egne dollar. Tyskland bærer en gjeld på rundt 65 prosent av BNP – den klart laveste bruttogjelden blant de syv – og har den høyeste kredittvurderingen markedet kan gi. Når kapital flykter fra europeisk uro, søker den tradisjonelt tilflukt i tyske statspapirer.

Men rå gjeldsdata forteller sjelden hele sannheten om imperiers fall. Den virkelige systemkrisen inntreffer ikke der gjelden er størst i absolutte tall, men der et maktapparat har mistet både pengepolitisk suverenitet og evnen til politisk styring.

Når man skreller bort overskriftene, er det verken Tokyo eller Washington som står først i konkurskøen. Det gjør Paris.

Euroens tvangstrøye og det franske fallet

I eurosonen gjelder en helt annen og nådeløs logikk. Euroen fungerer som en overnasjonal tvangstrøye der medlemsstatene har avstått retten til å trykke sine egne penger. De låner i en fremmed valuta.

Når markedspanikken setter inn, er de prisgitt Den europeiske sentralbanken (ESB) i Frankfurt. Den hjelpen kommer aldri gratis, men følges av knallharde teknokratiske diktat – slik Hellas smertelig erfarte under troika-styret i 2015, og Italia da Silvio Berlusconi ble skjøvet til side etter et hemmelig direktivbrev i 2011.

Mens Italia har en nominell gjeld på 138 prosent av BNP mot Frankrikes 118 prosent, eies to tredjedeler internt, og regjeringen i Roma har vist vilje til å bremse opptakene. Frankrike, derimot, stryker på samtlige kontrollposter:

• Utenlandsk avhengighet: Over halvparten av den franske statsgjelden eies av utenlandske kreditorer og internasjonale finansfond.
• Ingen egen seddelpresse: Paris kan ikke trykke euro for å redde statskassen.
• Total politisk handlingslammelse: Den franske staten har ikke levert et balansert budsjett siden 1974 – det er 51 sammenhengende år med underskudd. President Macrons regime har slitt ut fem statsministre siden starten av 2024 og kontrollerer under en tredjedel av nasjonalforsamlingen.

Likevel planlegger den franske staten å låne rekordhøye 340 milliarder euro i markedet, samtidig som lånerenten har klatret over 5 prosent for første gang på 24 år.

KI-boblen: Det oppblåste sløret som skjuler nedsmeltingen

Hva holder dette vaklende korthuset oppe akkurat nå? Svaret finnes i den enorme spekulasjonsbølgen rundt kunstig intelligens (KI).

De siste årene har KI-hypen fungert som en massiv likviditetsstøvsuger og en kunstig livline for hele det vestlige finanssystemet. En håndfull amerikanske teknologigiganter har blåst opp aksjeindeksene til himmelske multipler basert på fantasifulle løfter om eksponentiell produktivitetsvekst. Denne oppblåste papirformuen har skapt en illusjon av finansiell soliditet, skjult de dype strukturelle sårene i realøkonomien og holdt risikoviljen i live.

Men når gigantinvesteringene i datasentre og mikrobrikker ikke kaster av seg de lovede inntektene, sprekker boblen.

Når KI-boblen punkterer, oppstår et akutt likviditetssug. Spekulanter og hedgefond må dekke inn marginkrav og kaste kortene. I fransk finanssjargong snakker man ikke lenger bare om nøytrale verdipapirer, men om actifs toxiques – toksiske eiendeler – og créances pourries, råtne fordringer som ingen vil røre. I en global panikk er det obligasjonene til land som har mistet kontrollen investorene kvitter seg med først.

Siden over halvparten av Frankrikes gjeld eies av utlendinger, vil en KI-kollaps utløse massiv kapitalflukt ut av franske OAT-papirer (Obligations assimilables du Trésor), som raskt forvandles til titres pourris – råtne statsobligasjoner i bankenes balanser. Renter som allerede har passert 5 prosent, vil skyte ukontrollert i været. For en fransk stat som må rulle over hundrevis av milliarder euro i lån, betyr det akutt betalingsstopp og et behov for structures de défaisance – gigantiske «søppelbanker» – av en dimensjon Europa aldri har sett maken til.

KI-boblen er tinderen som gjør at hele det europeiske gjeldsberget tar fyr straks gnisten tennes.

Oljefondet, atomparaplyen og konsulentveldet: Den norske underkastelsen

Det er i dette eksplosive landskapet Norge har rotet seg inn i en dobbel felle. På finanssiden sitter Statens pensjonsfond utland (SPU) dypt eksponert i europeiske gjeldspapirer, som sprer seg faretruende mot tyske referanserenter. Ettersom Oljefondet er bundet til å følge globale markedsindekser, har det plassert enorme milliardbeløp direkte i franske OAT-obligasjoner, ved siden av massive aksjeposter i franske banker og industrigiganter. Norske oljemilliarder fungerer i praksis som en ufrivillig garantist som finansierer det franske budsjettunderskuddet. Når renten stiger over 5 prosent og OAT-papirene devalueres i markedet, faller kursverdien på fondets beholdning umiddelbart.

Men den politiske eliten i Oslo har ikke nøyd seg med finansiell medskyldighet. Uten åpen debatt i Stortinget har Norge sluttet seg til Frankrikes atomavskrekkingsinitiativ og knyttet landet direkte til Macrons uavhengige atomdoktrine – Force de frappe.

Kombinasjonen er like grotesk som den er farlig: Samtidig som Frankrike knaker i sine økonomiske og sosiale sammenføyninger, velger det norske maktapparatet å binde nasjonens eksistensielle sikkerhet til et regime som verken har penger, parlamentarisk flertall eller befolkningens tillit. Hvor troverdig er en atomgaranti levert av en president som må regjere på dekret mot sitt eget folk, og hvis statskasse er avhengig av utenlandske lån for å overleve neste budsjettår? Norges inntreden under den franske atomparaplyen fremstår som en ren politisk og økonomisk subsidiering av Macrons stormaktsambisjoner – betalt av fellesskapets midler uten demokratisk forankring.

For å legitimere denne symbolpolitiske akrobatiske øvelsen mellom Støre og Macron, har det vokst frem en lukrativ industri for et helt sjikt av norske og internasjonale konsulentselskaper. Millionene sitter løst når McKinsey, PwC, Norconsult og statsstøttede tenketanker forfatter hemmeligstemplede risikoanalyser og rapporter om «strategisk interoperabilitet» og «europeisk autonomi». Dette er papirarbeid bestilt for å gi et skinn av faglig tyngde til beslutninger som for lengst er tatt bak lukkede dører. Kommunikasjonsbyråer fyller ordrebøkene med oppdrag for å omskrive kjernefysisk opprustning og suverenitetsavståelse til «felles avskrekking» og «ansvarlig alliansepolitikk».

Det er et fullkomment militær-akademisk-konsulentmessig kretsløp: Byråkrater og offiserer godkjenner milliardkontrakter som understøtter fransk rustningsindustri (Dassault, Thales, Naval Group) og tilpasser norske baser for alliert atomlogistikk – for deretter å gå rett over i fete partnerstillinger i konsulentbransjen. Prisen for denne servile elitepolitikken er tredelt: Norske skattepenger overføres til en bunnskrapt fransk statskasse, norsk territorium peker seg ut som et primærmål for kjernefysiske motangrep, og det parlamentariske folkestyret avvikles i landets mest skjebnesvangre spørsmål.

Forspillet til 1789: Historien gjentar seg

For å forstå dybden i den franske krisen, må man kjenne forspillet til 1789. Som historikere påpeker i analyser av den franske revolusjonens finansielle røtter, ble omveltningen ikke unnfanget i et filosofisk vakuum; den ble utløst av en akutt statsfinansiell konkurs.

Gjennom hele 1700-tallet hadde det franske monarkiet bygget opp et astronomisk gjeldsberg for å finansiere kostbare imperiekriger – kulminerende med den massive støtten til den amerikanske uavhengighetskrigen. De privilegerte stendene, adelen og presteskapet, nektet hardnakket å betale skatt. Staten var avskåret fra en moderne sentralbank og lånte i stedet hemningsløst fra private finansfyrster i Paris, Genève og Amsterdam til skyhøye renter.

I 1788 gikk regnestykket ikke lenger opp: Over halvparten av Frankrikes samlede statsinntekter gikk med til å betjene rentene på gjelden alene. Da kreditorene strammet til tommeskruene og nektet kongen nye lån, var statskassen tom. Ludvig XVI så ingen annen utvei enn å kalle inn Stenderforsamlingen våren 1789 for å tvinge igjennom nye skatter på tredjestanden – bøndene, arbeiderne og det voksende borgerskapet. Resultatet var at monarkiet mistet grepet fullstendig, og det gamle regimet raknet i grunnen.

Dagens situasjon under Emmanuel Macron følger nøyaktig samme manuskript:

• Finansiering av overmot: Akkurat som Ludvig XVI tømte statskassen på oversjøiske militæreventyr, prioriterer Macron europeisk militarisering og atomambisjoner mens velferdsstatens infrastruktur forfaller.
• Elitens skattefritak og teknokratiske diktat: Macrons regime startet med å fjerne formuesskatten for de superrike (ISF), for deretter å hente inn pengene ved å kutte i pensjoner og heve avgifter for vanlige folk. Da nasjonalforsamlingen nektet å godkjenne pensjonsranet, grep presidenten til grunnlovens paragraf 49.3 for å tvinge reformen igjennom uten avstemning.
• Uforenlige krav og sosial eksplosjon: De internasjonale kreditorene krever blodige kutt for å sikre rentebetalingene. Det franske folket nekter på sin side å ta regningen for 51 år med statlig overforbruk. Hvert kutt møtes av generalstreiker og opprør i gatene.

Akkurat som i 1789 er den politiske overbygningen handlingslammet. Med et parlament delt i tre uforsonlige leire og fem statsministre slitt ut på rekordtid, finnes det ingen vei tilbake til stabilitet innenfor dagens system.

Det europeiske korthuset og sjokkbølgene for Norge

Dersom en sprekk i KI-hypen ryster markedene og kreditorene for alvor stenger kranene til Paris, vil sjokkbølgene forplante seg på sekunder.

Under eurokrisen brukte EUs krisefond totalt 295 milliarder euro på å redde fem mindre medlemsland sammenlagt. Frankrike alene planlegger å låne mer enn hele den summen på ett enkelt år. Frankrike er ikke bare «too big to fail» – det er «too big to bail».

Dersom Paris misligholder, følger Italia med i dragsuget på dager, ettersom franske storbanker er Italias største kreditorer, mens tyske og britiske banker sitter med hundrevis av milliarder i fransk gjeld.

For Norge vil en slik nedsmelting bety:

• Umiddelbare milliardtap i Oljefondet: Massive kursfall på OAT-obligasjoner og europeiske bankaksjer.
• Eksportkollaps: En dyp europeisk resesjon som kveler etterspørselen etter norsk fastlandseksport, industri og sjømat.
• Kronefall og importert inflasjon: Panikkflukt fra små valutaer som vil sende den norske kronen utforbakke og gi en ny, brutal prisvekst for norske husholdninger.

G7-lederne opptrer jevnlig på den globale scenen med moraliserende formaninger om en «regelstyrt verdensorden», men sitter i realiteten på toppen av et gjeldsfjell holdt oppe av oppblåste teknologimyter. Frankrike står først i køen mot stupet. Og mens Stortinget tier og konsulentene fakturerer, har den norske makteliten sørget for at fellesskapets sparepenger, sikkerhet og fremtid er lenket fast til muren når den faller.