oss 150 kroner!
Vi snakker ofte om alt vi kan hente ut av havet, fra fisk til energi. Men kanskje er det på tide å snakke mer om hvordan vi kan gi noe tilbake.
I Japan har lokale fiskere vist at det faktisk går an å hjelpe livet i havet tilbake. I Hinase ved Seto-innlandshavet begynte fiskere å samle frø fra lokale ålegrasenger og så dem ut igjen etter at store deler av engene hadde forsvunnet. De gjorde mer enn bare å plante. Østersskall ble brukt for å bedre forholdene på sjøbunnen, og østersoppdrett bidro til klarere vann slik at mer lys kunne nå ålegraset.
Her i Finnmark kunne det være interessant å undersøke om blåskjell og blåskjellskall kan fylle noe av den samme funksjonen. Blåskjell filtrerer vannet, og forskning tyder på at blåskjellbanker kan bedre lysforholdene for ålegras. På 1980-tallet var det bare rundt 12 hektar ålegras igjen i området.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herI 2015 var arealet kommet tilbake til rundt 250 hektar. Fiskefangstene tok seg også opp, og The Japan Times beskrev hvordan et mangfold av fisk hadde vendt tilbake til kysten. Ålegrasenger fungerer nesten som undersjøiske skoger og skaper viktige leveområder for fisk og annet liv i havet.
Småfisk finner mat og skjul der, mange andre dyr lever i og rundt engene, og plantene holder på sedimenter og kan bidra til klarere vann. Og vi har ålegras i Finnmark også. Det gjør dette ekstra interessant, fordi vi ikke snakker om å innføre noe nytt, men om å ta bedre vare på og eventuelt restaurere en naturtype som allerede finnes her.
Tanafjorden og Repparfjorden er begge nasjonale laksefjorder. Repparfjorden er også et viktig område for blant annet torsk, hyse, sild og annen fisk. Villaksen fra Tana og Repparfjordelva må gjennom fjordene på vandringen mellom elva og havet. Jeg sier ikke at ålegras alene kan redde villaksen. Så enkelt er det ikke. Men dersom vi ønsker mer fisk og mer liv i fjordene våre, bør restaurering av leveområdene være en del av diskusjonen.
Ålegras kan dyrkes fram fra lokale frø i landbaserte bassenger. Hvorfor ikke undersøke om eksisterende industriareal i Kirkenes kan brukes til et lite pilotanlegg? Kanskje deler av Sydvaranger-anlegget kunne egne seg? Her kunne man teste hvordan ålegras kan dyrkes under arktiske forhold, i samarbeid med norske forskningsmiljøer og kanskje også hente kunnskap fra Japan.
Et slikt prosjekt kunne samtidig bygge opp kompetanse innen marinbiologi, vannkjemi, miljøovervåkning, dykking, ROV-teknologi og naturrestaurering. På sikt kan det også bety nye arbeidsplasser. Men vi skal selvfølgelig ikke bare plante ålegras tilfeldig i Tanafjorden, Repparfjorden eller andre steder og håpe på det beste.
Først må vi finne ut hvor ålegras finnes i dag eller har vokst tidligere, hvilke områder som egner seg, og hvordan forholdene i fjorden er. Sjøbunn, vannkvalitet, lys og strømforhold må kartlegges før man bestemmer hvor det eventuelt skal plantes. I områder med mye kongekrabbe kan restaurering også kreve målrettet fangst for å beskytte bunndyrene og gi hele habitatet en sjanse til å bygge seg opp igjen.
I et pilotprosjekt kunne man også teste mindre, avgrensede områder der kongekrabben holdes ute, og sammenligne utviklingen med områder uten slik beskyttelse. Da øker sjansen for at tiltakene faktisk virker. Finnmark har levd av havet i generasjoner. Det skal vi fortsette med. Men vi kan ikke bare snakke om hvor mye som kan hentes ut. Vi må også begynne å snakke om hva vi kan bygge opp igjen. Hva kan vi gjøre for å få mer liv tilbake i fjordene våre? I Hinase i Japan har de vist at det går an.
