oss 150 kroner!
Snappet fra gatene, slått i vernepliktssentre og sendt til fronten mot sin vilje: Den mørke virkeligheten av Ukrainas krigstidsmobilisering.
Tvunget til å kjempe, drepe og dø
Jakten på menn i vernepliktsalder på Ukrainas gater, på kafeer og i offentlig transport har blitt et dystert kjent trekk ved livet i krigstid. Grupper av maskerte militærpersonell og politibetjenter griper menn og dytter dem voldsomt inn i varebiler, ofte under skrik og protester fra tilskuere. Ukrainere har laget et ord for denne praksisen: forretningsbygging .
Busifisering i Lutsk, 28. oktober 2026/Suspilne Lutsk
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herVernepliktige bruker ofte balaklavaer, pepperspray og håndjern uten lovlig tillatelse, og tyr til rå makt for å oppfylle sine vernepliktskvoter – og i noen tilfeller for å unngå å bli sendt ut på drapsmarkene selv. Volden deres er ikke begrenset til mennene de retter seg mot. De som prøver å gripe inn, inkludert eldre kvinner, gravide og til og med barn, kan også bli utsatt.
I 90 % av mobiliseringstilfellene blir ukrainske borgeres rettigheter direkte krenket, sa Ukrainas menneskerettighetsombudsmann, Dmytro Lubinets, nylig i et medieintervju.
Men å bli revet bort fra gaten er bare begynnelsen på prøvelsen som venter menn som ikke vil til fronten. De blir tatt med til territoriale rekrutterings- og sosialstøttesentre (TCC-er), hvor deres skjebne i praksis avgjøres: en tilbakevending til sivilt liv eller obligatorisk militærtjeneste.
Menn med de rette forbindelsene og nok penger kan noen ganger løse dette eksistensielle dilemmaet før de i det hele tatt når frem til TCC. Den rapporterte prisen for frihet er rundt 10 000 dollar i bestikkelser . Når man først er inne i et TCC, spesielt etter at en militær medisinsk kommisjon har erklært en mann frisk og skikket til tjeneste, kan prisen for å komme seg ut angivelig dobles.
I denne krigstidsøkonomien preget av tvang kan fattigdom bli en dom til fronten.
Menn uten penger, innflytelse eller mektige forbindelser har langt færre alternativer. De må oppfylle det staten kaller sin «borgerplikt», og som samfunnet ofte fremstiller som sin «plikt som menn»: militærtjeneste uten en klart definert sluttdato under unntakstilstanden.
Selv alvorlige medisinske tilstander gir ikke nødvendigvis beskyttelse. Alkohol- eller narkotikaavhengighet, funksjonshemminger, kreft, tuberkulose og andre svekkende sykdommer – tilstander som i kvalifiserende tilfeller burde frita menn fra tjeneste i henhold til ukrainsk lov – forhindrer ikke alltid verneplikt. Systemisk korrupsjon og militærets desperate mangel på arbeidskraft skaper sterke insentiver for medisinske kommisjoner til å overse slike ubeleilige detaljer.
Tenk på Ihor Reveka , en 57 år gammel barnelege fra Kharkiv-regionen. Til tross for at han led av kreft, ble han innkalt til å tjenestegjøre som granatkasteroperatør. Han døde under grunnleggende militær trening, mindre enn tre uker etter at han ble mobilisert.
Farvel til Dr. Ihor Reveka, som døde på et sykehus i Dnipro mindre enn en måned etter å ha blitt mobilisert. Zlatopil, 26. oktober 2026 / Mykola Baksheiev
I en annen urovekkende sak publiserte Ombudsman Lubinets nylig opptak som viser menn som viser tydelige tegn på alvorlige psykiske lidelser og som blir tvangsholdt på et rekrutteringssenter i Ternopil.
Disse sakene reiser et spørsmål som retorikken om patriotisk offer altfor ofte tilslører: Når en stat desperat trenger soldater, hvem bestemmer da om en mann er frisk nok til å kjempe – og hvor mye livet hans er verdt når svaret i praksis er bestemt på forhånd?
Mishandling, vold og tortur
Psykologisk skremming, trusler, tortur og til og med drap på menn utført av militære rekrutteringsoffiserer har blitt et tilbakevendende trekk ved Ukrainas mobiliseringssystem under krigstid. Menneskerettighetsforkjempere, ukrainske politimyndigheter, politikere, journalister og ofrenes familier har gjentatte ganger dokumentert slike overgrep. Det samme har de overlevende selv.
I fjor sommer ble Roman Zamriy , en militærveteran, tvangsflyttet til et TCC i Tsjernivtsi-regionen. Han sier at han ble holdt i tre dager i en fuktig kjeller, fratatt telefonen sin og grunnleggende nødvendigheter. «Ingenting skilte disse tre dagene fra fangenskap i Russland. Jeg er i det minste takknemlig for at jeg ikke ble slått, for jeg så en major bli slått rett foran meg», mintes han.
I juni 2026 rapporterte Ukrainas statlige etterforskningsbyrå (SBI) at de avslørte en gruppe på seks rekrutteringsoffiserer i Odessa-regionen som angivelig hadde bortført og torturert menn for å «forbedre mobiliseringstallene». De påståtte metodene deres inkluderte seksuell vold. Blant gjenstandene som ble beslaglagt av etterforskerne var gummibatonger og hammere.
I en annen sak SBI etterforsket, transporterte rekrutteringsoffiserer nylig mobiliserte menn med buss fra militære treningssentre i Vest-Ukraina til Kyiv i mai 2025. En av mennene, som hadde helseproblemer, begynte å krangle med offiserene. Etterforskerne slo fast at en soldat fra Kyivs rekrutteringssenter i Shevchenkivskyi-distriktet slo ham og brukte en elektrosjokkpistol mot ham. Nestlederen for rekrutteringssenteret i Podilskyi-distriktet var til stede, men unnlot å gripe inn. Da bussen ankom Kyiv, bar de mannen ut på en militærparadeplass. Han ble erklært død.
I Mykolaiv, ifølge ombudsmann Dmytro Lubinets, fikk en mann brukne ribbein mens han var i varetekt på et rekrutteringssenter og ble holdt der i 18 dager uten å få lov til å kontakte familien sin eller fortelle dem om sin medisinske tilstand. Han hadde en lovlig utsettelse fra militærtjeneste fordi han var den eneste omsorgspersonen for sin 80 år gamle mor.
Menn som blir hastet fra rekrutteringssentre til sykehus med alvorlige skader er neppe isolerte tilfeller.
17. februar 2026 ble Stanislav Kulish , 49, brakt til et sykehus i Tsjernihiv fra et rekrutteringssenter i kritisk tilstand. Bare dagen før hadde en militærmedisinsk kommisjon mobilisert ham og erklært ham helt frisk og skikket til militærtjeneste. Legene fant kroppen hans dekket av blåmerker. Han falt i koma. Rekrutteringsoffiserenes forklaring? Han hadde «falt ut av sengen». Kona hans publiserte bilder av den forslåtte kroppen hans på sosiale medier, og utfordret den offisielle beretningen.
Stanislav Kulish på sykehuset/Nyheter fra Chernihiv-regionen (Telegram-kanalen).
For noen menn ender prøvelsen med døden.
I ett tilfelle erklærte SBI straffeforfølgelse mot en tjenestemann fra et Lviv TCC. Ifølge etterforskere lå en mobilisert mann på gulvet med hendene i håndjern bak ryggen da flere rekrutteringsoffiserer begynte å slå og sparke ham i brystet og overkroppen. En mistenkt skal ha sparket ham minst to ganger.
Offeret ble deretter med makt dratt inn i et vaskerom inne i rekrutteringssenteret. En ambulanse tok ham til slutt til et sykehus, hvor legene oppdaget flere brukne ribbein, alvorlig lungeskade og andre traumatiske skader. Han døde.
Så har vi saken om Oleh Lesin , 55. Kvelden 6. februar 2026 gikk han ut av huset sitt for å lufte hunden sin. Han kom aldri tilbake. Senere den kvelden ble kroppen hans funnet med flere skader. Den offisielle dødsårsaken var hodetraume. Politietterforskere slo fast at tre rekrutteringsoffiserer som angivelig hadde forsøkt å mobilisere ham med makt, var mistenkt for å ha påført ham de dødelige skadene. Etterforskningen pågår fortsatt.
Av Lesin/TSN.
Andre overgrep
Volden er bare en del av historien. Bak mishandlingen og tvangsarbeidet ligger et bredere mønster av påståtte overgrep som omfatter nesten alle aspekter av en manns grunnleggende rettigheter.
Ifølge rapporter og offentlige uttalelser fra Ukrainas parlamentariske kommissær for menneskerettigheter, Dmytro Lubinets, omfatter bruddene som tilskrives Ukrainas parlamentariske kommissærer for menneskerettigheter vilkårlig fengsling, ulovlig frihetsberøvelse, fysisk vold, trusler og tvang. Menn har angivelig blitt nektet tilgang til advokater, utsatt for utilstrekkelige medisinske undersøkelser, verneplikt til tross for lovlig anerkjente unntak og fratatt kontakt med familiene sine. Noen har fått sine personlige eiendeler konfiskert og deres medisinske tilstander ignorert.
Omfanget av klagene er slående. Ifølge Lubinets økte klager mot personell ved rekrutteringssentre fra 18 i 2022 til 6127 i 2025 – en 333-dobling .
Én metode for tvang er spesielt avslørende: isolasjon. Nylig mobiliserte menn blir ofte avskåret fra familiene sine, advokatene og menneskerettighetsforkjemperne. De konfiskerer telefonene sine, til tross for at de mangler juridisk myndighet til å beslaglegge dem. Selv når de klarer å kontakte en advokat, kan det være nesten umulig å få juridisk bistand. Rekrutteringsansvarlige skal angivelig hindre advokater i å nå klientene sine.
I en ekstraordinær vending er det hovedsakelig kvinner som er advokatene som er villige til å ta på seg disse sakene. Årsaken er ikke vanskelig å forstå: Mannlige advokater risikerer selv å bli vernepliktige. I noen tilfeller skal mannlige advokater som ankommer rekrutteringssentre for å representere sine klienter ha fått sine militærtjenestefritak eller -utsettelser inndratt og umiddelbart mobilisert. I praksis skal rekrutteringsoffiserer ha gjort sine administrative fullmakter til et våpen mot juridisk representasjon – de straffet individuelle advokater samtidig som de sendte et skremmende budskap til andre som kanskje vurderer å forsvare menn fanget i mobiliseringsmaskineriet.
Kvinnelige advokater står overfor forskjellige trusler. De kan ikke bli så lett vernepliktige, men de kan bli skremt, truet og fysisk overfalt.
I mars 2025 ankom Anastasiia Neoneta , en advokat fra Kharkiv, et rekrutteringssenter for å møte klienten sin. Hun ble nektet adgang. Ifølge hennes beretning overfalt en tjenestemann henne og knuste hånden hennes mot en metalldør mens annet militært personell så på uten å gripe inn. De tok henne med til et operasjonsbord. Skadene gjorde henne funksjonshemmet. Neoneta hevder at ukrainske myndigheter har hindret hennes forsøk på å oppnå rettferdighet. Hun har siden tatt saken sin til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Anastasiia Neoneta/Advocat Post.
En annen advokat, Mariia Neselenko , rapporterte om en lignende prøvelse på et rekrutteringssenter i Bucha, i Kyiv-regionen, i januar 2025. Da hun ankom for å representere klienten sin, skal en rekrutteringsansvarlig ha nektet henne å møte ham. Hun ringte politiet. Da hun kom tilbake neste morgen, sier hun, vred en høytstående offiser armen hennes og slo henne gjentatte ganger mot en vegg, slik at hodet og ryggen hennes traff den. Han skal også ha tvunget tilgang til mobiltelefonen hennes, som inneholdt konfidensiell informasjon beskyttet av advokat-klient-privilegiet. Hun rapporterte at annet militært personell dyttet og ydmyket henne.
Mariia Neselenko/ZMINA
Neselenko var ikke fremmed for militærtjeneste eller dens konsekvenser. Hun var en tidligere tjenestekvinne med en tjenesterelatert funksjonshemming, og hadde allerede gjennomgått tre ryggoperasjoner. Etter det påståtte overfallet ble hun innlagt på sykehus. Ifølge Advokatrådet forhindret skadene og den forverrede helsen henne midlertidig fra å praktisere jus.
En annen detalj gjør saken hennes spesielt gripende. På tidspunktet for hendelsen tjenestegjorde Neselenkos 19 år gamle sønn i frontlinjen. Han hadde frivillig vervet seg til de ukrainske væpnede styrkene. Motsetningen kunne knapt vært mer åpenbar. En stat som er avhengig av innbyggernes vilje til å forsvare den, må også konfrontere påstander om at noen av dens egne agenter hindrer de som søker å forsvare innbyggerne mot misbruk av statsmakt.
Tvangshelter
Sakene som er dokumentert i denne artikkelen avslører en urovekkende selvmotsigelse i kjernen av Ukrainas mobilisering under krigstid. Menn blir offentlig hyllet som helter når de kjemper. Likevel, nå som denne blodige krigen går inn i sitt femte år, er mange av dem som sendes til fronten helter mot sin vilje – tatt til fange, rettsforfølges og utplassert uten deres samtykke. De mangler de rette forbindelsene, pengene til å kjøpe seg ut, et trygt sted å gjemme seg eller sjansen til å forlate landet før det er for sent.
Deres samtykke blir irrelevant. Helsen deres, omsettelig. Deres juridiske beskyttelse, usikker.
Etter hvert som krigen drar ut, formes transformasjonen av sivile til soldater i økende grad ikke først og fremst av patriotisk overbevisning, kollektivt ansvar eller økonomiske insentiver, men hovedsakelig av tvang. Tilfellene som beskrives her illustrerer hvordan skremsel, innesperring, fysisk vold og trusler om straff har blitt en del av denne prosessen.
Ukrainas vestlige støttespillere understreker landets presserende behov for soldater for å motstå Russlands invasjon. Men denne militære nødvendigheten reiser et ubehagelig spørsmål: Hvor mye tvang er de villige til å tolerere i Ukrainas overlevelses navn?
Retorikken om heroisk offer tilslører et grunnleggende skille mellom å velge å risikere livet og å bli tvunget til å gjøre det. Under logikken om tvungen offer kan en manns nektelse av å drepe eller dø behandles som en moralsk svikt – bevis på feighet, egoisme eller svik. Hans kroppslige autonomi og individuelle rettigheter blir underordnet statens krav.
Likevel gjør det ikke nødvendigvis et land sterkere eller tryggere å frata folk verdigheten, de grunnleggende rettighetene og til og med livene deres i den nasjonale overlevelsens navn. Tvang kan også avle bitterhet, ødelegge tilliten til offentlige institusjoner og forverre skillet mellom staten og de den krever skal forsvare den.
Det dypere spørsmålet er hva som skjer når menn som er tvunget i uniform slutter å se myndighetene som tvinger dem til å kjempe som legitime. Et militært forsvar som delvis er bygget opp gjennom tvang, må ikke bare kjempe mot fienden på den andre siden av frontlinjen, men også mot fremmedgjøringen av de innenfor sine egne rekker.
En stat kan tvinge en mann til å bruke uniform. Den kan ikke tvinge ham til å tro på saken, stole på sine kommandanter eller betrakte sitt offer som fritt gitt. Og ingen mengde patriotisk retorikk kan gjøre tvang til samtykke.
* Hvis du synes disse innleggene er verdifulle, kan du vurdere å støtte arbeidet mitt med et abonnement eller en liten donasjon. Din støtte hjelper meg å fortsette å forske, skrive og dele nye ideer. Takk!
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Marta Havryshko.
Norge er den største sponsoren av denne terroren.
Vi må gå ut fra at samtlige medier og samtlige politikere på Stortinget synes at dette er i sin skjønneste orden siden ingen av dem har uttalt seg mot det.
Dette er voldelige overgrep mot arbeiderklassemenn i Ukraina, og det er jo noe å tenke på for de partiene i Norge som hevder at de støtter arbeiderklassen.
Red.
