oss 150 kroner!
Selve IT-skandalen i universitetssektoren avdekker i sanntid hvordan det lukkede forvaltningskretsløpet i Norge fungerer på siden av folkestyret, der Brussel uansett sitter med det siste og avgjørende ordet over den norske statens maktutøvelse.
Systemet, kalt «Felles IAM» (identitets- og tilgangsstyring), ble kjøpt inn av Sikt (Kunnskapssektorens tjenesteleverandør).
Sikt baserte gigantinnkjøpet på en ren forventning om at de statlige universitetene (inkludert UiO og NTNU) ville være med på spleiselaget. Da universitetene sa nei fordi de allerede hadde egne, bedre og billigere løsninger, sto Sikt overfor en dundrende millionsmell.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herFor å berge eget budsjett fikk Sikt med seg Kunnskapsdepartementet på å bruke administrativ tvang.
Departementet utstedte et pålegg som tvang universitetene over på løsningen.
Fellen smekket derimot igjen da det ble klart at Sikts valgte løsning legger opp til at sensitive persondata og nasjonal forskningsinfrastruktur skal lagres hos det amerikanske selskapet Amazon.
Dette utløser en overordnet juridisk kollisjon der den norske forvaltningen fullstendig blokkeres av det overnasjonale regelverket vi allerede er underlagt via EØS-avtalen.
Amerikansk lovgivning (Cloud Act) pålegger amerikanske skyselskaper å utlevere data til amerikanske myndigheter, uavhengig av hvor serverne fysisk står.
EUs personvernforordning (GDPR / EØS-rett) forbyr i utgangspunktet overføring av sensitive personopplysninger til land uten tilstrekkelig beskyttelsesnivå mot statlig overvåkning (som USA).
PARADOKSET:
Det er her den profilerte jussprofessoren Benedikte Moltumyr Høgberg går høyt ut i media og advarer om at statsrådens opptreden «minner om statskupp» og kvalifiserer til riksrett. Siden departementet beordrer lovbrudd etter EU-retten, mener hun maktfordelingsprinsippet raser.
Men her oppstår den ultimate kognitive dissonansen i akademia, som viser hvem som faktisk dikterer rammene i Norge:
Våpenet jussprofessorene svinger mot regjeringen er overhodet ikke den norske Grunnloven, folkestyret eller særnorsk suverenitet.
Våpenet er EUs eget personvernregelverk (GDPR).
De fungerer i realiteten som det overnasjonale systemets egne prester. De forsvarer regelverket fra Brussel mot den norske statens klønete byråkrati, men de overser – eller velger bevisst å tie om – det overordnede, konstitusjonelle problemet:
At det er EU-retten som dikterer de absolutte rammene for hva den norske staten overhodet har lov til å foreta seg på egen jord.
For en moderne, akademisk jurist er det helt naturlig å redusere Grunnlovens § 49 (at all makt stammer fra folket) til en ikke-sak, fordi de er opplært til at EØS-lovens § 2 (forrangsprinsippet) trumfer alt.
De roper opp om «statskupp» når en norsk statsråd beordrer brudd på EU/EØS-retten. Men de tier om at det reelle og permanente statskuppet skjedde da Stortinget vedtok EØS i 1992 og overleverte lovgivningsmyndigheten til et overnasjonalt organ utenfor landets grenser, stikk i strid med folkeviljen i 1972, og igjen i 1994.
Professorene beskytter ikke folkestyret, de beskytter rettsstaten utelukkende på innsiden av det overnasjonale buret.
Siden hele deres faglige prestisje og karrierevei er bygget opp rundt å harmonisere EØS-juss, faller det dem ikke inn å kreve nasjonal selvråderett tilbake. De krever bare at det norske byråkratiet skal være mer effektive og lovlydige administratorer av Brussels regelverk.
Dette er nøyaktig NAV-skandalen fra 2019 om igjen, utspilt på den digitale arenaen, og det underbygger nøyaktig hvordan staten må lystre eksterne rettsakter:
I NAV-saken tolket juristene i departementet og NAV særnorske regler i årevis, fullstendig blinde for at EØS-rettens regler om fri flyt gjorde praksisen ulovlig.
I IT-skandalen blir departementet og Sikt så oppslukt av sin egen administrative makt og prestisje at de blender seg selv for GDPR for å tvinge igjennom Amazon-avtalen.
I NAV-saken stolte statsrådene blindt på direktoratets «eksperter».
I IT-skandalen skylder avtroppende statsråd Sigrun Aasland på feilinformasjon fra underliggende etater.
Igjen ser vi politikerne bli fullstendig sjakkmatt i møte med byråkratiets tørre paragrafer og tekniske røyktepper.
I NAV-saken rystet det landet at ingen jussprofessorer oppdaget feiltolkningen på 25 år, mens professorene nå rykker ut med riksrettstrusler. Årsaken avslører elitedanningens råeste sosiologi:
I NAV-skandalen handlet det om trygdede på bunnen av samfunnet. Sosial- og trygderett ble ansett som «lavstatus-juss» av den akademiske eliten, som var for opptatt med det indre markedets store børssaker, næringsliv og energipakker.
Siden systemets økonomiske egeninteresse lå i å spare statskassen og ta «trygdesvindlere», lukket apparatet øynene for at EØS-retten faktisk ga vanlige folk rettigheter.
Nå reagerer professorene utelukkende fordi skandalen rammer dem selv – deres egne arbeidsplasser, deres egne uavhengige universiteter og forskningsdata.
De reagererte ikke før, fordi de lærte studentene at EU-retten var en nøytral teknikk for å flytte makt ut av landet.
De rykker først ut nå som det nasjonale byråkratiet bryter reglene inne i det overnasjonale buret på en måte som truer professorenes egen kaste.
Kan Stortinget lage lover, eller kan en statsråd tvinge gjennom nasjonale løsninger som strider mot EU-retten?
Svaret er et definitivt nei.
Det er dette som er forrangsprinsippet i EØS-lovens § 2. Hvis Stortinget vedtar en særnorsk lov, eller et departement utsteder en administrativ ordre, har norske domstoler og uavhengige instanser en ufravikelig plikt til å sette særnorske vedtak til side dersom de kolliderer med en EU-bestemmelse.
Stortinget har formelt beholdt retten til å vedta lover, men de har i realiteten frasagt seg retten til å vedta nasjonale løsninger som strider mot Brussels spilleregler.
Dette bringer oss til den realjuridiske bunnlinjen:
Kunnskapsdepartementet og den norske staten kan overhodet ikke tvinge universitetene over på dette IT-systemet så lenge det strider mot gjeldende lovverk fra EU.
Departementet prøvde å bruke gammeldags, særnorsk administrativ tvang, men overnasjonal juss setter en kontant stopper for den norske statens egen maktbruk.
Det er akkurat dette som beviser at folkestyreavviklingen har redusert oss til en administrativ skyggestat.
Det er ikke det norske Stortinget eller den norske Grunnloven som i dag beskytter norske studenters og forskeres personvern mot statens eget byråkrati. Det er et regelverk vedtatt i Brussel som overstyrer den norske regjeringen.
Den norske staten har ikke lenger makt til å tvinge gjennom sine egne nasjonale løsninger – selv ikke når den prøver med makt – fordi Brussel alltid sitter med det siste, avgjørende ordet.
Makt overføres bit-for-bit via EØS-komiteen til overnasjonale organer som ESA og EFTA-domstolen, der regelverket i realiteten er diktert direkte av EU-kommisjonen uten at den norske befolkningen noen gang har fått stemme over det.
Det historiske konstitusjonelle vernet ble brutt med det politiske stuntet tilbake i mars 1962, da makteliten hastet inn den nye suverenitetsparagrafen (§ 93, i dag § 115) som et rent bestillingsverk for å kunne sende Norges første EF-søknad.
Før 1962 tillot nemlig ikke den norske Grunnloven at man overførte nasjonal suverenitet (lovgivende, dømmende eller utøvende makt) til internasjonale organer utenfor landets grenser. Grunnloven var absolutt.
Nå ser vi resultatet av denne suverenitetsavgivelsen over flere tiår, der eliten kun administrerer et overnasjonalt bur der særnorsk lovverk er fullstendig sjakkmatt.
Siri Hermo
Les også:
