Datasentrene suger krafta ut av Norge

NHO-sjef Ole Erik Almlid rykker ut i VG og hevder at utenlandske datasentre er en «viktig del av infrastrukturen» og at det er bra for Norge at gigantene investerer her.

Disse investeringene bidrar ikke til vår felles infrastruktur – de fungerer som en overnasjonal støvsuger på de mest dyrebare fellesressursene våre.

Teknologirådet slår det fast i en fersk rapport:

Det er overhodet ingen sammenheng mellom at et gigantisk datasenter plasseres på norsk jord, og at det bidrar positivt til det norske samfunnet.

Tvert imot avdekker rapporten at disse anleggene fungerer som rene «råvare-enklaver». De importerer serverne sine, de sender profitten rett ut av landet, og når anleggene er ferdigbygde, drives de som automatiserte spøkelseshaller med minimalt med lokale arbeidsplasser.

Det eneste de etterlater seg lokalt, er beslaglagt nettkapasitet som skyver reell, verdiskapende norsk industri ut av køen, fordi EØS-retten nekter oss å prioritere.

Sannheten er at selskaper som Google og TikTok ikke kommer hit for å bygge opp Norge; de kommer hit fordi EUs «Twin Transition» (den parallelle «grønne» og digitale omstillingen) har rigget en juridisk arkitektur som gjør Norge til en billig råvarekoloni.

Det Almlid kaller «infrastruktur», er i realiteten massive, fysiske fabrikker som krever ekstrem og døgnhonorert nedkjøling for at tusenvis av servere ikke skal overopphetes og smelte.

Dette krever en kynisk tofrontskrig mot norske fellesressurser.

For det første krever anleggene astronomiske mengder ren, fornybar strøm for å drive ventilasjonsanleggene.

For det andre sluker de millioner av liter med rent ferskvann – tatt direkte fra kommunenes eget drikkevannsnett – til evaporativ kjøling, der vannet fordamper under prosessen.

NVE la frem en rykende fersk rapport i dag som beviser katastrofen i sanntid.

Datasentre som allerede har fått reservert plass i det norske strømnettet, vil alene sluke 25 TWh i 2035 – mer enn en åttedobling av dagens nivå.

NVE-sjef Kjetil Lund advarer om at dette raderer ut hele Norges historiske kraftoverskudd, sender oss rett inn i et reelt kraftunderskudd, og vil gi et prissjokk der strømregningen din øker med opptil 55 prosent.

Hvorfor kan vi ikke bare stoppe det?

Fordi EØS-avtalens markedstvang og tilknytningsplikten nekter norske politikere å prioritere.

Staten har ikke lov til å diskriminere mellom verdiskapende norsk industri og utenlandsk krypto-graving. Har de sikret seg plass i køen, skal de ha strømmen og ferskvannet vårt.

Dette er hele poenget med den fellen makteliten har låst oss fast i gjennom energipakkene.

Gjennom den beryktede 70 %-regelen er Statnett lovpålagt å stille minst 70 prosent av kapasiteten i utenlandskablene åpen for det europeiske markedet til enhver tid.

Markedsrobotene og algoritmene støvsuger magasinene våre 96 ganger i døgnet (hvert 15. minutt) så lenge prisene i Europa er høyere.

Når magasinene våre er tømt av dette eksportpresset og datasentrenes sluk, tvinges vi til å importere strømmen tilbake fra Europa – men da til europeiske gass-, kull- og marginalpriser.

Og som et siste spark i magen bruker makteliten dette kunstig skapte kraftunderskuddet til å kreve at vi må rasere resten av den norske naturen vår med vindturbiner, som gjennom EUs REPowerEU-plan nå er definert som en «overstyrende allmenn interesse» som trumfer lokaldemokratiet.

Så nei, Almlid. Datasentrene er ikke infrastruktur for Norge.

De er innmaten i et overnasjonalt ran av norsk kraft og ferskvann, velsignet av en maktelite som har byttet bort den nasjonale råderetten mot klapp på skulderen i Brussel.

Svaret på hvorfor NHO-sjef Ole Erik Almlid forsvarer datasentre og EØS-systemet så intenst, ligger i at NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon) er en av de mektigste og mest kompromissløse EØS-lobbyistene i hele Norge.

Koblingen mellom EØS og NHO handler om felles ideologi, ren markedstenkning og økonomiske interesser for de største selskapene.

Her er de fire viktigste linjene som forklarer dette tette kompaniet:

NHOs øverste formål:

Det grenseløse markedet:

NHO representerer de store kapital- og eksportkreftene i Norge.

For dem er EØS-avtalens fire friheter – fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft – det absolutte fundamentet for norsk økonomi.

NHO mener at særnorske lover, reguleringer eller politisk styring av ressursene våre er et «hinder» for næringslivet. De ønsker at markedskreftene og EUs harmoniserte regler skal styre, fordi det gir de store konsernene frie tøyler på tvers av landegrensene.

For NHO er ikke billig, regulert vannkraft et nasjonalt konkurransefortrinn for norsk industri eller et fellesgode for innbyggerne.

De ser på kraft som en hvilken som helst kommersiell handelsvare som skal kjøpes og selges på et fritt marked til høyest mulig pris.

Derfor kjempet NHO hardt for Energipakke 3, ACER og utenlandskablene.

De ønsker velkommen at europeiske markedsalgoritmer og 70 %-regelen styrer flyten, fordi de mener markedsintegrasjon med Europa tiltrekker seg utenlandsk kapital – som for eksempel investeringer i datasentre og batteriparker under Twin Transition.

Alliansen med Brussel-apparatet:

NHO har et eget kontor i Brussel, og er medlem av BusinessEurope (den europeiske paraplyorganisasjonen for næringslivet).

NHO-byråkratene jobber tett sammen med EU-kommisjonen og norske departementer for å sikre at EU-rettsakter blir innført så raskt og smidig som mulig i Norge.

Når NHO-sjefen snakker, snakker han i realiteten som en talsperson for den overnasjonale markedsmodellen som EU har designet.

Splittelsen innad i NHO (Det store paradokset):

Det mest tragiske med NHOs EØS-«blindhet» er at politikken deres skader deres egne medlemmer på grasrota.

NHO representerer tusenvis av små og mellomstore norske bedrifter, inkludert den tradisjonelle fastlandsindustrien, som er fullstendig avhengige av forutsigbare og lave strømpriser for å overleve.

Selv om de små bedriftene er i enormt flertall i antall hoder, er det de gigantiske industrikonsernene, de store entreprenørene og kraftselskapene som spytter inn de desidert største summene i medlemskontingent. Det er disse gigantene som har direkte tilgang til styrerommene og preger NHOs offisielle politikk.

Når Almlid jubler over at utenlandske datasentre skal sluke 25 TWh og sende strømregningen opp med 55% (slik NVE advarer om i dag), ofrer han i praksis den tradisjonelle norske hjørnesteinsbedriften på EØS-markedets alter.

Toppledelsen i NHO prioriterer altså de multinasjonale tech-gigantene, kraftbørsene og de store vindkraftutbyggerne foran den særnorske industrien som bygde landet.

Kort sagt:

NHO og EØS-avtalen er to sider av samme sak.

EØS leverer den juridiske arkitekturen som fjerner folkevalgt kontroll, og NHO leverer det politiske forsvaret og røykskjermene i norske medier for å holde fellen lukket.

Siri Hermo