oss 150 kroner!
Glenn Diesens samtale med Jimmy Dore reiser alvorlige spørsmål om regjeringens maktbruk og norske mediers rolle. Han beskriver en offentlighet der analyser av Russlands sikkerhetsinteresser møtes med propagandastempler og mistanke om illojalitet. Jeg mener vi må spørre hva som skjer med demokratiet når pressen overtar maktens premisser og gjør motforestillingene mistenkelige.
I intervjuet, publisert på The Jimmy Dore Show 30. oktober 2026, forteller professor Glenn Diesen om avlyste arrangementer og press mot universitetet. «Jeg kan ikke engang snakke på arrangementer lenger», sier han. Kritikken av pressen er like direkte: «Etter min mening har vi ikke journalister lenger.» Dette er sterke ord. De burde føre til en grundig undersøkelse av maktforholdene han beskriver. Norske redaksjoner bør undersøke presset mot Diesen med den samme kraften som de undersøker ham selv.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herBak intervjuet ligger kritikken Diesen publiserte på Substack 23. oktober. Der beskriver han hvordan undersøkelser av rivaliserende staters sikkerhetsbekymringer blir framstilt som støtte til fienden. Han mener myndigheter, organisasjoner og medier bidrar til å gjøre faglig uenighet til et spørsmål om politisk lojalitet. Han retter også kritikk mot NRKs faktasjekking av tidligere uttalelser. Slik Diesen beskriver det, blir forskeren selv problemet, mens argumentene hans skyves til side. Dette bør bekymre langt flere enn dem som deler hans syn på Russland. Dersom en forsker må forsvare sin moralske legitimitet før argumentene hans blir diskutert, blir terskelen høyere også for andre som vil utfordre sikkerhetspolitisk konsensus.
Forsvarsminister Tore O. Sandviks egen tale i Oslo Militære Samfund 26. januar 2026 viser hvor hard ordbruken er blitt. Han advarte mot russisk propaganda i kommentarfelt og «koseprat» hos podkastverter som opptrer som «mikrofonstativ for Putins fortellinger». Diesen ble ikke navngitt i den publiserte talen. Likevel framstilte statsråden enkelte samtaler om Russland som et påvirkningsproblem. Jeg reagerer på at en sittende forsvarsminister bruker sin autoritet på denne måten. Når statsråden setter et slikt stempel på deler av ordskiftet, kan det gjøre det vanskeligere å stille spørsmål ved regjeringens egen politikk. Pressen burde undersøke konsekvensene av dette.
Utenriksdepartementets nettside om uriktige påstander går enda lenger i sin bastante historiske ordbruk. Der avviser departementet at Ukraina eller europeiske land har provosert Russland, og skriver: «Vestlige land har alltid jobbet for å løse problemer med Russland på en fredelig og diplomatisk måte.» Ordet «alltid» burde få enhver kritisk journalist til å undersøke grunnlaget for påstanden. Departementet sier også at Norge ønsker fred og støtter Ukrainas initiativer for en rettferdig fred. Da må regjeringen tåle spørsmål om virkemidlene faktisk bringer partene nærmere en løsning, og hvilken plass russiske sikkerhetsinteresser skal ha i en varig ordning.
Et dokument Diesen viser til, gjør det vanskelig å avfeie hele diskusjonen om NATO-utvidelse som propaganda. I diplomatmeldingen «Nyet Means Nyet» fra 1. februar 2008 rapporterte USAs daværende ambassadør i Moskva, William Burns, om russiske myndigheters og eksperters bekymringer. Ukrainas mulige NATO-medlemskap kunne etter disse vurderingene forsterke landets indre splittelser og føre til vold eller borgerkrig. Det kunne igjen «force Russia to decide whether to intervene». Dette var et betinget risikoscenario, gjengitt i en amerikansk diplomatisk rapport. Dokumentet fastslår ikke at en senere invasjon var uunngåelig eller rettmessig. Det dokumenterer derimot at faren for en alvorlig konflikt rundt Ukrainas NATO-tilknytning var kjent i amerikansk diplomati lenge før 2022.
To måneder senere, 3. april 2008, slo NATO i București-erklæringens punkt 23 fast at Ukraina og Georgia skulle bli medlemmer av alliansen. Det var en erklært framtidig målsetting, uten at landene fikk medlemskap der og da. Sammen gir disse dokumentene et konkret grunnlag for å undersøke konsekvensene av vestlig politikk. Russlands opplevelse av militær sårbarhet eksisterte før fullskalainvasjonen og ble rapportert til Washington. Her bør norske medier stille krevende spørsmål om hvordan advarslene ble vurdert, og hvorfor kursen likevel ble videreført. At NATO betrakter sin egen utvidelse som sikkerhetsskapende, avgjør ikke hvordan den oppleves av staten på den andre siden av grensen.
Også konflikten med Den norske Helsingforskomité kan undersøkes gjennom organisasjonens egne dokumenter. I et brev til USN datert 10. september 2024 kritiserer komiteen Diesens publisering i RT og mener han gjengir russiske myndigheters talepunkter. Den begrunner henvendelsen blant annet med bekymring for egne samarbeidspartnere og framstiller angrepene hans på organisasjonen som konspiratoriske og uetterrettelige. Komiteen skriver samtidig uttrykkelig at den verken har ment at Diesen skal miste jobben eller kanselleres. Like fullt ble konflikten tatt direkte til arbeidsgiveren, og universitetets omdømme ble trukket inn. Jeg mener det er nødvendig å undersøke hvilket press slike henvendelser skaper. At avsenderen beskriver formålet som opplysning og kritikk, fritar ikke henvendelsen fra kritisk granskning.
På Helsingforskomiteens egen liste over støttespillere står Utenriksdepartementet, Norad og National Endowment for Democracy. Finansieringen dokumenterer ikke at staten instruerer organisasjonen, men gjør forholdet til norsk utenrikspolitikk til et relevant journalistisk tema. Når pressen undersøker russisk finansiering og innflytelse, må den bruke den samme nysgjerrigheten på forbindelsene mellom norske myndigheter og norske organisasjoner. Det bør være et selvsagt krav. Uavhengighet må vurderes ut fra praksis, prioriteringer og bindinger. Den kan ikke tas for gitt fordi en aktør tilhører vår egen side i en geopolitisk konflikt.
USNs ledelse har selv formulert en bedre standard for debatten. I et innlegg publisert 27. mai 2025, med Diesen-saken som bakgrunn, forsvarte universitetsledelsen forskeres rett til å uttrykke faglig funderte syn uten frykt for sanksjoner eller personangrep. Ledelsen understreket samtidig akademikernes ansvar for kvalitet og saklighet. Jeg forventer at dette prinsippet også etterleves når forskningen og analysene utfordrer regjeringens politikk. Det må være rom for krevende faglig motstand og åpen diskusjon om kildene. En offentlighet som verdsetter akademisk frihet, må tåle at denne friheten brukes til å stille spørsmål ved NATO.
Diesen forklarer også hvorfor dette har sikkerhetspolitiske konsekvenser. Tiltak som gir én stat trygghet, kan skape utrygghet hos en annen. Når rivalens sikkerhetsbekymringer avvises som illegitime, mener han at rommet for diplomati forsvinner. For meg er dette et av de viktigste poengene i samtalen. En fredspolitikk må forholde seg til hvordan begge parter oppfatter sin egen sikkerhet.
En europeisk fredsordning må ta Russlands sikkerhetsinteresser på alvor. Russere har samme krav på en framtid uten krig som andre europeere. Ukrainas trygghet må inngå i en ordning som også Russland kan leve med, og Norge bør arbeide aktivt for en slik løsning. Regjeringen skylder befolkningen en åpen diskusjon om risikoen ved sin egen kurs. Norske redaksjoner bør etterprøve premissene for denne kursen og gi leserne tilgang til kildene som utfordrer den. Intervjuet med Jimmy Dore viser hvilke spørsmål Diesen ønsker å få fram. Sandviks tale og de øvrige dokumentene viser hvorfor de fortjener langt mer enn et propagandastempel.
