oss 150 kroner!
Yanis Varoufakis, økonom og tidligere gresk finansminister, argumenterer for at det transatlantiske forholdet har kollapset og Europa er blitt et europeisk vasall, mens Europas politiske eliter fortsetter å ofre økonomisk velstand, demokrati og internasjonal lov for å bevare et system som gagner en velstående minoritet. USA trenger ikke lenger de europeiske institusjonene de var med på å etablere, men europeiske ledere er fortsatt ute av stand til å utvikle en uavhengig fremtid.
Det transatlantiske forholdet var alltid en transaksjon
Atlanterhavsalliansen var aldri fundamentalt basert på delte demokratiske verdier eller en felles sivilisasjon. Det var en transaksjon: amerikanske sikkerhetsgarantier i bytte mot europeisk politisk respekt og resirkulering av europeiske økonomiske overskudd til amerikanske underskudd.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herI flere tiår absorberte amerikanske handelsunderskudd europeisk eksport, mens europeisk kapital strømmet tilbake til Wall Street, finansierte amerikansk statsgjeld og opprettholdt amerikansk hegemoni.
Denne ordningen har fundamentalt endret seg. Amerikanske teknologiselskaper, skykapital og kunstig intelligens gir nå nye mekanismer for å utvinne rikdom fra Europa uten å kreve de tradisjonelle institusjonelle strukturene til atlantismen.
Donald Trumps fiendtlighet mot europeiske institusjoner er derfor ikke et avvik. Det gjenspeiler en strukturell transformasjon i amerikansk kapitalisme. Joe Bidens industrisubsidier og Trumps tariffer forfølger i hovedsak det samme målet: å tiltrekke europeisk produksjon og kapital til USA.
Det som alltid var et hierarkisk forhold har blitt et regelrett vasallskap.
Europa opprettholder et system som ikke lenger fungerer
Den europeiske union var i stor grad en amerikansk kreasjon, utformet etter andre verdenskrig for å organisere europeisk industriell kapitalisme og opprettholde etterspørselen etter amerikansk eksport.
I dag er den opprinnelige økonomiske ordningen forsvunnet, men europeiske regjeringer nekter enten å avvikle institusjonene eller omdanne dem til en fungerende demokratisk føderasjon.
Euroen illustrerer denne lammelsen. Europa har en felles valuta uten en føderal statskasse eller en ekte føderal demokratisk regjering.
Emmanuel Macron forsto at en monetær union krevde en politisk og finanspolitisk føderasjon. Likevel stilte han aldri Tyskland overfor det nødvendige valget: å etablere en ekte føderasjon eller å gå tilbake til nasjonale valutaer.
I stedet har europeiske ledere akseptert permanent stagnasjon.
Forklaringen er ikke bare inkompetanse. Mektige økonomiske interesser tjener enormt på det eksisterende systemet. Intervensjoner fra Den europeiske sentralbanken har beriket store selskaper og velstående familier, mens vanlige europeere opplever synkende levestandard.
Militarisering beskytter det europeiske oligarkiet
Europas politiske eliter har brukt to tiår på å innføre innstramminger, undergrave offentlige tjenester og overføre rikdom oppover.
Den resulterende offentlige sinnen truer den etablerte politiske ordenen. Militarisering gir både en distraksjon og en ny kilde til bedriftsprofitt.
Europeiske produsenter som ikke har investert tilstrekkelig i sivil produksjon, vender seg i økende grad mot militære kontrakter. Selskaper som produserer stridsvogner, droner og andre våpen mottar offentlige midler som ellers kunne støttet helsevesen, utdanning og sosial velferd.
Fremstillingen av Russland som en overhengende trussel mot Vest-Europa bidrar til å rettferdiggjøre denne ressursoverføringen.
Russlands invasjon av Ukraina var ulovlig og burde aldri ha skjedd, selv om den ble provosert frem. Likevel har de europeiske herskende klassene utnyttet krigen til å lede offentlig oppmerksomhet bort fra sin egen økonomiske politikk.
Europa har også deltatt i å undergrave folkeretten gjennom invasjonen av Irak, NATOs bombing av Jugoslavia og sin respons på folkemordet i Gaza.
Washington og Moskva kan forsones uten Europa
Den nye kalde krigen er fundamentalt sett mellom USA og Kina, ikke mellom to sammenhengende blokker representert av G7 og BRICS.
BRICS-landene har betydelige uenigheter, men deler en interesse i å redusere sårbarheten sin for amerikansk finansdominans.
I mellomtiden utforsker Washington allerede en tilnærming til Moskva. En fremtidig amerikansk-russisk avtale kan gjenopprette russiske energiforsyninger til Europa, potensielt under amerikansk kommersiell kontroll.
Dette ville avsløre absurditeten i Europas nåværende energistrategi.
Hellas’ foreslåtte infrastruktur for import av dyr amerikansk flytende naturgass til Øst-Europa er et eksempel på problemet. Europeiske regjeringer investerer i ordninger som er økonomisk og politisk avhengige av fortsatt konfrontasjon med Russland.
Hvis Washington gjenoppretter samarbeidet med Moskva, kan Europa bli ekskludert fra beslutninger som bestemmer sin egen fremtid.
Europas fremtid krever demokratisk motstand
Europas underordning er allerede en realitet. Lederne har verken en uavhengig strategi for Ukraina eller et troverdig alternativ til den kollapsende atlantiske ordenen.
Den europeiske union overlever fordi mektige særinteresser drar nytte av dens institusjoner, ikke fordi den oppfyller sitt demokratiske løfte.
Likevel er det europeiske idealet fortsatt verdifullt: Folk som samarbeider demokratisk for å løse felles problemer.
For å oppnå dette idealet må europeerne utfordre de politiske og økonomiske elitene som er ansvarlige for deres tilbakegang.
Meningsfull endring vil ikke komme fra det eksisterende lederskapet. Det krever kollektiv demokratisk motstand som er i stand til å erstatte regjeringer, gjenopprette offentlig ansvarlighet og gjenoppbygge Europa rundt folkets interesser snarere enn oligarkienes.
