oss 150 kroner!
Seyed Mohammad Marandi, professor ved Teheran Universitet og tidligere rådgiver for Irans atomforhandlingsteam, argumenterer for at USA står overfor et avgjørende valg mellom å akseptere Irans betingelser for å avslutte konfrontasjonen eller å starte en krig som kan ødelegge Persiabukta, kollapse verdensøkonomien og akselerere nedgangen i amerikansk makt. Iran tilbyr Washington en diplomatisk exit samtidig som de forbereder seg på en konflikt de i økende grad anser som uunngåelig.
Iran er bedre forberedt på krig enn USA
Iran har brukt måneder på å utvide sin underjordiske militære infrastruktur, missilbaser, droneanlegg og kommandostrukturer. Missilproduksjonen har akselerert dramatisk, mens tusenvis av frivillige har styrket landets militære evner.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herIran har også et betydelig etterretningsfortrinn. Flere tiår med observasjon av amerikanske militæroperasjoner i Irak og Afghanistan har gitt Teheran omfattende kunnskap om amerikanske institusjoner, militære evner og beslutningstaking.
Washington, derimot, har dårlig forståelse av det iranske samfunnet og politikken.
Iranske myndigheter tror et nytt amerikansk angrep er nært forestående. Imidlertid vil ethvert forsøk på å ødelegge Irans sivile infrastruktur utløse gjengjeldelse mot kritisk infrastruktur i Israel og monarkiene i Persiabukta.
Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait og De forente arabiske emirater ville bli utsatt for katastrofale konsekvenser. Regjeringene deres kunne kollapse i løpet av få dager, noe som potensielt kunne utløse en global økonomisk depresjon som var mer alvorlig enn den på 1930-tallet.
Hormuzstredet er Irans viktigste våpenskjold
Iran har intensivert angrepene på fartøy som forsøker å krysse Hormuzstredet uten deres tillatelse, og bruker i økende grad missiler og tyngre droner i stedet for begrensede angrep.
Denne strategien har redusert regional eksport kraftig og økt presset på globale energi- og råvaremarkeder.
Konsekvensene strekker seg utover råolje. Forsyning av flytende naturgass, raffinerte petroleumsprodukter, gjødsel, helium og svovel har blitt spesielt sårbare.
Irans mål er å øke det økonomiske presset på Donald Trump før det amerikanske mellomvalget, samtidig som Teherans forhandlingsposisjon styrkes.
Strategien har allerede bidratt til en endring i Washingtons diplomatiske tone. En nylig melding fra visepresident JD Vance var markant mer respektfull enn tidligere amerikanske meldinger.
En diplomatisk exit før mellomvalget
Iran har lagt frem et forslag med syv punkter som er utformet for å avslutte konfrontasjonen, samtidig som det gir Trump mulighet til å presentere en avtale som politisk akseptabel.
Teheran har indikert at Hormuzstredet kan gjenåpnes før mellomvalget dersom Washington godtar betingelsene.
Forslaget kombinerer diplomatisk fleksibilitet med kompromissløse strategiske krav. Iran er villig til å justere presentasjonen av en avtale, men ikke innholdet.
Landet har også advart om at fornyet krig kan føre til endringer i landets atomvåpenposisjon. Iranske militærledere har erklært at de kan angripe forebyggende dersom de identifiserer forberedelser til et amerikansk angrep.
Forventningen i Teheran er likevel fortsatt at krig er mer sannsynlig enn enighet.
Selv om Washington avviser forslaget, vil Iran ha vist sin befolkning og internasjonale partnere at de har uttømt diplomatiske muligheter før ytterligere konfrontasjon.
Monarkiene i Persiabukta står overfor en eksistensiell krise
Gulfmonarkiene har støttet Washingtons kampanje mot Iran, i forventning om at amerikansk militærmakt vil sikre en rask seier.
Den beregningen har feilet.
Saudi-Arabias manglende evne til å forsvare sin infrastruktur mot jemenittiske missiler og droner demonstrerer hvor sårbare regionale myndigheter er for et mye større iransk angrep.
Iranske militæroperasjoner, kombinert med press fra Jemen og motstandsstyrker i Irak og Libanon, kan overvelde amerikanske kapasiteter.
USA overfører allerede luftforsvarssystemer fra andre regioner for å beskytte Israel, noe som undergraver tilliten blant de gjenværende allierte.
Selv uten en ny krig, må Saudi-Arabia, Qatar, Bahrain, Kuwait og De forente arabiske emirater fundamentalt revurdere forholdet sitt til Teheran.
Iran vil bestemme fredsbetingelsene
En fremtidig løsning må anerkjenne Irans autoritet over Hormuzstredet.
Teheran og Oman har allerede blitt enige om avtaler om etablering av en egen skipskorridor. Iran har til hensikt å kontrollere passasjen gjennom denne korridoren og innføre avgifter på fartøy som bruker den.
Disse ordningene ville bli operative dersom Washington aksepterte Irans betingelser.
Iran vil ikke gå tilbake til det tidligere systemet med økonomisk beleiring og militære trusler. Det vil heller ikke la Washington bestemme når en fornyet krig slutter.
Dersom USA iverksetter et nytt angrep, har Iran til hensikt å fortsette kampen inntil kravene deres er oppfylt.
Amerikansk makt avtar i tre regioner
Washingtons konfrontasjon med Iran utfolder seg side om side med krigen mot Russland i Ukraina og forsøkene på å holde Kina inne i Øst-Asia.
Disse samtidige forpliktelsene undergraver amerikansk innflytelse.
Militære ressurser trekkes tilbake fra Japan og Sør-Korea for å støtte operasjoner i Vest-Asia, noe som viser asiatiske allierte at amerikanske sikkerhetsgarantier blir stadig mer upålitelige.
Det samme mønsteret dukker opp i hele Europa og Midtøsten.
Amerikanske forsøk på å isolere Russland, Iran og Kina svekker i stedet Washingtons egne allianser.
En avtale med Iran kan forhindre en katastrofal eskalering. Å avvise den risikerer å forvandle den regionale konfrontasjonen til en global økonomisk og geopolitisk krise som amerikansk makt kanskje aldri vil komme seg etter.
Sammendraget er utarbeidet med AI.
Dette intervjuet ble publisert på Greater Eurasia.
