oss 150 kroner!
Denne helgen deltok jeg på Martin Tranmæls semester i Trondhjem.
Jeg fulgte Trygve Tamburstuensom som skulle tale om kraft. Jeg endte i kulturell sammenheng i en gruppe rådgivere, rådgivere som skulle demonstrere forskjellige beredskapsversjoner i dansen og musikken.
Jeg spurte Stortingets representant som var utsendt og som gjentok viktigheten av at all kunst skulle konsentreres om beredskap, hvordan min film «skulle uttrykke beredskap og mobilisering mot fienden Russland». Jeg fremhevet at min film «Gazas Tårer» uttrykker mobilisering mot krig og drap, og jeg erkjente at jeg ikke trodde at våpen leder til fred, slik Stoltenberg hevder.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herHva skal jeg gjøre hvis jeg som aktiv kunstner gjennom 60 år ikke finner min plass i innenfor dette kravet fra den politiske ledelse og stortinget? Må jeg godta å være arbeidsløs?
Jeg var den eneste filmregissøren i rommet, og jeg så for meg at det ga Stortingets representant en mulighet til samtale direkte til en aktiv kunstner.
Dessverre var svaret at møtet ikke hadde plass til å svare meg eller gi plass til mitt spørsmål.
Jeg venter spent på invitasjon til Stortinget hvor emnet kan få en bred oppmerksomhet.
Men Tore O. Sandvik, vår forsvarsminister, ga meg et tydeligere svar. I en fullsatt sal satt jeg sammen med Trygve Tamburstuen som spurte om jeg sov da jeg satt med lukkede øyne og lyttet til Sandvik. Jeg hører alt svarte jeg.
Fra scenen lød et krigsrop fra et aggressivt og mobilisert vesen kalt forsvarsminister. Jeg lukket øynene for å beskytte meg mot det jeg heller kaller en «krigsministers» mobiliserte opptreden. En kraftprestasjon fra scenen som kunne minne om skuespillers eskalerende overspill. Med trøndersk patos ble det levert publikum en versjon av Kinas overtak på Vesten i form av viktige mineraler og teknisk overlegenhet, et overtak som ville resultere i at vi ble tvunget i kne til å la oss diktere. Borte var enhver interesse for å samarbeide i handel og kultur, og jeg mintes min reise til Bejing forrige år, hvor Khina inviterte meg til å samarbeide i film. Jeg var intervjuet både i TV og People’s Daily utgitt i Beijing, Kinas største avis. Jeg brakte stolt ønsket tilbake til Norge, men skjønner etter Sandviks tale i Trondhjem at samarbeide ikke er ønsket.
Derimot ønskes hat og fiendskap fra Vesten, tydelig uttrykt av Arbeiderpartiets «krigsminister».
Til tross for lukkede øyne kom og gikk frysninger langs hudens sensitive soner der jeg satt livredd for fremtiden bundet til en stol foran mannen som lyttet til «Bjørnekjeftens stillhet» dag og natt i redsel for bakholdsangrep fra det dypeste av dyp.
Jeg forsto mer av hvilken mobilisering som ventes av meg som filmregissør.
Vibeke Løkkeberg skal være konferansier på Mot Dag-konferansen 17. oktober. Møt henne der.
Billettprisen er 1.000,-. Meld deg på her.
