oss 150 kroner!
Andy Burnham hevder at Russland sto bak Brexit – på alvor!
Det siste tiåret har det britiske etablissementet – og spesielt Labour – forsøkt å nøytralisere og ideelt sett reversere Brexit. Under Andy Burnham har prosjektet fått enestående momentum. I sin første tale under konferansen som Labour-leder for noen uker siden ble Burnham den første statsministeren som åpnet døren for å bli med i EU igjen. Mandag fortalte han Underhuset at det ville være en «pliktforsømmelse» å takke nei til et tettere forhold til Brussel.
Det er i denne sammenhengen Burnhams siste Brexit-«bombe» må leses. I en uttalelse på Rory Stewarts og Alastair Campbells podkast, The Rest Is Politics, hevdet Burnham å ha «klare» bevis for at Russland blandet seg inn i folkeavstemningen i 2016 – noe som antydet at Moskva hadde lykkes med å vippe avstemningen mot Leave – uten å gi noen detaljer, enn si bevis. Hvis noe er klart her, er det Burnhams mål: Å delegitimere folkeavstemningsresultatet én gang for alle, og dermed bane vei for en reversering av det. Og hvilket bedre påskudd enn det russiske skremselet?
Dette passer inn i et bredere mønster. Siden Russiagate-bløffen i 2016 har det blitt standard praksis blant vestlige eliter, spesielt i Europa, å skylde på ethvert uvelkomment valgresultat – og fremfor alt enhver «populistisk» irettesettelse av deres styre – på russisk «desinformasjon» og «innblanding». Kampanjen har eskalert dramatisk siden 2022. Vi får høre at Russland i årevis har drevet en omfattende påvirkningsoperasjon som tar sikte på å manipulere hjelpeløse europeiske velgere, men bevisene er sparsomme eller ikke-eksisterende
Konsekvensene er imidlertid ikke det. I EU brukes det permanente spøkelset om den russiske trusselen til å rettferdiggjøre et rullerende angrep på demokratiske normer, fra nettsensur til undertrykkelse av dissens og innblanding i nasjonale valg. Det er derfor neppe overraskende at Burnham, eurofil som han er, skulle låne en side – eller rettere sagt et kapittel – fra Brussel-strategien. Som det er vanlig med omfattende påstander mot Russland, la han ikke frem noen bevis. Uttalelsen hans ble likevel forsterket i mainstream-mediene, en påstand som ble til «fakta» gjennom ren gjentakelse. Faktisk har pro-EU-grupper behørig oppfordret Storbritannia til å bli med igjen i lys av «avsløringen».
Men realiteten er at flere undersøkelser gjennom årene har sett på spørsmålet om russisk innblanding i Brexit-avstemningen – og ikke funnet noe.
Det er selvsagt mulig at Burnham har blitt vist fordømmende bevis som har vært begravd i et tiår. Men hvor sannsynlig er det? Eller er det mer sannsynlig at han, i likhet med sine europeiske kolleger, bruker fakta på en løssluppen måte – også kjent som desinformasjon – for politisk vinning? At han valgte å komme med påstanden på Alastair Campbells podkast, av alle steder, er i seg selv et rødt flagg. I september 2002, mens Tony Blair forsøkte å bygge støtte for krig med Irak, publiserte Downing Street en dossier om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herBBCs Andrew Gilligan siterte senere en høytstående kilde og rapporterte at Campbell, den gang Blairs kommunikasjonsdirektør, hadde «foredlet» dossieret for å skremme offentligheten til å støtte krigen. Den mest beryktede påstanden, gjentatt fire ganger, var at Irak kunne utplassere masseødeleggelsesvåpen innen 45 minutter – en formulering som antydet at Storbritannia eller britiske styrker var 45 minutter fra angrep, som er nøyaktig hvor mye av pressen rapporterte det. Etterretningen refererte faktisk til ammunisjon på slagmarken. Gilligans kilde viste seg å være våpeneksperten David Kelly, som døde under omstridte omstendigheter i juli 2003 etter å ha blitt avslørt.
Det er verdt å huske at Burnham stemte for den krigen – en krig som bygde på påstander som lett kunne ha blitt motbevist den gangen, og som faktisk ble gjort av mange – og forsvarte sin stemme i årevis etterpå. Gitt denne statistikken er en viss skepsis på sin plass, spesielt siden hans siste påstand så langt er like ubegrunnet.
