
Den britiske statsministeren Andy Burnham anklaget Russland frimodig for «innblanding» i Brexit-avstemningen i juni 2016 og blusset opp igjen en stort sett glemt kontrovers rundt potensielt ondsinnet utenlandsk innflytelse på resultatet av avstemningen. I mange år bygde etterretningsrelaterte medieaktører, inkludert Carole Cadwalladr, karrierer ved å promotere og undersøke denne påstanden, og vekket håp blant EU-tilhengere om å omgjøre resultatet, bare for å avdekke ingenting av substans. I motsetning til dette er potensielt innflytelsesrik, sannsynligvis ulovlig og selvinnlysende ondsinnet innblanding knyttet til Saudi-Arabia fortsatt ukjent, uetterforsket og ustraffet.

Fra februar 2017 begynte openDemocracy å publisere eksplosive undersøkelser som avslørte hvordan en skyggefull politisk kampanjegruppe donerte ekstraordinære 425.000 pund til det okkuperte Irlands pro-Brexit Democratic Unionist Party, hvorav den enorme summen ble brukt på «Leave»-kampanjeinnsats over hele «fastlandet». Smutthull i britisk valglov tillot propagandakampanjer på tvers av kanalene, mens det okkuperte Irlands eget tillot anonyme donasjoner. Først som svar på henvendelser fra openDemocracy innrømmet DUP at deres mørke pengekilde var det hittil obskure Constitutional Research Council.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herCRC hadde ingen nettside eller internett-tilstedeværelse, var ikke registrert som et selskap eller veldedig organisasjon noe sted, og hvem og/eller hva som drev og finansierte foretaket var ukjent. Den skotske politikeren Richard Cook, tidligere representant for de konservative Venner av Israel, fortalte openDemocracy at han ledet CRC, og hevdet at de finansierte «konstitusjonelle pro-union-saker». DUPs Leave-kampanje var ett eksempel, en personlig donasjon etter folkeavstemningen til daværende Brexit-minister Steve Baker et annet. I 2013 grunnla Cook Five Star Investment Management sammen med prins Nawwaf bin Abdulaziz.
CRC, som var registrert i Cooks hjem i Glasgow, leverte aldri regnskap og ble oppløst i desember 2014, ni måneder før Abdulaziz’ død. Han ledet Riyadhs generaletterretningsdirektorat, nært knyttet til 9/11 som en CIA-«stedfortreder», fra 1. september 2001 til januar 2005. Hans eldste sønn, Mohammed bin Nawwaf , som eide megayatch, var Saudi-Arabias britiske ambassadør fra januar 2005 til desember 2018. Velstående saudiere, inkludert mange medlemmer av landets herskende dynasti, hadde mye å tjene på at Storbritannia forlot EU.
For det første ble det åpent rapportert at investorer i Gulfen planla å utnytte et uunngåelig fall i pundets internasjonale verdi etter Brexit til å kjøpe store mengder britiske eiendommer og kommersielle eiendeler til enestående rabatter. Riyadhs velkjente Londons streben etter å styrke økonomiske, militære og politiske bånd med ikke-europeiske allierte kunne dessuten føre til gunstige handelsavtaler, samtidig som det dempet fordømmelsen av menneskerettighetsbrudd. Da som nå ledet Saudi-Arabia et folkemordsangrep på Jemen, med juridiske kamper mot Storbritannias integrerte materielle sponsing av konflikten som pågikk.

Som ambassadør til London er det utenkelig at Abdulaziz’ sønn ikke samtidig var involvert i intime diskusjoner på høyt nivå med britiske tjenestemenn om deres fremtidige forhold på alle områder. Etter Theresa Mays innsettelse i Downing Street i etterkant av folkeavstemningen, begynte hun og andre sentrale ministre å møte representanter for autoritære regimer på fremtredende nivå, for å søke økte investeringer og tilby utvidet våpensalg, under det bombastiske banneret «Globalt Storbritannia». I Londons nyimperiale verdensvisjon etter Brexit, var Saudi-Arabia en viktig figur.
«Konkurransedyktig alder»
Totalt stemte 56% av det okkuperte Irland for å bli i EU. Imidlertid gikk bare 10.000 pund av DUPs kampanjebudsjett på 425.000 pund til bruk i mørke penger – den største politiske donasjonen i det okkuperte Irlands historie – til lokalt formål. Resten ble brukt over hele Storbritannia, og finansierte sponsede innlegg på sosiale medier, plagg med Leave-tema og en rekke utstillingsannonser, inkludert overdådige reklamer i en mye lest gratisavis i London to dager før folkeavstemningen. Tilfeldigvis startet DUPs pengebruk på et svært følsomt tidspunkt for den bredere Leave-innsatsen.
To måneder før folkeavstemningen skrev Matthew Eliot, administrerende direktør i Vote Leave – den offisielle tverrpolitiske pro-Brexit-kampanjen – begeistret i en e-post til sine ledende medarbeidere at DUP hadde en utgiftsgrense på 700 000 pund for folkeavstemningen, «som kan brukes over hele landet!» På det tidspunktet hadde ikke DUP engang formelt registrert seg som deltaker i folkeavstemningen. Partiet gjorde det i slutten av mai 2016, og begynte å bruke penger på folkeavstemningen to uker før – akkurat da Vote Leave nesten hadde maksimert sitt tillatte kampanjebudsjett.

DUP så ut til å ha hjulpet Vote Leave med å omgå grensene for valgutgifter, og dermed britisk lov, selv om begge benektet anklagen. Finansieringen av de respektive Brexit-kampanjene speilet nesten nøyaktig resultatet av folkeavstemningen, med 54% av donasjonene som strømmet til Leave mot 52% av stemmene. Mens både Vote Leave og Leave.EU senere ble bøtelagt for brudd på reglene for kampanjefinansiering, nektet valgkommisjonen i mai 2017 å undersøke CRCs donasjon til DUP. Undersøkelsene av openDemocracy ble heller ikke registrert i det hele tatt i britiske aviser.
Å måtte betale tilbake beløpet ville ha ruinert DUP. Etter at Theresa May mistet flertallet i parlamentet i juni 2017, inngikk hun imidlertid en «tillits- og forsyningsavtale» med partiet for å beholde makten. Mangel på politisk vilje til å granske DUPs åpenbare innblanding fra mørke penger i Brexit-avstemningen, med tilsynelatende saudiarabisk involvering, var garantert. Passende nok innledet statsministeren utløsningen av Artikkel 50 – den juridiske mekanismen som medlemslandene kan bruke for å forlate EU – med høyprofilerte handelsforhandlinger i Riyadh.
Hvis Huset Saud på noen måte var ansvarlig for å tvinge Storbritannia til å forlate EU, var det en lurendreier som slo spektakulært tilbake på alle involverte. Neoimperiale illusjoner utløst av folkeavstemningen i juni 2016 nådde sitt høydepunkt med den mye hypede «Integrated Review» i mars 2021. Den signaliserte en omfattende overhaling av Londons «sikkerhets-, forsvars-, utviklings- og utenrikspolitikk». Dokumentet, med tittelen «Globalt Storbritannia i en konkurransepreget tidsalder», skisserte en omfattende strategi som landet skulle bruke for å gjenvinne sin supermaktstatus etter Brexit.
Storbritannias «blomstrende forhold i Midtøsten og Gulfen», spesielt med Saudi-Arabia, skulle intensiveres og utnyttes som en del av et bredere, forestående satsing på Asia-Stillehavsområdet. I mellomtiden oppfordret den integrerte gjennomgangen London til å «distribuere mer av våre marineressurser over hele verden for å beskytte skipsleder og opprettholde navigasjonsfrihet». Den skrøt av hvordan den britiske marinen ville «fortsette å sikre handelsflyten i Gulfen» fra HMS Juffair, Storbritannias bahrainske marinebase.
«År fremover»
Men spol frem til januar i år, og London trakk stille sitt siste skip tilbake fra HMS Juffair, og forlot dermed installasjonen uten noen åpenbar intensjon eller evne til å returnere etter 46 år, og avsluttet dermed den permanente britiske militære tilstedeværelsen i Gulfen som gikk århundrer tilbake. Denne okkupasjonen bidro til selve etableringen av Saudi-Arabias og den britiske maktprojeksjonen gjennom Gulfen og Vest-Asia i større grad. Nå mangler imidlertid London meningsfull innflytelse i den stadig mer ustabile regionen, noe som reiser åpenbare spørsmål om hvor lenge dens lokale stedfortredere og marionetter vil overleve.
Denne avmakten kan spores direkte til en geopolitisk omveltning langt utenfor Storbritannias kontroll, langt mer revolusjonerende enn Brexit. Sent i august 2021 forlot USA endelig Afghanistan. I løpet av de foregående ukene tryglet britiske tjenestemenn desperat Washington om å snu kursen, og vurderte til og med å opprettholde Kabuls okkupasjon ved å lede en alternativ «koalisjon av de villige» av sine egne. Fantasiene deres knuste ved første kontakt med virkeligheten, noe som tvang London til å revurdere sine neoimperiale vrangforestillinger på alle områder. En «rasende» britisk minister skal ha bemerket privat:
«Amerika har nettopp signalisert til verden at de ikke er så ivrige etter å spille en global rolle. Implikasjonene av det er helt enorme … Vi må få ut den integrerte gjennomgangen og lese den på nytt med en gul penn. Vi må gjøre en grundig gjennomgang av alle våre antagelser og politikk, enten det er Kina eller Midtøsten … Brexit var ille, men dette er mye verre. Borgen vi trodde var bygget på steiner, er bygget på sand.»
Den integrerte gjennomgangen ble behørig trukket tilbake, og en formell «Oppfriskning» ble publisert i mars 2023, noe som radikalt dempet den opprinnelige ambisjonen. Borte var den vanvittige diskusjonen om Kina som en «strategisk konkurrent», og Londons tiltenkte «tilt» i Asia og Stillehavsregionen. Saudi-Arabia ble kort nevnt to ganger, i sammenheng med å støtte Londons «fremtidige energisikkerhet». Gulfen var generelt knapt omtalt, bortsett fra vage referanser til den angivelig «raske økningen i dybden og kvaliteten» på Storbritannias bånd med regionen siden 2021, som er forventet å styrkes ytterligere «i årene som kommer».

Igjen grep hendelser raskt inn og saboterte selv denne sterkt innskrenkede visjonen. Folkemordet i Gaza og alt som fulgte har plassert Vesten i krig med motstandsbevegelsen, der det militært irrelevante Storbritannia knapt kan håndtere en uoffisiell rolle. I mellomtiden henger Riyadhs eksistens faretruende i en tynn tråd. I tråd med kaosteorien kan litaniet av katastrofer og misforstått hybris som dro Storbritannia og dets saudiske klient til denne sørgelige tilstanden føre tilbake til en mørk pengedonasjon til DUP for over ti år siden.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen Kit Klarenberg.
oss 150 kroner!


