Nå må «treerbanden» granskes

Nå er det nok. Virkelig nok. Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Jens Stoltenberg har gjennom mange år tilhørt den innerste kretsen av norsk politisk makt. Jeg kaller dem «treerbanden». Ikke fordi jeg hevder at de har begått straffbare handlinger, men fordi de representerer en politisk maktkonsentrasjon og en kurs som etter min mening må utsettes for langt hardere demokratisk kontroll enn den hittil har fått.

For nå snakker vi om hundrevis av milliarder kroner.

Nansen-programmet hadde ved utgangen av 2025 en samlet ramme på 274,5 milliarder kroner fram til 2030. Samtidig har Riksrevisjonen dokumentert svakheter som burde få enhver stortingsrepresentant til å rette ryggen. Flere avtaler manglet konkrete vurderinger av korrupsjonsrisiko. Norads kontroll og dokumentasjon var mangelfull i flere av sakene som ble undersøkt. I halvparten av de undersøkte utbetalingene hadde Norad ikke innhentet mottakskvittering. På den militære siden har Riksrevisjonen konkludert med at Forsvarsdepartementet ikke har hatt en internkontroll som sikrer tilfredsstillende oppfølging og kontroll av tilskuddsmidlene.

Dette er ikke rykter fra sosiale medier. Det er ikke russisk propaganda. Det er ikke konspirasjonsteorier. Det er kritikk fra Norges eget kontrollorgan.

Likevel fortsetter milliardene å rulle.

Og nå skal Norge attpåtil sette av inntil én milliard kroner gjennom EUs Ukraine Facility. Norge blir det første landet utenfor EU som bidrar til denne delen av ordningen. Pengene skal blant annet finansiere den ukrainske statens løpende utgifter og reformer. Regjeringen sier selv at mange av reformene er nødvendige for et framtidig ukrainsk EU medlemskap.

Da må jeg spørre: Har Støre regjeringen fullstendig mistet forståelsen for hva norske velgere faktisk har bestemt?

Norge er ikke medlem av EU. Vi har sagt nei to ganger. Likevel opptrer regjeringen stadig mer som om Norge allerede sitter rundt bordet i Brussel. Vi implementerer, betaler, tilpasser oss og nå skal vi til og med bidra økonomisk til reformarbeidet som skal føre Ukraina inn i en union vi selv har valgt å stå utenfor.

Espen Barth Eide sier åpent at Norge støtter Ukrainas vei mot EU medlemskap.

Med hvilket demokratisk mandat skal Norge være økonomisk støttespiller for EUs videre utvidelse?

Det er her Stortingets rolle blir avgjørende. For hva har Stortinget egentlig fått vite underveis? Hvilke risikovurderinger lå på bordet da milliardene ble vedtatt? Hvor tydelig ble risikoen for korrupsjon og misbruk presentert? Visste stortingsrepresentantene hvor svak deler av kontrollen var? Når fikk regjeringen kjennskap til problemene? Og hva gjorde den da?

Jeg tror at Stortinget er blitt ført bak lyset. Det er nettopp derfor saken må granskes. Dersom vesentlig informasjon om risiko, kontrollproblemer eller manglende sporbarhet ikke ble presentert tydelig for Stortinget, har vi et demokratisk problem av en helt annen dimensjon.

Det handler heller ikke bare om hvorvidt noen har puttet penger i egen lomme. Politisk korrupsjon er et alvorlig begrep og har mange former som krever dokumentasjon. Kanskje har ikke Støre, Barth Eide, Stoltenberg eller president Zelenskyj personlig mottatt kickback fra norske Ukraina midler, men det bør sjekkes for bevis.

Som nå da fravær av slike bevis så skal vi ikke slå av lommelykten.

Tvert imot. Når kontrollen har dokumenterte svakheter, må hele pengestrømmen fram i lyset. Hvem mottok pengene? Hvilke organisasjoner fikk dem? Hvilke selskaper fikk kontrakter? Hvor mye gikk til administrasjon, konsulenter og andre mellomledd? Hvor mye kan dokumenteres helt fram til sluttmottakeren? Hvor mange varsler om mulig misbruk har kommet, og hvordan er de behandlet?

Jeg vil ha kortene på bordet.

Og her kommer «treerbanden» inn. Støre er statsminister. Barth Eide er utenriksminister. Stoltenberg er finansminister. Dette er ikke tre tilfeldige menn som betrakter norsk politikk fra sidelinjen. De befinner seg i sentrum av maktapparatet og må derfor også tåle de hardeste spørsmålene.

Riksrevisjonen må fortsette å grave. Stortingets kontroll og konstitusjonskomité må undersøke hvilket beslutningsgrunnlag Stortinget faktisk fikk. Dersom det under en slik gransking kommer fram konkrete indikasjoner på straffbare økonomiske disposisjoner, må relevante etterforskningsmyndigheter selvfølgelig kobles inn.

Ingen skal forhåndsdømmes. Men ingen politiker skal heller beskyttes mot gransking fordi spørsmålene er ubehagelige.

Det mest provoserende er forestillingen om at kritikk av denne pengebruken nærmest automatisk betyr at man er mot Ukraina. Det er meningsløst. Man kan ha medfølelse med Ukrainas befolkning og samtidig kreve beinhard kontroll med norske milliarder. Faktisk burde enorme krigsbevilgninger kreve mer kontroll enn ordinære bevilgninger, ikke mindre.

Jeg er veteran. Jeg vet hva krig gjør med mennesker. Derfor ønsker jeg at Norge skal bruke langt mer politisk kraft på diplomati, forhandlinger og fredsarbeid. Men uansett hvilken politikk man støtter, må én regel være urokkelig: Fellesskapets penger skal kunne kontrolleres.

«Treerbanden» må derfor tåle en full gjennomgang av beslutningene, pengestrømmene og informasjonen som er gitt til Stortinget.

Ikke flere politiske forsikringer. Ikke flere milliarder fulgt av beskjed om at vi bare skal stole på systemet.

Legg fram dokumentasjonen.

Vis oss pengestrømmene.

Vis oss kontrollen.

Og dersom alt tåler dagslys, har regjeringen ingenting å frykte.

Men hvis Stortinget ikke har fått hele bildet, da har Norge et demokratisk problem som er langt større enn én milliard til.

Da må det få konsekvenser.