Med fri flyt for ledighet

Hva gjør norske politikere i et land der tusener av bygningsarbeidere mister jobben fordi byggenæringa mangler oppdrag? Setter i gang krisetiltak for å beholde sysselsetting og fagkompetanse? Bygger subsidierte boliger for alle som ikke kommer inn på boligmarkedet?
Nei!

De åpner grensene for import av mer eller mindre ufaglærte bygningsarbeidere. Billigere og mer fleksible enn nordmenn, og på kort sikt mer «lønnsomme». Våre egne havner på trygd eller i omskoleringstiltak.
Med EØS-avtalen er det meste mulig. Også å ødelegge et nasjonalt  arbeidsmarked og kalle sånt for solidaritet over landegrensene.

I Klassekampen for 23.9. leser jeg om to store offentlige byggeprosjekt i Norge: Sjukehusene Nye Aker og Rikshospitalet. Avisa har fått anonymisert tilgang til bemanningslistene for august, totalt 1243 arbeidere.

• Kun tredjeparten av arbeiderne var norske statsborgere. Resten var fra andre land.
• Fire av ti arbeidere kom fra Polen og Portugal.
• Rundt tre av ti var fagarbeidere eller lærlinger, resten ufaglærte.
• To av tre hadde ikke tariffavtale/arbeidsavtale.
• Færre enn en av fem var fagorganisert. Blant elektrikerne var under en av hundre fagorganisert.

Begge byggeprosjektene har en verdi på over 40 milliarder kroner. Ifølge EU-reglene, som vi er bundet av, skal alle byggeprosjekter med totalverdi over 63 millioner kroner utlyses i hele EU/EØS-området.

Aker- og Rikshospitalprosjektet er delt opp i delprosjekter. Ansvaret for planlegging og bygging – fra første spadetak til ferdigstillelse – er delt på flere firmaer. Både norskregistrerte og utenlandskregistrerte. Selv om brorparten av firmaene er registrert i Norge, kan det  allikevel ha utenlandske eiere.
Det er opp til det enkelte firma om det vil bruke norsk eller utenlandsk arbeidskraft. Firmaet kan være heleid norsk, men i hovedsak ha utenlandske arbeidere.

På de nevnte byggeplassene var mange av de utenlandske arbeiderne pendlere som jobbet intensivt i Norge i perioder. Importert arbeidskraft svekker samholdet på arbeidsplassen. Språkproblemer øker risikoen for arbeidsulykker. Organisasjonsgraden går ned.

For arbeidsgivere betyr manglende arbeids-avtaler at det er lettere å skalte og valte med arbeidskrafta. Både arbeidsmessig og lønnsmessig. Firmaer som satser på ufaglært og importert arbeidskraft, kan derfor levere det billigste anbudet. Og få tilslaget siden anbudssummen som oftest teller mer enn antatt kvalitet.
Seriøse norske firmaer, med norske fagarbeidere og lærlinger, taper. Og går i verste fall konkurs.

Avhengig av norske skatteavtaler med ulike land, kan utenlandske arbeidsfolk også betale mindre skatt enn norske. I noen tilfeller kan også norske skattepenger i form av for eksempel barnetrygd, betales til familier i utlandet. Fellesskapet, den norske staten, påføres utgifter og mister inntekter. 

En fagutdannet bygningsarbeider er i hovedsak bedre kvalifisert enn en ufaglært. Har mer kunnskap og yrkesstolthet, og leverer bedre kvalitet.
På det fem år gamle Munchmuseet i Oslo skal kjølerørsystemet nå skiftes. Samtidig er det store taklekkasjer. Museet hadde en byggesum på nærmere tre milliarder kroner. Nå frykter kommunen ekstrautgifter på flere titalls millioner.
Munchmuseet hadde høy grad av innleid utenlandske arbeidskraft, ifølge Oslo Bygningsarbeiderforening.

Ethvert land må være selvforsynt med fagfolk til å ta seg av viktige arbeidsoppgaver. Sånt styrker landet under krig og kriser, og hindrer at verdifull kunnskap går tapt.
I den grad utenlandsk ekspertise trengs, må det være under norsk kontroll, med kunnskapsoverføring som viktig krav.

Her kan vi lære mye av kineserne. For 50 år siden var Kina et av verdens fattigste land. I dag er det snarere omvendt. Hvordan klarte de det?

Blant annet gjennom å legge til rette for etablering av utenlandske firmaer, på såkalt joint-venture basis.
Vestlige firmaer fikk lov til å etablere seg på betingelse av at de ansatte og lærte opp kinesere. Dermed fikk Kina en stab av flittige, kunnskapstørste og kunnskapsrike arbeidere.

Selv om arbeiderne etter vår målestokk var lavtlønnede og hadde dårlige arbeidsforhold, så kineserne det omvendt. De jobbet hardere, men tjente bedre enn gjennomsnittet. Drømmen om velstand, «fã cái», kom nærmere.
I dag ser vi resultatet: Kina er er blitt en økonomisk stormakt med avansert industri. Hele verdens «fabrikk», Samtidig er 2/3 av kineserne blitt løftet opp fra fattigdom til velstand.

Hva ville sånt betydd for kommende større  byggeprosjekter på norsk jord?

1. Krav om norskeide firmaer som byggherre. I den grad utenlandsk ekspertise var nødvendig, måtte kravet være at utenlandske firmaer overførte kunnskap til oss sånn at for eksempel seinere prosjekter, drift og vedlikehold kunne utføres av norskeide firmaer og norske arbeidere..

2. Krav om arbeidsfolks kvalifikasjoner. En viss andel måtte være fagutdanna. Flertallet måtte være norske. Eventuell utenlandsk arbeidskraft måtte ha et visst faglig og språklig kompetansenivå. 

3. En viss andel av arbeiderne, 10-15%, måtte være norske lærlinger. For å fremme rekrutttering til et fagarbeider-yrke,  burde virkemidler som økt stipendandel og jobb-garanti være aktuelle.

4. Norske ufaglærte måtte få gode tilbud om styrket kompetanse og fagbrev. 
For å få arbeidsledige tilbake til arbeidslivet, måtte det legges til rette for deltidsjobber for de som manglet full  arbeidsevne.

5. Krav om ordnede arbeidsforhold, som for eksempel tariffavtale, for alle arbeiderne.

Dersom sånne betingelser ikke kunne oppfylles, settes byggeprosjektet på vent til vi selv har tilstrekkelig kompetanse.

Betingelsene over bygger opp under kravet Norge for nordmenn. Det vil si at nordmenn skal ha fortrinnsrett til jobber på norsk jord, og at nordmenn skal kontrollere næringsvirksomheten her til lands.
Samtidig krever de nevnte tiltakene en viss grad av planøkonomi og realistiske framtids-prognoser. Det er liten vits å bruke fellesskapets midler på utdanning som det ikke er behov for.

Med et norsk lovverk som til sjuende og sist bestemmes av EU, vil sånne tiltak være vanskelig å gjennomføre.
Med fri flyt viskes landegrensene ut. Alle EU/EØS-landene blir ett arbeidsmarked. Nasjonale regler må vike. 
Det som skjer på offentlige byggeplasser i Oslo er derfor ikke noe unntak, bare en videreføring av dagens regelverk. Et ledd i nedbygginga av Norge som et fritt og uavhengig land. En svekkelse av arbeidsfolks status og rettigheter.

Første steg for å stoppe denne utviklinga, er et folk som bryr seg, et stortingsflertall som setter foten ned, og ei regjering som våger å tale Brussel midt i mot.

Først da kan vi komme ut av EU/EØS sitt favntak, gjenreise et fritt og uavhengig Norge, og fremme likeverdig samarbeid med land både i og utafor Europa.
 

Jan Christensen