Høyre og den sure svie

Når administrerende direktør i Bergene Holm AS melder seg ut av Høyre i protest mot at Høyre og Arbeiderpartiet pr. 1. september gjeninnførte full CO₂-avgift, så har han helt rett i de bedriftsøkonomiske konsekvensene.

Men han – og resten av næringslivet – overser fullstendig den juridiske årsaken til at Høyre og Ap gjør dette.

Det er ikke et uavhengig «særnorsk politisk håndgrep»; det er et overnasjonalt grep sikret via EØS-avtalen.

Da Høyre (som satt i regjering) og Arbeiderpartiet – sammen med FRP, Venstre, KRF, MDG, SV – stemte JA til den bindende klimaavtalen med EU den 17. juni 2019, underla de samtidig norsk industri EUs innsatsfordelingsforordning (ESR).

Trelastindustrien og transporten av de 25 000 vogntogene direktøren nevner, ligger under ikke-kvotepliktig sektor.

I denne sektoren har EU pålagt Norge å kutte utslippene fram mot 2030.

Men Norge har ikke bare godtatt EUs klimakrav; makteliten vår har faktisk frivillig gått forbi og overskredet EUs egne krav i en desperat jakt på å være best i klassen i Brussel -samtidig som de samler penger i statskassa.

Gjennom EUs innsatsfordelingsforordning pålegger Brussel oss bindende utslippskrav.

EU krever ikke spesifikt at vi må bruke CO₂-avgifter, men makteliten på Stortinget velger konsekvent de hardeste økonomiske piskeslagene mot egen befolkning for å nå målene.

De bruker EU som et røykteppe for å flå fastlandsindustrien, vel vitende om at lojalitetsplikten uansett gjør det umulig å fjerne avgiftene uten å utløse massive straffesanksjoner.

Direktøren påpeker helt korrekt at Bergene Holms konkurransekraft mot svenske, finske og tyske konkurrenter blir knust, fordi kundene i utlandet driter i norske særkrav.

Hvorfor kan ikke Stortinget bare gi Bergene Holm og norsk treforedling et særnorsk fritak eller subsidier for å berge de 450 arbeidsplassene?

– Fordi det vil være i direkte strid med EØS-avtalens artikkel 61 (statsstøttereglene)

Hvis Norge prøver å beskytte sin egen industri mot EUs felles klimapisk ved å gi dem avgiftsfritak, vil ESA (EFTAs overvåkningsorgan) og EU-kommisjonen umiddelbart gripe inn og dømme det som ulovlig statsstøtte som vrir konkurransen i det indre markedet.

Norge kunne som nevnt i teorien satt ned eller fjernet CO₂-avgiften, men da klapper altså EU-fellen igjen umiddelbart.

Hvis Stortinget hadde gitt etter for industrien eller distriktene og kuttet avgiftene, ville nøyaktig det samme skjedd med Norge, som det vi ser i Sverige nå i 2026:

Klimaregnskapet kollapser

Fordi trelast, transport og sager ligger i ikke-kvotepliktig sektor, vil ethvert avgiftskutt som øker eller opprettholder utslippene føre til at Norge bommer stort på de bindende forpliktelsene våre politikere frivillig underla oss i juni 2019 via EUs innsatsfordelingsforordning.

Akkurat som Sverige risikerer opp mot 40 milliarder kroner i EU-bøter for å ha kuttet reduksjonsplikten på drivstoff, ville Norge blitt dratt inn for EFTA-domstolen for brudd på den bindende klimaavtalen og lojalitetsplikten i EØS-avtalens artikkel 3.

Den norske staten ville blitt tvunget til å betale massive, løpende dagbøter, eller kjøpe svindyre utslippsretter fra andre land i Europa for å dekke inn underskuddet.

Hvem dekker så denne økonomiske bomba?

Den norske befolkningen, du og jeg. Ikke staten.

Den absolutte spikeren i kista for Bergene Holm AS og hele den norske fastlandsindustrien kommer i 2028.

Uansett hvor mye administrerende direktør i Bergene Holm fortviler over CO₂-avgiften fra 1. september, og uansett om han melder seg ut av Høyre, så er den brutale sannheten dette:

Innføringen av ETS2 i 2028 vil slå beina under bedriften hans fullstendig.

Når ETS2 (EUs nye, overnasjonale kvotesystem for transport, bygg og småindustri) trer i kraft i 2028, vil Bergene Holm bli truffet av en økonomisk flodbølge fra to kanter samtidig, helt uten at Stortinget kan gripe inn:

Direktøren oppgir selv at de flytter 25 000 vogntog med tømmer inn, og 15 000 vogntog med trelast ut til markedene, pluss 10 000 vogntog med flis. Det blir totalt 50 000 tunge vogntogtransporter i året.

Under ETS2 legges kvoteplikten «upstream» direkte på drivstoffleverandørene

Transportørene som Bergene Holm leier inn, vil få et massivt, overnasjonalt prispåslag på hver eneste liter diesel de fyller.

Denne astronomiske ekstrakostnaden for 50.000 vogntog vil bli sendt rett videre til Bergene Holm, og kostnadsbasen deres vil ikke bare øke med 7 millioner – den vil eksplodere.

ETS2 er spesifikt designet for å fange opp den industrien som i dag står utenfor det store kvotesystemet (ETS1) – og her havner altså trelast og sagbruk.

Det betyr at brenselet og energien Bergene Holm bruker til tørking av trelast og intern drift på sine 7 fabrikker, også vil bli tildelt den samme overnasjonale kvoteprisen.

Det mest rystende er kanskje at Stortinget senest i februar 2026 behandlet og stemte ned et forslag om å stanse innføringen av ETS2 i Norge.

Høyre og Arbeiderpartiet, partiene Bergene Holm-direktøren har satt sin lit til, stemte aktivt for å slippe denne mekanismen løs på ham – sammen med stemmene fra MDG, KRF, SV, Venstre.

Siden ETS2 styres av et felleseuropeisk kvotemarked i Brussel, har Stortinget frasagt seg enhver mulighet til å gi Bergene Holm særnorske fritak eller lettelser.

Prøver vi å kompensere for ETS2 ved å kutte i særnorske avgifter, havner vi altså i nøyaktig samme felle som svenskene:

– traktatbrudd og sanksjoner fra EU.

Hele avstemningen på Stortinget den 3. februar 2026 var dog et rent spill for galleriet.

Selv om Senterpartiet, FrP og Rødt hadde fått flertall for forslaget om å stanse ETS2, ville vedtaket vært juridisk og realpolitisk verdiløst så lenge EØS-avtalen står.

De tre partiene vet dette utmerket godt, men de spiller rollene sine for å sanke stemmer fra desperate industriledere og bilister.

Overstående beviser at verken Høyre, Arbeiderpartiet eller noen av de andre partiene har noe reelt handlingsrom på innsiden av avtalen, ei heller som EU-medlemmer.

De må alle administrere CO₂-avgiften som et rettslig pålagt tiltak overfor norsk næringsliv for å unngå sanksjoner fra Brussel.

At direktøren melder seg ut av Høyre er forståelig, men problemet er ikke partiprogrammet – problemet er at lojalitetsplikten og EØS-lovens § 2 har plassert Grunnloven på gangen og gjort det overnasjonale energi og klimadiktatet via EØS til landets reelle lovgiver.

Det hule hjertesukket

«Heia NAV og oljefondet».

Direktørens ironiske avslutning treffer spikeren på hodet når gjelder den sosiologiske maktanalyse om skyggestaten.

Når det overnasjonale buret (EØS/ACER/energipakkene og klimapolitikken) gjør det umulig å drive lønnsom, produktiv fastlandsindustri i Norge fordi strømmen eksporteres og avgiftene jages i været, gjenstår det bare to ting i Norge:

– Oljefondet og

– NAV.

Vi avvikler verdiskapingen i distriktene for å tilfredsstille Brussels rettsakter, og sitter igjen som en passiv råvarekoloni som må føre befolkningen over på statlige almisser (NAV).

– For oljefondet skal kun brukes utenfor Norges grenser, nettopp pga EØS .

Når direktøren etterlyser et parti på høyresiden som fokuserer på å skape verdier, leter han forgjeves:

Med EØS avtalen stående har vi ingen reell høyre og venstrepolitikk i Norge. Vi styres juridisk fra EU, via EØS, uansett hvem som sitter i regjeringen og på Stortinget, uansett hva de ulike partiprogrammene sier – og hva våre politikere lover av gull og grønne skoger.

Strider det mot EØS-avtalens juridiske forpliktelser må det vike.

Det at tradisjonelle Høyrefolk og næringslivsledere nå våkner opp i sjokk over at partiet raserer særnorsk konkurransekraft, viser en monumental svikt i forståelsen av hva Høyre faktisk har utviklet seg til å bli, og hvem som reelt styrer landet vårt.

Fotfolket og næringslivsmedlemmene har vært naive

Mange tradisjonelle Høyrefolk, som direktøren i Bergene Holm AS, har levd i den tro at Høyre er et parti for «norsk næringsliv, verdiskaping og eiendomsrett».

De har oversett at Høyre parallelt har vært Norges mest rabiate EU- og globalistparti.

Disse medlemmene har ikke reflektert over konsekvensene av EØS og de avtalene partiet har signert på Stortinget pga denne avtalen.

De har naivt trodd at Høyre på magisk vis kunne kjempe for frihandel og samtidig beskytte norske bedrifter. Slik de naivt tror et EU medlemskap vil gjøre.

Nå som 2019-energi og klimasammensmeltningen er et fakta, lojalitetsplikten og EØS-lovens § 2 (forrangsprinsippet) tvinger frem CO₂-avgifter som flår bedriftene deres, innser de for sent at partiet de har støttet, har bygget det buret som nå kveler dem.

Partiledelsen og teknotratene i Høyre er overhodet ikke dumme; de vet nøyaktig hva konsekvensene er. Men de har tatt et bevisst, ideologisk valg:

Lojaliteten til det overnasjonale systemet i Brussel er viktigere for dem enn konkurransekraften til en trelastfabrikk i distrikts-Norge.

Høyres overordnede mål er fullt EU-medlemskap

I deres øyne er særnorske hensyn, distriktsarbeidsplasser og nasjonal kontroll over strømmen og avgiftene bare «reaktive, proteksjonistiske hindre» som må ofres på det globale markedets alter.

De ser på overstyringen som noe positivt – «en modernisering» av Norge.

De vil inn i EU nettopp for å låse oss så hardt fast at ingen fremtidige norske stortingsflertall noen gang kan snu utviklingen, – selv om Norge som nasjon kjøres i grøfta.

Det er en logisk, juridisk og sosiologisk umulighet å ivareta et nasjonalt folkestyre på innsiden av et system som har som sitt formål å avvikle det.

Enten har et folk selvråderett, eller så har det det ikke. Det finnes ingen mellomting.

Både EU-medlemskap og EØS-avtalen er designet for å utradere den nasjonale råderetten, der resultatet uansett blir at særnorsk fastlandsindustri i distriktene ofres til fordel for et overnasjonalt regelverk der sammensmeltingen av energi (2018) og klima (2019) tar Norge som nasjon over stupet.

Når næringslivsledere og tradisjonelle Høyrefolk i dag melder seg ut i protest mot CO₂-avgiftene og tapet av særnorsk konkurransekraft, har de oversett hva deres eget parti faktisk foretok seg i 2018 (energi) og igjen i 2019 (klima).

Høyre stemte aktivt for å låse Norge inn i det overnasjonale buret

Partiledelsen visste utmerket godt at EØS-lovens § 2 (forrangsprinsippet) og lojalitetsplikten ville tvinge frem disse avgiftene overfor norsk industri.

De valgte Brussel fremfor norske arbeidsplasser, mens medlemmene deres først våkner opp nå som den sure svie rammer lommeboka.

Høyre er ikke et parti for norsk verdiskaping – det er et parti for utenlandsk rettsorden.

De har lurt sine egne velgere til å tro at de stemte på næringsvennlig politikk, mens de i realiteten stemte for å gjøre Stortinget til et ekspedisjonskontor for EU-kommisjonen.

Nå har den sure svie rammet, og det er den produktive fastlandsindustrien som betaler prisen for Høyres grenseløse underkastelse.

Slik resten av partiene på Stortinget også underkaster seg fremmed makt og overkjører det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett.

Siri Hermo